Mårjakt
Med marte etter måren
Med mange titalls mår på samvittigheten er Marte Darrud-Storøy en av de største mårjegerne i Telemark. Med Marte som guide var det endelig duket for at jeg skulle få se dette sky dyret.
Jeg er stolt av å kunne kalle meg en fjellfant og fangstmann. Natur og friluftsliv er en stor del av livet mitt, spesielt på fritiden, men også i jobben. Jeg er selv både jeger og fisker og har fartet rundt i skog og mark i flere tiår. Jeg har sett ulv, gaupe, fjellrev og de fleste vanlige dyr, og sporet både jerv og bjørn. Til og med sittet i et par bjørnehi.
Mår derimot, har jeg aldri sett. Jeg har rett som det er kommet over mårspor i snøen og gjerne fulgt de et stykke. Et par ganger har jeg også satt ut mårfelle, men innsett at dette blir for vanskelig for meg. Dersom godviljen legges til, har jeg kanskje sett den én gang. I skumringen. På lang avstand. Måren har således alltid vært et mystisk, nær myteomspunnet dyr for meg.
Fangstkvinnen Marte
Gleden og overraskelsen var stor da jeg møtte min nye kollega på jobben, og fikk høre at hun var både jeger og fisker. Spesialiteten var mårfangst. Skepsisen min var stor til å begynne med, men etter å ha hørt et utall historier om fangede mår, alle fulgt opp med bildebevis, ble jeg troende. Og nå, etter halvannet år, er tiden endelig kommet til å være med Marte på mårfangst.
Plan B
Det som opprinnelig var tenkt å bli en herlig, lang lørdag med kuldegrader og ski på silkeføre, ble i stedet en hektisk mandags ettermiddag på tungt trugeføre. Ikke nok med at føret var tungt, det viste seg at å henge på ei fjellgeit som Marte, hadde visse likheter med de som forsøkte å henge på Therese Johaug i et skiløp. Det går bra en stund, men før eller senere må man slippe.
Selv om pulsen kjapt ble i høyeste laget og ryggen ble svett, var det rett og slett en opplevelse å være med i skogen. Det som i utgangspunktet kun skulle være en liten trugerunde på noen få kilometer, ble raskt en mye lengre og tyngre tur. Man må jo sjekke ut de sporene som dukker opp, må vite.
Vi hadde en lang og interessant omvei langs en sporrekke satt av gaupe. Det ble avstikkere både til øst og vest med nesa ned mot både mårspor og tiurspor. Alle spor ble behørig utforsket. Alt mens Marte fortalte levende om opplevelsene hun har hatt i skogen her. Om alle skogsfuglene hun har skremt opp, elgene hun har sett og ikke minst om alle mårene hun har fanget.
Da vi la i vei fra bilen var trua på topp, men da vi kom til den tredje tomme fella var jeg ikke lenger like sikker i min sak. Samtidig har Marte hele tiden sagt at det er den fjerde fella i rekken hun har mest tro på. Det er den som pleier å fange best. Det kan virke som det skal gå troll i ord, for da vi nærmet oss den fjerde fella dukket det plutselig opp spor i snøen. Mårspor. Sporene holdt stø kurs rett mot godfella. Kan den ha luktet honningen som Marte smurte rundt fella? Selv om jeg er jeger og vant til alt det jakta bringer, hadde jeg aldri trodd at fellefangst kunne være så spennende.
Min første mår
Uten at jeg egentlig vil innrømme det, kjente jeg tårene sprenge i øyekroken da jeg fikk se den. Det hang en mår der. Min første mår. I alle fall den første måren jeg har sett. Det første som slo meg var at dette er et fantastisk, lite dyr. Den var så liten og lett. Med en kroppslengde på rundt halvmeteren og en flott og bustete hale på noen og tjue centimeter var den et nydelig syn. Lang, brun pels med en kremgul strupeflekk. Som regel er måren mellom en og to kilo tung og denne var helt perfekt med sine 1,6 kilo.
Tips: Lytt til Podkasten Villmarksliv - nye episoder hver uke
Det er ikke vanskelig å se at måren er et dyr som er skapt for et liv i skogen. Den er en såkalt omnivor, noe som betyr at den spiser både kjøtt og grøntfôr. Både ekorn, smågnagere og fugl må passe seg. I tillegg spiser den egg, sopp og bær. Favorittmaten er honning, noe Marte vet å bruke for å lokke måren til fellene.
En bevisst strategi
Som garvede jegere flest har også Marte en klar strategi i sitt jaktliv. Det å beskatte rovvilt som mår og rev er ikke bare en annen jaktform, det er også et middel for å øke fuglebestanden. For det viste seg at Marte ikke bare driver med mårfangst. Hun jakter både elg, hjort, reinsdyr, rådyr, hare, fugl, rev, bever og gaupe. Det har vært posteringsjakt, støkkjakt, smygjakt, åtejakt og fellefangst. Med unntak av mårfangst er det nok harejakt som ligger hjertet nærmest.
Så skal det sies at med to små barn ligger mye av denne jakta noen år tilbake i tid, men mårfangst klarer hun altså ikke å gi slipp på. Kanskje de tre fangstrutene på til sammen gode 20 kilometer rett og slett fungerer som meditasjon for en småbarnsmor?
Conibear slagfelle
Fella Marte bruker er av typen Conibear-slagfelle og er innebygd i ei hjemmesnekra kasse hun fester ca. to meter over bakken. Helst settes fellene i gammel, småkupert granskog med bekkedrag som skjærer gjennom terrenget. Dersom trær og stokker former naturlige overganger, settes gjerne kassen på disse. Alternativt bygges overgangene selv av stokker som finnes på stedet. Kassene står ute hele året slik at måren blir vant til dem, mens fellene blir montert inn ved jaktstart. Fôringa starter gjerne i oktober i forbindelse med annen jakt. Rikelige mengder honning blir hovedsakelig brukt som åte, men det blir også brukt slakterester fra både elg og fugl. I den hjemmesnekrede fella er det over tiden lagt til flere smarte detaljer. Blant annet har kassene en fôrluke på siden slik at man slipper å spenne ned fella når man legger i fôr.
Fra mårjakta starter 1. november til den slutter 15. mars, går hun rutene sine minst den lovpålagte ene gangen i uka. Ofte blir det både to og tre ganger i uka. I løpet av sesongen har hun som regel passert 500 kilometer på ski og truger. Hvor mange høydemeter hun har klatret tør jeg ikke engang tenke på, men ryktene sier godt over 15 000. Nå begynner jeg å forstå hvorfor det var vanskelig å henge på under turen vår, og jeg kjenner at det ikke irriterer meg noe særlig lenger.
Pelsjegerliv
Som ekte mårjegere flest, pelser Marte selvfølgelig sine egne mår. Det er en ganske omfattende og til dels vanskelig jobb, men etter hvert har hun fått god mengdetrening. Jeg husker historier min egen bestefar fortalte om mårjakt og mårskinn. Om hvordan skogsarbeiderne slapp øks og sag dersom de så mårspor i snøen, og la i vei med nesa mot bakken. På den tiden var det like mye å tjene på et mårskinn, som det var på en måned med tømmerhogging. Selv om Marte kjører en ganske fin bil, ser jeg ingen tegn på at hun er spesielt rik. Med nærmere 100 mår i beltet skulle man kanskje tro at Marte har tjent gode kroner på hobbyen sin. Tvert imot. Etter at alle avgifter er betalt sitter hun igjen med snaue 250 kroner per skinn.
Arven fra pappa
I likhet med jegere flest, har heller ikke Marte ønske om å utrydde måren, kun holde bestanden på et lavere nivå. Hun blir oppriktig glad dersom hun ser mårspor i snøen når hun tar ned fellene ved sesongslutt 15. mars. Det betyr nemlig at det er mår igjen til høstens jakt.
Gjennomsnittsalderen på vill mår i Norge er 8–10 år. Jeg har mistanke om at snittalderen er vesentlig lavere i Marte sine skoger.
Man sier at bak de fleste framgangsrike menn, står en kvinne. I Martes tilfelle er det pappa som står bak. Han har tatt med Marte ut på både mårfangst og tur helt fra hun var ei lita jente, og det er han som i årevis har forsket på utforming av mårfella for å fange mest mulig humant. Det er også han som har lært Marte å pelse og tatt henne med på skytebanen. Når man i tillegg blir kjent med det latinske navnet på måren, mistenker jeg at faren har hatt en plan helt siden hun kom til verden. Fangstlivet synes da nesten uunngåelig for Marte. Det latinske navnet er nemlig Martes martes …
Denne saken ble første gang publisert 21/12 2022.
