– Et sus av villmark og historie

Gutulia er Norges minste nasjonalpark. Selve parken er bare 23 kvadratkilometer stor, men den ligger knyttet til vide skogstrakter både på norsk og svensk side. Storebror Femundsmarka i nord er nok bedre kjent og innbyr til lengre turer. Gutulia gir rom for de rolige opplevelsene. Her kan du hvile i solveggen på gamle seterstuer, vandre på gamle stier, oppleve et rikt dyre- og planteliv, og fange spretten småørret i sjøen og sovne til suset fra elva.

Der villmarka suser

Stille vandrer vi langs den steinete stien langs Gutulisjøen. Mot nord ser vi fjellene med Elgåhogna som det største. Øverst i skogslia på østsiden av sjøen skimter vi Gutulivola – en avrundet høyde uten trær. Langs bredden av sjøen vokser krokete furuer. Iblant svinger stien av fra vannkanten. På den dypgrønne skogbunnen ligger gråhvite tørrtrær med sprikende grener. I det fjerne høres trommevirvlene fra en hakkespett, og i vannkanten fløyter en strandsnipe sin vemodige sang. Ellers brytes stillheten bare av det svake suset fra trekronene. Jeg får assosiasjoner til Fønhus’ villmarksunivers.

På historiske tomter

Etter en knapp time skimter vi en lysning i skogen. Og da vi har krysset brua over elva ligger setervollen foran oss. De gamle, gråbrune seterhusene står tomme. Fra midten av 1700-tallet og fram til slutten av 40-tallet var det fullt liv her på vollen. Familier med barn og besteforeldre, tjenestejenter og drenger holdt til i hver av de tre seterstuene her inne.

Hele den lange sommersesongen tilbrakte de i Gutulia. Først da rimet la seg på bakken i slutten av september, trakk de siste hjem til Lillebo og Sorken igjen. Nå er det ingen rautende kyr eller ringlende sauebjeller, ingen lyd av lokkende budeier eller ljå som slipes. I fjøset kan vi fornemme lukten av dyr og høy som 70 års fravær ikke har vasket bort. Setervollene er nå vernet som kulturminner om det som engang var. En liten reinflokk hamrer av gårde da vi nærmer oss seterstuene på Oppåvollen. Så er det da noen som beiter graset her fremdeles.

Spor av tid

Vi gløtter inn det vesle vinduet i seterstua på Lillebovollen. To korte senger, en liten vedovn, et enkelt bord og noen krakker. Nede på setervollen er det en kilde med kjølig drikkevann og i vannet fanget de nok fisk. Ikke stor luksus, men tak over hodet og mat i kroppen hadde seterfolket. Over inngangsdøra på ytterveggen har mange besøkende satt igjen sin signatur.

TILRETTELEGGING OG LOSJI

Ved startpunkt Gutulisjøen er det informasjonsskilt, utstilling, benker og bålplasser. Herfra er det tre kilometer sti inn til setervollen. Gutulisetra er en del av nasjonalparken.

Husene holdes åpne for besøk sommerstid, med mulighet for enkel servering. En varm sommerdag kan det være en del folk på setra – besøkende fra både inn- og utland. Det er en rastebu på setervollen, men den er kun for dagsturister. Det er muligheter for losji i hytte/hus blant annet ved Femundsenden, i Drevsjø og Elgå. Se www.femundengerdal.no for mer informasjon.

Det er tillatt å telte i parken.JAKT OG FISKEDet er Engerdal Fjellstyre som forvalter jakt og fiske.

Fiskekort kan kjøpes på lokale utsalgssteder eller på inatur.no. Det er både ørret, harr, sik, abbor og gjedde i sjøen. Det er også mulig å fiske i elva Gutua og i Valsjøen øst for Gutulivola.

Det er i utgangspunktet ikke tillatt med annen jakt enn elgjakt i nasjonalparken.For mer informasjon om Gutulia se www.gutulianasjonalpark.no eller kontakt Nasjonalparkstyret for Femundsmarka og Gutulia.

Nåtidens gjester bør ikke etterlate slike spor. Her er også hilsener fra seterbesøk fra både 30- og 40 tallet. Navnet Lillebo går igjen. Det er familien som hadde setra i eie.Vi setter oss på en benk og hviler ryggen mot de gamle tømmerveggene en stund før vi rusler videre.

Trollskog

Fremdeles ligger stiene etter seterfolket som svake riss på skogbunnen. Andre stier er tydeligere – bort mot storgrana og opp mot Gutulivola. Vi følger et gammelt tråkk som slynger seg mellom blåbærtuer og einerkratt. Sola finner veien gjennom trekronene og den lille varmen får skogbunnen til å dampe. Det ligger en frisk eim av barnål og lyng i lufta. Det er spennende å rusle her i gammelskogen. Rotvelt og svidde stubber vitner om stormer og skogbranner som har herjet i skogstraktene opp gjennom tidene. Her er furutrær i alle aldre og fasonger.

En sped, liten furu strekker seg så vidt over lyngen mens det rett ved siden av ligger en nedbrutt stamme – nesten helt borte i lyngen den også. Kanskje denne gamle trekjempen spiret kort tid etter at svartedauden la landet øde? Det er fascinerende å tenke på. Vi vandrer over mosegrodde steinblokker og gjennom tett granholt. Det skal ikke mye fantasi til for å se for seg bamsen i denne skogen. I kanten av ei grasmyr finner vi et nakent furutre – en «tørrgadd».

Vinterstormen har enda ikke fått slitt den gamle kjempen over ende. Treet har arr etter øksehogg. Et årstall er hogd i den harde veden. 1830 står det med krokete tegn. En over 170 år gammel tagging! Vi undres over hvem det var som sto her med øksa den gang. Kanskje en liten gjeter som kjedet seg? Eller et forelsket ungt par? Plutselig bakser det voldsomt i krattet tvers over myra. En stor, rødbrun fugl flyr av gårde med tunge vingeslag. Røya liker visst ikke vår tilstedeværelse her i trollskogen.

Vide utsyn

Dag gikk seg bort i fjellet: Var tre skritt fra den sikre død

Den utydelige stien svinger oppover og møter et bredere tråkk. Snart er skogen mer glissen. Mellom trærne skimter vi Gutulisjøen – glitrende og blå. Og så er vi oppe i heilandskapet som leder oss opp mot Gutulivola. En gammel venn fortalte oss hvordan ungdommen på 30-tallet la søndagsturen opp hit. Det var nok en kjærkommen pause for seterfolket å kunne hvile i lyngen mens sveivegrammofonen de drog med seg spilte smektende toner i sommerkvelden.

I dag er det heiloen som sørger for musikken her oppe. Det er som en åpenbaring å komme over skoggrensa. Plutselig har vi oversikt i alle retninger. Her er skog, myrer og fjell så lang øyet kan se. Veien over mot Sverige skimtes mot nord. Vi ser også konturer av skogsbilveier i de bølgende skogene. Likevel – dette er ødemark. Vi føler oss små i landskapet der vi sitter i lyngen. Gutulia er liten – men likevel en del av noe stort. Et sted der natur og kultur møtes.

Få (og gi) supre turtips: Bli med i Facebook-gruppen «Fjellturer i Norge».