Sportsfiske
En fisker blir født
Kunsten å fange fisk ved hjelp av stang, snøre og krok bygger på lange tradisjoner. Når nye generasjoner skal innvies i sportsfiskets mysterier, holder gamle metoder og utstyr fortsatt mål.
Jentungen kvister ei seig og sterk rogn, som er tjukk som et kosteskaft i rotenden. Etter at jeg har hjulpet henne med å feste en snørestump i den granne enden av treemnet, knytes kroken på.
Jeg har funnet fram til en fredelig bekk med insektsurr og ørsmå vak. Overalt i landet vårt finnes lignende bekkesildrer som fort blir oversett, og for et lite barn kan den vesle bekken skjule en overflod av mysterier og opplevelser.
- Jeg har fisk! utbryter Sanne, og innen jeg har rukket å gi henne noen råd, napper jenta en liten bekkeørret opp fra vannet. Hun legger seg på alle fire, og forsøker å få grep om den sprellende fisken. Ansiktet hennes gløder av triumf da hun viser fram ørreten. Den er ikke stor - men den er hennes.
En ny, selvspadd mark træs på kroken. Hun går målrettet opp til et stillere parti i bekkefaret. Her oppdager vi små ørretrygger som piler fort av gårde idet skyggene våre faller over vannflata. De smetter under torvkanten og blir borte.
Det er trangt om kasterommet langs bredden av det lille vassdraget, og snart hekter markkroken til Sanne seg fast i ei buske, og hun må ha assistanse. Snart ligger tre fargerike bekkeørreter side om side ved markboksen.
Storfisk i kulpen
Jeg vil ta med jenta til kulpen ved den gamle vannsaga. Vi unngår de striere strykene - hvor fisken aldri står likevel - ved å ta beinvegen.
- Det er i de djupeste partiene de største fiskene står, sier jeg til Sanne. Rett under vannsaga ligger akkurat ei slik høl; svart og trolsk med små skumflekker på overflata. Med et lite plopp dypper hun marken i vannet. Jeg er skråsikker på at fisken skal hogge momentant, men snøret og agnet forblir urørlig.
Nedenfor kulpen kaster vannåra seg ut i flere strømvirvler. Ser man nøye etter, tegner det seg en V-formet bølge som røper en undervannsstein og bakevje i dette stryket. Dette er ofte ypperlige standplasser hvor ørreten uten kraftforbruk vokter på næringsdyr.
Sanne får instrukser om å plassere agnet i spissen på V-en. Etter et par bomkast legger hun inn en innertier med raffinert presisjon, og resultatet uteblir ikke! En rovfisk drar ut i desperat flukt. Jeg hjelper til med å holde i stanga, men "dyret" vikler snøret inn i ei rot og slipper unna.
Det er aldri plass til mer enn én fisk av denne størrelsen i slike kulper, dertil er matfatet for knapt. Vi rusler derfor hjem igjen. Sanne er imidlertid godt fornøyd med fangsten, og jeg for min del håper at den nyoppdagede fiskeinteressen skal vare resten av livet.
Denne saken ble første gang publisert 28/08 2008, og sist oppdatert 05/05 2017.