Kjell-Harald solgte alt og kjøpte seilbåt. Bli med på turen rundt Svalbard

Vi har i løpet av de fire siste døgnene krysset et frådende hav om bord i «Snyspurven». En liten seilbåt som mest minner om en kork i opprørt hav, men den har tatt oss 700 kilometer fra Torsvåg i Troms til sørligste fjord på Spitsbergen. Rigg og skrog har knaket om kapp med bråket fra de revede seilene. Rotete sjø med to til fire meter høye bølger, iskaldt regn, minimalt med søvn, og en hissig kuling fra øst.

Overfarten har likevel ikke vært noen nattsvart opplevelse, for båt og mannskap har bestått ilddåpen. Dyreliv har det heller ikke vært mangel på, med fugler, hval og delfiner, som har fulgt oss i time etter time. Den tungt lastede «Snyspurven» danset stødig og trygt over bølgene, med mat, utrustning, diesel og vann for halvannen måneds ekspedisjon. Vi er to personer i tallet, sørlendingen Miriam og meg selv.

PODKASTEN VILLMARKSLIV: Lars Elling om "Fyrstene av Finntjern og ørretsmugling fra Russland

Hornsund

Svalbards velkomst er dog ikke av den trivelige sorten, der vi kommer stampende inn fjorden i høljregn og motvind. Som med et trylleslag har vi drivende isfjell på alle kanter, som truer med å senke båten. Vi kjemper oss inn til vi endelig finner le, langt inne i den eneste bukta nesten uten is. Her lar vi ankeret falle på tjue meter, og selv faller jeg inn i 14 timers søvnkoma.

Stuptinden og Hornsundtinden med sine henholdsvis 843 og 1429 høydemeter, gjør et sterkt inntrykk der de ruver til værs på sørsiden av fjorden. Det samme gjør de mange breene, som uten overdrivelse dekker det aller meste av det som er over havnivå. Fra den lille, isfrie bukta vår, Selvika, kan vi se hvordan de tilsynelatende strekker seg endeløst bortover, mens bare de høyeste fjellene så vidt stikker opp. Det er rart å tenke på at dette faktisk er en av de minste breene på Svalbard.

Hvithval

Jolla sjøsettes og vi gjør oss klare for første ilandstigning. Et karrig morenelandskap skråner oppover mot noen værbitte fjell, og danner en brei stripe med land innover mot breen. I det vi kommer til en brungrå smeltevanns-elv, legger vi plutselig merke til noen hvite «skjær» som skvulper i vannskorpa, bare noen få skritt fra land. Så med ett står en vannsprut til værs. Det er belugahvaler, eller hvithval om du vil. En hel flokk kommer svømmende forbi, bare noen titalls meter ifra oss, og forsvinner sakte i retning Snyspurven.

Brepollen

Innerst i Hornsund ruver tre mektige breer; Storbreen, Hornbreen, og Hedgenhogfonda. Vi holder oss på avstand med båten, for kartene er ikke komplette, samt at breene kan kalve når som helst. Og det gjør de. Flere ganger lyder dype tordendrønn når svære ismasser raser ned i sjøen, og rundt i pollen er det tette belter med is.

Med en svak bris i hekken seiler vi mellom isflak- og fjell, så elegant og rolig som vi kan. Det eneste som høres er isens egen melodi, en knitrende lyd som minner om sildring fra en liten bekk. Det er imidlertid også en forrædersk sang som man raskt begynner å forbinde med fare – spesielt med en liten glassfiberbåt som «Snyspurven». Vi lurer oss igjennom med all vår listighet, mens Miriam står i baugen og dytter det unngåelige vekk med båtshaken.

Bellsund

Fjellene i Bellsund er fargerike og frodige, der de reiser seg fra havet med sine bølgede mønstre. Å gå i fjæra er en spesiell opplevelse – en salig blanding av skattejakt og oppdagelsesferd. Du løfter opp noe du tror bare er en helt vanlig stein, men ved nærmere undersøkelse så er det et innrammet fossil, eller en forsteinet knokkel du holder i neven. Enkelte ganger finner vi gigantiske ryggvirvler av hval, eller store hodeskaller av forskjellige slag. Overalt er det masse drivtømmer – fra enorme sibirske tømmerstokker til naglede planker og grovt laftverk.

Hvalrosser

Mens vi beveger oss bortover fjæra, blir vi var noen brune steiner borte på odden. I det vi kommer fram ser vi at det slettes ikke er steiner, men to store hvalrosser i sin dypeste søvn. Vi har ikke akkurat vært lydløse på vår vandring, så dyrene må ha hørt oss komme. Likevel ignoreres vi som om vi var den mildeste sønnavind. Det er rett og slett ingen ting som truer en voksen og frisk hvalross, selv ikke engang isbjørnen.

Neste dag kommer vi over en hel koloni, som ligger på en odde av sand under en bre. 20–30 stykker boltrer seg i klynge, i alle slags rare positurer, mens et titalls oppholder seg i vannet. Mange ligger med de store støttennene sine sprikende rett opp i været, mens andre ligger med tennene godt plantet nede i sanda foran seg. Når de karer seg opp på land, trenger de utallige pauser på de få meterne opp. Skal de derimot uti igjen, ruller de seg like godt sideveis bortover, til de endelig når vannet, hvor de blir liggende lenge og plaske.

Reinsdyr

Vi ankrer opp i en beskyttet liten vik og går i land for en lengre tur innover Recherchedalen. Disse grønne områdene er en stor kontrast mot det karrige Hornsund noen kilometer lenger sør, og dalsidene er et eneste stort Mekka for reinsdyr. Vi prøver å unngå å komme nær dem, der de beiter fredfullt rundt som bison på den Amerikanske prærien, men det er lettere sagt enn gjort. Etter at de har stått en stund og glodd, kommer de plutselig løpende rett imot, og stopper ikke før de bare er noen meter unna.

Reinen kommer veldig tett på, ofte bare 10–15 meter, og viser ikke tegn til ­verken redsel eller aggressivitet. Det virker mer som en leken nysgjerrighet. Snur vi ryggen til så kommer de enda nærmere, og flere enn én gang skvetter vi til i det vi hører raske tramp og ser noe gråhvitt i raske byks i øyekroken. Så er det bare en innpåsliten rein, eller fem. Svalbardreinen er riktig nok kjent for å ikke ha opparbeidet seg fryktinstinkter ovenfor mennesker, og man kan ofte se dem beite rolig midt i sentrum av Longyearbyen. Årsaken er stor bestand og lite uttak, slik at reinen aldri har opparbeidet en frykt for oss tobeinte.

Denne oppførselen er likevel ny for meg. Her smyger de seg innpå oss, som katter på småfugljakt.

Isfjorden

Etter en visitt i Longyearbyen, tar vi turen videre rundt i Isfjorden, hvor vi nå skal utforske mer «bynære» strøk. Først til Sassenfjorden i øst, så til Ekmanfjorden i nord, mens det rødlige smeltevannet gir oss følelsen av å pløye skroget igjennom en eneste stor blodpøl.

I Trygghamna blir vi værende i hele fire netter, på grunn av en kuling som feier over landet fra øst. De to første dagene er vi på tur rundt et større vann og mellom noen mindre isbreer. Den tredje dagen må vi bare bli i båten, mens vi passer på så vi ikke skal våkne med slagside i fjæra. Vinden river og sliter mens det hyler høyt i riggen. Krappe bølger slår hardt inn i skroget og vi slynges fra side til side i de hardeste rossene. Ankeret sitter heldigvis godt i den solide leira og dras ikke så mye som en meter.

Prins Karls Forland

Med det som er igjen av kulingen, seiler vi opp Forlandsundet og finner oss ankringsplass i Selvågen, så å si midt på Prins Karls Forland. Høye tinder ruver rundt en vid og stor dal, som avsluttes av en blå lagune. Terrenget bølger seg i slake åser og lier, og er så innbydende at man får lyst til å slå seg ned. Vi vandrer langs land mens en nysgjerrig ringsel følger oss, bare et steinkast lenger ut. Ovenfor oss beiter det noen reinbukker med store kroner på hodet. De er ikke særlig redde, men holder seg på avstand, i kontrast til reinen i Bellsund.

Oppe på briksen på sletta, ligger restene av det som en gang var en fangsthytte. Taket er blåst av, og det eneste som er igjen er en grovt laftet ramme av drivved, med nevetykke spriker mellom stokkene. Inne står likevel ting som om det var forlatt i forgårs, dog i bedrøvelig stand. En sønderrustet sirkelovn med oppstablet ved under sengebenken. Et bord og en stol ved vinduet. Den store smeltevannskjelen ligger veltet om på gulvet.

Kongsfjorden

Vi glir ut av en tykk tåke og inn i selve Kongsfjorden, hvor havet vrimler av imponerende mange isfjell. Helt innerst finner man tre store breer, mens fjellene står tallrike og majestetiske til skue. Midt i dette maleriske landskapet ligger idylliske Ny-Ålesund.

Nord for Kongsfjorden ligger Krossfjorden med sine to forlengede armer, Lilliehöökfjorden og Möllerfjorden. Vi slår oss ned i 14. juli-bukta, hvor flere andre seilbåter allerede ligger foran en liten, men spektakulær brekant.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Snart har vi fått kapteinen og kona på Duen III på besøk, og vi blir fortalt at flere isbjørner er observert i området. Hele fire bjørner har forstyrret forskerne i Kongsfjorden den siste uka, samt at en binne med unge er sett ved et gammelt hvalkadaver lengre mot nord.

Videre mot nord og øst

Dette gir alltids en ekstra spenning over eventyret. Vi har nå vært på farta i tre uker, og halvveis på turen har vi nå bestemt oss for å bruke den resterende tiden til å fortsette rundt øygruppa, forbi nordspissen av Spitsbergen og sørover gjennom Hinlopenstredet, før vi til sist returnerer tilbake til fastlandet.

I neste del, vil vi blant annet passere grensen til den åttiende breddegrad, oppleve isbjørner på nært hold og gå i land på det øde og ville Nordaustlandet. En eventyrlig ferd i de mest bortgjemte delene av kongeriket Norge, med vill natur og et barskt dyreliv. «Snyspurvens» seilas fortsetter lenger inn i den arktiske villmarka. Følg med! 

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Villmarksliv nr 12 2022

Denne saken ble første gang publisert 03/06 2023, og sist oppdatert 03/06 2023.