Myter om jakt
Noen myter om jakt og skyting er seigere enn andre. Vi har kikket nærmere på noen vedtatte sannheter.
I gamle dager kunne jegeren bare glemme jaktturen hvis han ble ønsket lykke til før han dro i vei til skogs eller til fjells. Det kunne virke motsatt. Var uhellet først ute og noen ønsket deg god jakt, kunne du ta av deg lua og holde den for baken, eller svare stygt med et kraftuttrykk. Bare slik kunne du unngå at jakta gikk dårlig.
Hvis derimot noen ønsket at du måtte skyte ei kråke, eller måtte du brekke et bein, var din lykke gjort. Noen spyttet til og med etter jegeren da han dro på jakt. Men det beste for jegeren var å snike seg av gårde på jakt uten at noen så en. Og herfra stammer vel dagens overtro om at en jeger kun må ønskes "skitt jakt" - aldri god jakt.
Jaktklærne i fjøset
For overtro og myter har ikke forlatt jakta. Ta for eksempel den inngrodde vanen enkelte har med å henge jaktklærne igjen ute, eller i fjøset. Eventuelt røyke tøyet slik. Det skal visstnok føre til at menneskelukten blir overdøvet av røyklukten. Men la oss tenke oss om et øyeblikk - det er jo ikke tøyet dyra er redd. Det er lukta av menneske.
Det meste av vår lukt stammer fra utåndingslufta og svetten. Da hjelper det lite at det i tillegg lukter fjøs av jakka. Nær 70 % av varmen forlater kroppen vår gjennom hodet, og det får ikke fjøslukta gjort så mye med. Vi har i motsetning til dyr, ingen spesielt virksomme luktkjertler som sprer lukt. Dyra vil jo uansett klare å fange opp lukten av oss i feil vind.
Bål eller ei?
Hva da med bålrøyken? Enkelte jegere hevder bestemt at det å sitte i bålrøyk er avgjørende for om en får elg på post når en jakter i medvind. Tanken er at røyk driver opp, og da skal visstnok også lukta av oss følge med. Men da måtte en jo nærmest sitte oppe i bålet, og det vil fort bli ubehagelig.
En annen ting er at å jakte i medvind sjelden fører noe godt med seg - verken med eller uten bål. De få gangene jeg har opplevd jaktlykke sammen med andre jegere i medvind, har dette skyldtes at postrekka har sittet med litt større avstand mellom postene enn hva som er normalt. Dessuten har elgen kommet skrått fra siden etter å ha blitt værstøkket av jegere lenger oppe i postrekka.
De som støvsuger fjellet for rype
Utenbygds småviltjegere med stående fuglehunder støvsuger fjellet for rype. Det vet vi alle - og spesielt en del innenbygds jegere som aller helst skulle hatt fjellet for seg selv. Det er bare det, at jegernes fangsteffektivitet er undersøkt. Og de resultatene var glassklare. De mest effektive småviltjegerne er innenbygds jegere med hund.
De nest mest effektive er innenbygds jegere uten hund. Først på tredjeplass kommer utenbygds jegere med hund. Og suverent på bunn i forhold til effektivitet og antall ryper, kommer utenbygds jegere uten hund.
Utenbygds støkkjegere er med andre ord en velsignelse for rypebestanden. De bare rusler rundt og høster minimalt. Innenbygds jegere derimot...
La terrenget falle til ro
Jeg glemmer aldri de første gangene jeg lokket elg. Jeg hadde både lest og hørt av andre jegere at skulle man lykkes med å lokke elg, måtte man sette seg rolig ned og vente en stund før man begynte å lokke. Gjerne et kvarter, eller opptil en halv time. Dette for at terrenget skulle falle til ro etter at man hadde beveget seg til posten. Ettersom årene har gått har jeg funnet ut at dette ikke bare er bortkastet tid, men også at sjansen for at et vindkast skal komme å røpe deg øker.
Den beste tiden for lokking, slik jeg har erfart det, er om morgenen. Flere ganger har jeg opplevd at det har vært helt vindstille idet jeg har beveget meg mot et sted jeg har sett meg ut i forveien. Vel framme på posten har jeg ventet på at terrenget skulle falle til ro igjen etter at mine stille og forsiktige skritt burde ha advart skogens konge.
Når endelig det første kvarteret er gått, og jeg har ventet på at nye 15 minutter skal passere, har det svært upassende kommet et vindkast. Dette har gjerne skjedd i takt med at sola har krøpet opp over åskammen. Hadde jeg derimot startet lokkingen med det samme jeg kom fram til posten, ville jeg i det minste hatt en mulighet.
Grov brøling = grov hjort?
Flere ganger har jeg blitt fortalt at det står en enormt grov hjort oppe i lia. Det som har gjort saken interessant, er at ingen har sett den, bare hørt dens grove røst. Det er ikke måte på hvor stor og grov denne hjorten har blitt ettersom jakta har skredet fram, og ingen har sett den.
Får noen år tilbake klatret jeg en gang sammen med en kamerat opp ei bratt vestlandsli for å oppleve hjortebrunsten. Brunsten var på topp, og da vi begynte å klatre i sekstiden om morgenen hørte vi mellom fem og ti hjortebukker. Grove i målet var de alle sammen, og vi håpet selvfølgelig at vi skulle få se noen av dem.
Der bjørkekrattet sluttet og gikk over i snaufjell stakk det opp en høy nut, og det var dit vi ville. To timer senere satt vi med panoramautsikt, og i lia foran oss brølte det i ett sett på flere steder.
Talte tagger
I langkikkerten med 60 ganger forstørrelse begynte vi å telle tagger. 11 tagger, 7 tagger, 10 tagger, 12 tagger, 13 tagger, 15 tagger, samt to bukker til vi kun så delvis i krattet. Vi så at de ikke var spesielt store, og anslo dem til å være to og et halvt år gamle. Det pussige var at det var disse som var hissigst.
Den største bukken som hadde 13 tagger med fem spir i krona på den ene siden, og tre i den andre, var en enorm tung gammel gris, og sto cirka en kilometer unna. Denne brølte lite, og det var helt umulig å høre forskjell både i lengde og grovhet på denne og de minste bukkene. De litt mindre bukkene beveget seg også fram og tilbake, og skapte derfor et inntrykk av at det var flere bukker enn det var i lia.
Hos alle bukkene varierte lydrepertoaret voldsomt enten de var store eller små, og både i høyde og styrke alt ettersom hvordan hjorten beveget hodet. Myten om at de største bukkene har de groveste lydene er nettopp det - en myte.
Ender som biter seg fast i bunnen
En annen myte som sikkert en del andejegere har hørt, er at skadeskutte ender har det med å svømme ned til bunnen og bite seg fast i bunnvegetasjonen. Der henger altså endene etter nebbet og begår et slags selvmord framfor å havne hos jegeren. Det er en ganske dårlig overlevelsesstrategi og har naturligvis ikke rot i virkeligheten.
De fleste ender, i likhet med andre dyr, vil nok i det lengste gjøre alt for å holde seg i live. Det er nok mer trolig at anda svømmer under vannet, for så ubemerket å dukke opp igjen i sivkanten uten at jegeren legger merke til det.
Drep i lange børser
Et annet uttrykk som gikk igjen i mange år, er at det var bedre drep i børser med lange løp, noe som nok er mer overtro en realisme, ifølge våpenekspert Finn Lium fra Tynset.
- Det har sikkert skjedd at noen en gang har hatt et heldig skudd med ei hagle på hundre meter, og truffet en hare med ett hagl i øyehulen. Da dør den jo selvsagt. Det skal ikke så mange slike hendelser til før et rykte eller en myte oppstår. Hitorisk sett, er det nok slik at det gamle svartkruttet trengte lengre løp for å oppnå ønsket hastighet, men det er ikke tilfelle med dagens røyksvake krutt. Ei hagle er uansett konstruert for korte hold, så å ha lange løp betyr ingenting.
Skudd oppover og nedover
En annen utbredt myte er at skuddet går lavt når en skyter i bratt vinkel oppover, og høyt når en skyter i bratt vinkel nedover. Eller motsatt. Uansett, begge deler er bare tøys. Jo brattere vinkelen på skuddet er, enten det er opp eller ned, dess mindre gravitasjon påvirker kula. Skyter du aldeles rett opp eller ned, blir kula null påvirket av gravitasjonen. Så når vinkelen på skuddet er bratt, vil du treffe høyere på dyret, uansett om det er oppover eller nedover. Myten har trolig sin rot i at en ser mer av dyrets nedre del nedenfra, mer av dyrets overside når en skyter ovenfra, og bevisst eller ubevisst forlegger skuddet noe.
Elgokser har overnaturlige evner
Dette er en søt myte. Alle har opplevd det, og alle snakker om det. Helt inntil jaktstart så en mange okser, regelmessig. Men når jakta begynner, er de som sunket i jorda. Det mener mange er fordi elgokser nærmest har en overnaturlig evne, og VET når jakta begynner. Det gjør de selvfølgelig ikke. Men jaktstart sammenfaller ofte med brunsten, og da vandrer oksene milevidt.
Dessuten - etter at terrenget har ligget i fred og ro ett års tid, begynner det plutselig å bli aktivitet med til sammen 60 000 elgjegere over det ganske land. Vedhogging, snakking, bilkjøring, innskyting av rifler - en trenger ikke akkurat være synsk for å skjønne at noe er i gjære.
Noen av eksemplene i denne saken er hentet fra Ørnulf Hodnes bok "Fiske og jakt. Norske Folketradisjoner" utgitt på Cappelen i 1997. Der kan du lese mer om jaktmyter.
Kjenner du til flere jaktmyter? Da kan du dele dem med andre lesere i kommentarfeltet under!
Denne saken ble første gang publisert 05/03 2008, og sist oppdatert 05/05 2017.