Friheten på Finse

Den kalde motvinden siver inn i alle små åpninger den finner, og drar fram tårer i øyekroken bak solbrillene. Ettermiddagssolen reflekteres i det urørte vinterlandskapet med millionvis av glitrende små lysglimt. Med storsekk på ryggen og fjellski under føttene går turen innover fjellheimen i et endeløst vinterlandskap. Bak meg ligger Hardangerjøkulen og Finse. Foran meg er Hallingskarvet og kilometervis med øde, snødekket fjellheim.

PODKAST: Hør «Norske eventyrere» en serie fra Podkasten Villmarksliv

Jeg sjekker GPS-en på telefonen igjen, men posisjonen har ennå ikke oppdatert seg. En time tidligere hadde Joakim sendt koordinater til leiren, og min oppgave er å finne fram før det blir mørkt. Ellers blir det kjipt for begge. Vi reiste nemlig fra hver vår kant i landet med forskjellige ansvarsområder for overlevelse på fjellet. Han tok med telt, jeg tok med kokeutstyr.

Finse er ikke kun valgt for gode skiforhold. Området er også strategisk plassert midt i landet, og Joakim og jeg kunne ta tog fra henholdsvis vest og øst for å møtes midt i Norge. Vi har tidligere vært på telttur ved Finse på sommerstid, men nå var det på tide å teste ut fjellskiene.

Tradisjonell navigering

Med overdreven tillit til digitale løsninger, satset jeg på at telefonen skulle være tilstrekkelig til navigasjon. Her i snø-ødet forstår jeg likevel raskt at man aldri skal undervurdere tradisjonelt kart og kompass, da pilen på kartet fortsatt står bom stille. Heldigvis har jeg en nedlastet versjon av kartet hvor jeg ser både topografi og løyper. Blikket sveiper over landskapet med topper og daler, og jeg skjønner etter hvert hvor i kartet jeg har endt opp.

Skisporene etter Joakim har allerede blitt føyket over av vindbåren snø, og det er heller ingen telefondekning å oppdrive. Jeg tar sjansen på å bevege meg innover i fjellheimen, mellom to topper som ser tilsvarende like ut som på kartet.

Liv i ødet

Ved første øyekast virker viddene som et dødt og livløst landskap, med et miljø som må dytte fra seg alt av dyreliv. Likevel tar det ikke lang tid før jeg ser tegn til beboerne i området. I en oppmåkt snøhaug – som antagelig er restene etter en tidligere teltleir – hopper to store ravner rundt på leting etter mat. De får øye på meg, og svever galant av gårde på den kraftige vinden, uten behov for å flakse med de brede vingene. Jeg får dårlig samvittighet for å ha forstyrret letingen.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Jeg går videre, og etter kort tid krysser jeg en nyopptråkket sporrekke. Sporene stammer fra et lite hundedyr, og en rask elimineringsprosess tyder på at de må være fra fjellrev. Jeg ser meg rundt etter tegn til reven, men om den hadde vært i synsfeltet mitt, er kamuflasjen uansett for god til å skille den fra resten av landskapet.

Med et årvåkent blikk fortsetter jeg mot leiren. Storsekken og tyngdekraften har begynt å slite på skuldrene, og jeg ser fram til å kunne ta en pust i bakken. Og omsider – etter noen kilometer i den håpefulle retningen – ser jeg endelig det kuppelformede, grønne teltet.

Vel fremme er det ingen tegn til turkollegaen Joakim. Jeg ser meg rundt på alle toppene, men alt å skimte er snø, stein, og forblåste topper.

Plutselig hører jeg en bergenser-stemme som roper i det fjerne gjennom vinden. Så reiser en skikkelse seg opp fra en stein på en av toppene – ikledd en kamuflerende fjellduk og med et kamera rundt halsen. Joakim skulle tydeligvis demonstrere hvor godt han som fotograf kan gå i ett med naturen.

– Jeg satt og ventet på noe dyreliv, men det kom bare en Morten, sier han smilende da han har sklidd ned til teltet på fjellski.

De siste par timene med sollys går til en saumfaring av høydene rundt teltplassen, som ligger i et søkk for ly mot vinden. Det glitrende, blå lyset i snøen vender sakte over til oransje, idet solen nærmer seg horisonten. Et konstant driv av snø flyr over den harde skaren, som en elv over en grunn foss.

De viktige tingene i livet

Teltplassen er heldigvis utenfor mobildekning, og med den vissheten blir telefonen helt glemt i lomma. Ingen tanker om å sjekke e-post, meldinger eller sosiale medier. Når telefonen kobler seg av nettet og resten av samfunnet, gjør hjernen akkurat det samme, og det eneste som gjenstår er nåtid – det som er rett foran nesetippen. Akkurat nå er det en gassbrenner og en tikkende kaffekjele, før middagen blir servert.

Det er av og til godt å føle seg utsatt i naturens nådeløse miljø. Gradestokken kryper sakte mot 10 minusgrader, men gassblusset gir en svak varme i forteltet, som også gir ly for vinden. Her inne føler man seg trygg, selv om det rett utenfor er et kaldt, vakkert og ugjestmildt landskap, kilometervis unna sivilisasjonen.

Fjellvettreglene

1. Planlegg turen og meld fra hvor du går.
2. Tilpass turen etter evne og
forhold.
3. Ta hensyn til vær- og skredvarsel.
4. Vær forberedt på uvær og kulde, selv på korte turer.
5. Ta med nødvendig utstyr for å kunne hjelpe deg selv og andre.
6. Ta trygge veivalg. Gjenkjenn skredfarlig terreng og usikker is.
7. Bruk kart og kompass. Vit alltid hvor du er.
8. Vend i tide, det er ingen skam å snu.
9. Spar på kreftene og søk ly om nødvendig.

(Foto: Joakim Haukedal)

Fanget her i nåtiden må man fokusere på de små, viktige tingene. Hvor mye vann trenger vi? Har vi nok gass til å smelte snø i dagene vi skal være her? Vil soveposen holde meg varm nok?

Klokka er bare litt over åtte, og den mørkerosa kveldshimmelen er byttet ut med millionvis av lysende stjerner.

Med sivilisasjonens vanlige jag på skuldrene, tenker jeg at jeg må bruke de resterende timene av kvelden til noe produktivt. Skulle jeg gått en skitur med hodelykt? Forsøkt meg på stjernefotografi? Mens jeg vurderer mulighetene, ser jeg Joakim gjøre seg komfortabel i soveposen med en god bok.

– Er det ikke litt tidlig å legge seg? spør jeg.

– Nei, svarer han tørt.

Vel inne i den lune dunposen, er jeg helt enig i at det var akkurat riktig tid å legge seg på.

Eldorado for skiopplevelser

Morgendagen starter i det solskinnet bikker over fjelltoppen i øst, og temperaturen stiger raskt i teltet. Kaffe og polarbrød blir en perfekt frokost før landskapet innbyr til utforskning. Dagens første tur går til å finne en passende nedoverbakke til å øve på telemarksvinger. Mine manglende ferdigheter blir forklart med feil snøforhold, bremsing fra feller og andre ytre faktorer. Joakim klarte seg bedre under akkurat samme forhold.

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

Feller er for øvrig perfekt for landskap som på Finse. Med kortfellene vandrer jeg uhildet opp de fleste, normale oppoverbakker. Ved de bratteste partiene må jeg likevel traversere litt på langs. Joakim har langfeller, og kan så å si klatre opp enhver høyde. De gir også en trygghet ved de bratteste nedoverbakkene, så farten ikke overgår mestringsevnen til en østlending med mindre erfaring fra fjell.

Etter nok en kaffe ved teltet, går ettermiddagsturen i en stor sløyfe mot nordøst, innom en gammel nødbu, og opp en av de høyere toppene i området. Her ser vi også en matstasjon i det fjerne. Og rett ved siden av; en kritthvit, enslig fjellrev. Den sitter og værer i luften, mens den saumfarer området. Vi holder oss på avstand, og Joakim får tatt et par bilder før den ser oss og lusker ut av syne. Forhåpentligvis dro den ikke langt, så den kan fortsette måltidet da vi reiser videre.

Den perfekte vinterdagen blir avsluttet med en raskt tilskyende himmel, økende vindhastighet og melding om snøstorm. Vi tar derfor valget om å slå sammen teltet og bevege oss mot sivilisasjonen igjen.

Mens jeg sitter komfortabelt på toget, på vei tilbake til det daglige livet, savner jeg allerede følelsen av å bli tvunget til nåtiden, med de små, livsviktige tingene i livet.

PODKASTEN VILLMARKSLIV: «Bedre mann har aldri satt sin fot i polarområdene». Ordene tilhører Rolad Amundsen og ble sagt om polarkokken Adolf Henrik Lindstrøm. Hør Jan Ove Ekeberg fortelle historien om kokken som fikk mannskapet til å trives ved hjelp av pannekaker og godt humør.

Denne saken ble første gang publisert 05/04 2023, og sist oppdatert 05/04 2023.