Den aller første rypa

Min gode venn David har to spreke og jaktinteresserte tvillingdøtre på 18 år, Erika og Kaja. Allerede for to år siden var de med meg på jakt for første gang. De så begge rype den gangen, men det ville seg ikke for dem. De har i etterkant vært på flere jaktturer med pappaen sin, men skudd har de aldri fått løsnet.

En slik dag?

En nydelig seinhøstdag i slutten av november har jeg igjen fått gleden av å ta både David og jentene med på rypejakt. Vekkerklokka er innstilt umenneskelig tidlig og ringer allerede før klokka er fem. Det er viktig å utnytte det vesle høstlyset som finnes. Allerede i skogen på vei opp på fjellet, hører vi de første skogsfuglene som letter på langt hold. Uten at jeg sier det til jentene, tenker jeg i mitt stille sinn: «Er det en slik dag i dag? Er fuglene vare og vanskelige å komme inn på?». Noe senere kommer en flott orrhane seilende ut fra skogen og flyr rett forbi Erika. Jeg venter på å høre smellen, men den kommer ikke. Det viser seg, som det ofte gjør med nybegynnere, at Erika rett og slett glemte at hun hadde hagle …        

Før oppstigningen til fjellet starter, tar vi en lang rast. Her blir det treningsskudd med hagle og innskyting med 22-kaliberen. Det kan jo hende vi ser rype på bakken. Sultne jegere er uoppmerksomme jegere, så noen brødskiver blir det også. Med blodsukkerlagrene fylt opp, og høye forventninger, starter oppstigningen. Nå er vi klare!

Første rypesjanse

Vel oppe i fjellet dukker de første rypene opp. Frykten min om flokkdannelse og altfor lange hold, er heldigvis ubegrunnet. Tvert imot så dukker det opp to-tre-fire i slengen som letter på flott haglehold. Men det går som det ofte går: De letter på feil side av steinen, slipper seg ut over en kant eller letter akkurat da man tørker svetten ut av øynene. Siden rypene er blitt hvite, sitter de naturlig nok i tilknytning til de snøflekkene som er i terrenget. Hvite ryper er bedre kamuflert og mindre synlige i hvit snø. Med lett sekk, men ved godt mot, entrer vi indrefileten av terrenget. Der får Kaja endelig drømmesjansen sin. To ryper letter på tre meters hold og flyr rett vekk. Jeg ser at hun løfter hagla, sikter og – ingenting skjer. Lettere fortumlet kommer forklaringen: Hun har glemt å løsne sikringen.

Rypefall

Den neste lille timen skjer det lite. Vi sniker oss over små høydedrag og runder store steinblokker. Terrenget er nydelig, det praktisk talt lukter rype. Jeg sender jentene litt lavere i terrenget der skyggene er lengre og snøen dypere. Kanskje rypene er der snøen gjør kamuflasjen enda mer effektiv? Plutselig blir jeg var et rypehode og hals som stikker opp bak en stein rundt 80 meter foran meg og noe lavere i terrenget. Akkurat i den høyden jentene går. Lettere panisk forsøker jeg å fange oppmerksomheten deres. Til slutt ser de meg, og ved hjelp av tegnspråk og høy hvisking får jeg forklart situasjonen. Jentene ser ikke rypa der de står, men lister seg framover etter mine anvisninger. Sekundene føles veldig lange, men det kan ikke ha gått mer enn et drøyt minutt før Kaja løfter hagla. 

I det skuddet går, letter det et helt kull på 10–12 ryper. Erika løsner, i liket med Kaja, sitt første skudd noensinne i en jaktsituasjon. Dessverre blir det bom for Erika. Gleden er desto større for oss alle, da vi ser resultatet av Kajas skudd. En stor og nydelig lirype ligger igjen i lyngen. Akkurat i det øyeblikket får korona være korona, her må det en skikkelig bamseklem til. Sannsynligvis er det vi mannfolka som var mest glade. Vi veit hva en slik opplevelse gjør med en ung jeger. Selv om Kaja er nesten stum av glede, syntes jeg at jeg så antydning til både vemod og omsorg i blikket hennes da hun betraktet den selvskutte rypa. Akkurat det gjorde meg, om mulig, enda mer glad og fornøyd. Det skal være litt vemodig å ta et liv. Det viser at man har respekt for viltet.

Telemarksfjella

Jakta er slett ikke slutt etter at Kaja fikk sin rype. En liten reinsflokk beærer oss med sitt selskap, vi så flere ryper hvorav et par havna i rypenettet. Det blir til og med en «førstegangshendelse» til, da jeg skyter en nydelig fjellrype med 22.-kaliberen. Selv om det blir noen ryper på oss denne gangen, så kan ingen si at rypene i Telemarksfjella er enkle å hente hjem. Da vi kommer tilbake til bilen er det igjen blitt mørkt. GPS-en viser at vi klokket inn på snaue ni timer, etter å ha gått drøye 15 kilometer, inkludert over 1000 høydemeter. 

Alt dette havner uansett i skyggen av Kaja sin store bragd. Det er mulig hun ikke trodde meg da jeg sa til henne et par minutter etter rypefallet: «Denne dagen glemmer du aldri». Men jeg vet jeg har rett, man glemmer aldri den første rypa! 

Artikkelen ble opprinnelig publisert i Villmarksliv nr 08 2021

Denne saken ble første gang publisert 05/10 2022.