Tre uker på Finnmarksvidda
Vandring gjennom «Røyeland»
Det har gått en uke siden siste napp. Det er skjebnens ironi at vi vandrer tvers gjennom et av Norges beste røyeområder. For hver dag som går, blir lengselen større. Jeg vil så inderlig kjenne at det napper i det snøret!
Vi har akkurat forlatt Helligskogen i Nord-Troms, og er nå på god vandring oppover bjørkelia i retning mot Finland. Planen er å følge finskegrensa et godt stykke, før vi endrer kurs og går mot Alta. Det er en røff start på vår tre uker lange vandretur. Sekkene er tunge fra start. Allerede på dag to kommer regnskyene og kulingen dundrende inn fra kysten. Regnet hamrer på hetta, og vannet pipler sakte nedover ryggen. Været ser ikke ut til å letne med det første.
Vi er nå i et område der vi aldri har satt våre føtter før, men vi har hørt mange historier herfra. Blanke røyekubber skal visst være hverdagskost her oppe. Fiskestanga ligger klar i sekken. Eventyrlysten gløder hos oss begge. Dessverre har regnvær og vind en tendens til å slukke glør …
Da det begynner å skumre, har vi mistet litt av gnisten, begge to. På tross av god skallbekledning, er vi blitt gjennombløte. Heldigvis har vi funnet en hytte på kartet. Nå er vi kun et par kilometer unna. På papiret ser det fullstendig overkommelig ut. Problemet er stein. Stein overalt. Terrenget har sakte endret seg til en eneste stor, sleip steinur. Vi balanserer, sklir og snubler, og beveger oss i halv hastighet. På en høyde med litt etterlengtet vegetasjon tar vi en liten pause. Herfra ser vi ned til dalen der hytta skal ligge. Hele landskapet bølger av grått. Mina speider nedover, hun ser på meg og jeg er ikke helt sikker på om hun ler eller gråter i det hun utbryter «Vi har lagt turen inn i et steinhelvete!». I slike situasjoner hjelper galgenhumor. Den gir oss energi til å komme fram til hytta før mørket helt tar over.
Motivasjonsboost
Det er ingen tvil om at de første, tunge dagene har påvirket motivasjonen vår. Derfor bestemmer vi oss for å ta en fridag på hytta. Det er ikke etter planen, men vi minner oss selv på at vi ikke er på tur for å ha det travelt. Min friluftslivsfilosofi er at det ofte ikke handler om å komme seg fra A til Å. Det handler om alt det imellom.
Heldigvis er jeg og Mina enige om det. Vi skal nyte turen, og ikke stresse. Likevel har vi kun vært i forflytning de første dagene. Med andre ord er det jammen på tide å prøve fiskelykken! Jeg er så glad at jeg og Mina deler denne interessen – iveren etter å fange sin egen mat, og gleden av å rusle rundt et vann med en fiskestang i ro og mak.
Fjellvannet ligger blankt, og jeg nyter den stille kontrasten fra gårsdagens regnvær.
Stillheten blir imidlertid raskt brutt da jeg får turens første napp! Lydene jeg lager er nok ikke til å ta feil av, og Mina kommer straks springende med håven. Idet fisken nærmer seg land, får vi oss begge en overraskelse. Fisken er mye større enn motstanden skulle tilsi. Det er alltid spennende å få opp en fisk, men fangsten er samarbeidsvillig og det tar ikke lang tid før Mina kontrollert vipper opp en fin kilosrøye. «Der var motivasjonsboosten vi trengte» gliser hun. Lite vet vi om at dette skal bli det siste som minner om fiskelykke på en lang, lang stund.
Tørketid
Tiden går, og det gjør vi også. Jeg har sluttet å legge merke til tiden. Dagene ruller sin gang, og vi havner inn i en fin rytme bestående av camp-rigging, forflytning, fisking, hundekos og kaffe.
Det er så befriende å bare leve, uten en haug av tidspunkter å forholde seg til. Verdenen der hjemme føles fjern, og vi begynner virkelig å komme inn i vår egen lille boble. Landskapet forandrer seg stadig rundt oss. Vi er endelig ferdige med steinørkenen.
Reisadalen ligger allerede bak oss. Den gikk greiere å krysse enn forventet, og bød på flotte naturopplevelser med vakre fosser og gammel urskog. Foran oss, så langt øyet kan se, bølger nå ett viddeterreng seg innover. Det er ufattelig vakkert. Sekkene er flere kilo lettere, og sola gløtter innom oss hver eneste dag.
Vil du har mer innhold om jakt, fiske og friluftsliv? Lytt til Podkasten Villmarksliv
Turlivet smiler. Likevel går vi med en liten frustrasjon hengende over oss. Vi har ikke fått fisk siden dag tre. Og vi har fisket omtrent hver dag i nesten en uke. Jeg har ikke tellingen på hvor mange timer, eller hvor mange ulike vann vi har prøvd. Vi har fisket med stor og liten sluk. Spinnere og wobblere. Sølv, kobber og regnbue. I overflaten og på bunnen. Ingenting biter. Det er virkelig tørketid, og det er til å rive seg i håret av. Heldigvis har jeg og Mina bestemt oss for å gjøre det beste ut av alle situasjoner. Vi har egentlig beregnet en del fisk i kosten. Nå girer vi oss opp på kun potetmos til middag, og det tar helt av når vi kan toppe det hele med litt rødvinspølse! Dessuten er ikke fisking den eneste måten å sanke inn fra naturen på. Multebær til lunsj er ingen dum erstatning. Likevel slutter vi ikke å fiske. Vi vandrer tross alt tvers gjennom et av Norges beste røyeområder, og for hver dag som går blir lengselen større. Jeg vil så inderlig kjenne at det napper i det snøret!
Gledestårer
I dag er det den åttende dagen uten et eneste napp. Jeg og Mina er igjen ute og prøver fiskelykken. Sola skinner, men det blåser surt. Jeg finner meg en bukt med litt le og kikker motløst i slukskrinet. Under de andre slukene ligger det en liten sak jeg ikke har lagt merke til før. Den er liten og rar, og jeg har i grunnen null tiltro til denne framtoningen, men når ingenting annet fungerer, kan jeg like gjerne prøve.
På andre kastet smeller det! Jeg blir helt satt ut. Hva er det som skjer? Snøret freser utover. En diger røye skyter opp av vannet. Et glimt av blankt, så er kampen i gang igjen. Snella hyler. Fisken hopper igjen. Jeg har aldri kjørt en så sprek fjellfisk! Det er en merkelig blanding av adrenalin og vantro. Nå gjelder det bare å få røya på land. Håvingen er nervepirrende. Det går en skarp kant langs vannet og Mina når så vidt ned med håven. Fisken sneier borti nettmaskene både tre og fire ganger. Sekundene er lange før Mina endelig hever håven med fangst. Vi hyler i kor. Stemningen er euforisk. Vi gir hverandre en stor klem og gråter litt begge to. Nå blir det mat!
Høstetid
Turen er langt fra ferdig. Det er fremdeles et godt stykke igjen til Alta – og bra er det. Bettet har endelig tatt seg opp. Etter en så lang ventetid som vi har hatt, er gleden enorm for hver eneste fisk. Nå høster vi virkelig av naturen. Vi er i starten av september og fargene på fjellet blir sterkere for hver dag som går. Lyngen blusser opp i gult, oransje og rødt – det er vanvittig vakkert. Å være ute på tur på denne tiden av året er uvant for oss begge. Vi har alltid vært midt i skolestart på denne tiden. I år skal vi ikke på skole. Dette året er dedikert til friluftslivet. For en fantastisk følelse å være på vandring, og vite at dette bare er begynnelsen!