Vårmeitefiske etter ørret
For ørreten må det oppleves som en drabelig overgang når isen forsvinner over hodet på den. Plutselig er tilværelsen preget av solskinn, skyer, regnvær og bevegelser. Det er ikke noe rart at fisken går «av skaftet» og blir mer aktiv rett etter isløsningen!
Elvene blir isfrie først, og den som er tidlig ute og dupper marken i ei vårelv, kan få riktig bra med fisk. Med mange unntak kan vi si at store elver kan gi stor fisk, og at bekker ofte huser småfisk.
I noen vassdrag står det stor fisk i elvene under vårflommen, blant annet ørret som har sluppet seg ned fra vannet over. Mye og gjerne farget vann gjør ørreten trygg fordi den lett kan skjule seg i det mørke vannet og under bevegelsene på overflaten.
Temperaturen
Det er temperaturen som styrer svært mye i ørretens liv, ikke minst hvor aktiv den er i matsøket. Fisken har samme temperatur som omgivelsene, og er temmelig daff når vannet bare er noen få grader varmt.
Ørreten blir mer aktiv og matsøkende når vannet er over 8 grader varmt, noe som inntreffer til vidt forskjellige tider i elver og vann, avhengig av mange faktorer. Bare tilstedeværelse i fiskeområdene kan gi svar på hvor langt våren har kommet ved hver enkelt fiskeplass.
Mark
En fiskekompis var en kløpper til å ta ørret på mark litt etter isløsningen. Hans metode var ganske enkelt bunnmeite, og fisket foregikk særlig i skogsvann som ikke hadde store bekker eller elver. Her tok det lang tid før vanntemperaturen endret seg på grunn av lite vind og strøm, noe som sikkert var grunnen til at ørreten sto lenge på dypt vann.
Når temperaturen er under de magiske 8 gradene, er det særlig marken som kan gi fangst. Jeg har tatt ørret på nymfe ved iskanten og spinner i iskaldt vann, men likevel blir valget mark om hensikten er å få mest mulig fisk på kroken.
Da fiskekompisen bunnmeitet, brukte han gjerne glidesøkke med stoppknute en halvmeter oppe på sena. Markkroken ble forsynt med et par livlige meitemarker før stasen havnet på bunnen. Av og til ble agnet trukket inn et par meter, og fisken beit gjerne like etter at søkket hadde roet seg på bunnen. I de aktuelle skogsvannene var det ganske jevn bunn uten mye stein, som ellers ville resultert i bunnapp.
Bettid
Etter isløsningen vil ørreten i vannene oppholde seg på forskjellige steder i vannlagene etter som forholdene endrer seg. I mange tilfeller vil vannet som renner inn med bekker og elver være kaldt, slik at dette ikke er gode fiskeplasser. Ved utløpsosene kan det derimot være bedre.
Innløpsbekker kan også være bra fiskeplasser om våren, og den ideelle situasjonen er et lite, sørvendt vann som er grunt, og der isen går raskt. Etter værforandring steiker sola og varmer opp overflatevannet og terrenget både over og under vannet. Utløpsbekken renner over snøfrie partier, og vannet varmes opp noen grader.
Bekken løper så ut i et større vann der det er kaldere vann. Vær ganske sikker på at fisken i det store vannet merker temperaturforskjellen. Hvis alt stemmer, kan du oppleve at mye og kanskje stor fisk samler seg ved bekkeutløpet.
Oppdemmede vann
Det er nå engang slik at en god del fiskevann er oppdemmet til kraftformål, slik at vannstanden om våren er lav. Når isen som ligger langs strendene smelter, vil bakken bli oppvarmet av sola. Så stiger vannet og flyter inn i disse oppvarmede partiene, og vanntemperaturen stiger.
Jeg har opplevd at ørreten kan samles på slike steder og at fisket kan være intenst i en periode på våren. Fenomenet opptrer derfor ikke hvert år, og er avhengig av sol, passe issmelting og at vannstanden stiger.
Været om våren er for øvrig ganske avgjørende for om vi skal oppleve bra fiske i perioden etter isløsning. Ikke sjelden kommer det snø og kaldvær nettopp når vi ser at forholdene begynner å se lovende ut, og da blir vanntemperaturen jevnt over kald igjen, oftest med dårlig fiske som resultat.
Motsatt av dette har jeg også opplevd vårlige regnvær ved høy lufttemperatur og plutselig tilførsel av varmt vann i overflaten. Da er det bryet verdt å oppsøke et gromvann, gjerne med noen grunne partier.
Sakte
Felles for det meste av fisket som foregår i kaldt vann på våren, er at fisken tross alt er treg. Derfor kan det være nytteløst å sveive fort inn. Små rykk i marken med jevne mellomrom kan være nok til å skape liv.
Uansett om fisken er treg og vannet kaldt, er det oftest en fordel med noe bevegelse i agnet. I elvene vil strømmen sørge for bevegelse, og marken må kanskje bremses.. I stille vann er det omvendt, ved at marken gis bevegelse ved hjelp av stangtuppen.
I kaldt vann har jeg ofte hatt suksess med å fiske marken sakte og rykkvis. Den kan fiskes like ved land eller i elv med lang stang, eller kastet ut med UL-utstyr, gjerne ved hjelp av søkke på et par gram.
Ved hjelp av en saktesynkende dupp kan du kaste langt ut, la greiene synke og så sveive sakte inn. En annen for mange ukjent metode er å bruke et PVA-takkel. Du knyter en PVA-tråd fra snøret til en stein pålimt et feste, og kaster denne uti. Etter en stund vil tråden løse seg opp så steinen ligger igjen på bunnen og lina med kroken er fri. Dermed kan markkroken trekkes rykkvis og sakte inn.
Noen kompiser fikk knallfangst fra båt en vår da ikke noe annet nyttet. De satte et lite kulesøkke på lina en meter fra markkroken, ga ut femten meter snøre bak båten, og lot denne drive med strøm og lett vind.
Denne saken ble første gang publisert 20/05 2008, og sist oppdatert 05/05 2017.