Ørret på mormyshka

Den aller første gangen jeg fisket med mormyshka og lettspinnstang var under høstfiske i et vann med både ørret og røye. Dette var før wolfram-mormyshkaer var tilgjengelig, og vi hadde ikke fått en eneste fisk. Dermed var det lite å tape på å forsøke noe nytt rett før vi skulle reise hjem i mørkningen. Fangsten ble ei røye, og jeg ante at denne metoden ville bli en av hemmelighetene mine framover.

De første årene jeg kombinerte mormyshka og lettspinn begrenset kastelengdene seg til noen få meter. Dette ble av og til kompensert med montering av søkker eller dupp i kombinasjon med mormyshkaen. Fortsatt bruker jeg denne løsningen hvis vannet er veldig langgrunt eller fisken går langt utpå. Mormyshka kan også brukes som slep etter røyeblink eller sluk. Ulempen er da at en ofte må sveive raskt inn for ikke å få bunnfeste. Det synes å redusere effekten, for mormyshkaer ser ut til å fiske best om de beveger seg forholdsvis sakte.

Da jeg fortsatt var på prøvestadiet med sommerlig mormyshkafiske, var ørreten i et go'vann en dag helt umulig å få til å bite. At den ikke tok flue, var for så vidt ikke veldig overraskende, for i store deler av sesongen er det fjærmyggen som dominerer her. I likhet med mange andre har jeg erfart at det ikke alltid er lett å få fisken til å ta flua eller nymfa når det finnes millioner av ekte insekter å velge mellom.

Ikke tok ørreten sluk heller, noe den vanligvis gjør. Tidlig på våren gaper den over det meste som er stort og går sakte, og siden det fortsatt lå snø i nordvendte fjellier, tilsa årstiden at den burde ta. Riktignok så jeg et par fisker som svømte etter sluken, men på sikker avstand fra de skarpe krokene.

Mark ville den heller ikke ha, og det var også overraskende. De garvede markfiskerne pleier nesten alltid å komme fra dette vannet med et par steikefisk i fiskeveska. Mange bruker en teknikk der duppen sveives sakte inn med en mark hengende et par meter bak.

For første - men ikke siste gang - satte jeg en mormyshka i tung wolfram i enden av snøret på spinnstanga. Det var ikke helt tilfeldig at et par modeller var flyttet over fra pilkekassa til slukboksen etter vintersesongen. De nye modellene var skaffet til veie fra Russland og prøvd med hell etter abbor på isen. Siden de var utstyrt med solid krok, mente jeg at det endelig var kommet effektivt redskap for kasting etter storfisk med ministang.

Spørsmålet var om de ørretene jeg hadde sett svinsende etter sluken, nå kunne lures med småsakene. Størrelsen på agnet burde i alle fall ikke skremme. Som en ekstra godbit satte jeg en centimeterlang bit av en meitemark på kroken.

Teorien stemte. To fine ørreter klarte ikke å motstå fristelsen, men gapte over den vesle metalldråpen. Jeg smilte i skjegget, og ante at wolfram heretter kunne bli noe stort framover.

På fisketurer der bare fluestanga er med, er innholdet i en av de mest brukte flueboksene mine kanskje litt merkelig. I tillegg til alle fluene ligger det en bitte liten spinner der, et par markkroker og noen mormyshkaer. Filosofien er at det først skal fiskes nøye og grundig med flue. Det er tross alt morsomst å få fisk på en imitasjon.

Men nytter det ikke med flue, prøver jeg heller andre saker enn å vende hjem uten kontakt med fisk. Om noen rynker på nesa eller fnyser av det, får de heller se en annen vei. Jeg innrømmer uten blygsel at jeg har tatt ørret på fluestang med mormyshka på fortommen.

Både i elv og i stille vann lar det seg gjøre å fluekaste en mormyshka. Den seiler gjerne ut i bølgene etter et kast med énhåndsstanga som kan minne om det vi presterer når ei tubeflue sitter i snøreenden, altså langt fra elegant. Men de aller minste og letteste modellene er ikke så greie å få uti.

Fiskemetoden med fluestang er omtrent som under nymfefiske. Jeg bruker flytesnøre, og venter inntil et minutt før inntrekking. Dette skjer sakte og rykkvis, slik at mormyshkaen danser opp og ned i vannet på vei innover.