Cato Hultmann
En villmarking vender hjem
De majestetiske fjellene i Sulismassivet har i alle år hatt en enorm tiltrekningskraft på Cato Hultmann. 45 år etter at han flyttet fra hjembygda Sulitjelma, er ringen sluttet.
Etter nesten et halvt århundre som emigrert nordlending tok Cato Hultmann i sommer kompassnåla på alvor. Han tok med seg kona Berit, og byttet ut Enebakk og Østmarka med barndomsbygda Sulitjelma og de mektige sulisfjellene.
- Du verden kor æ har klatret, farta og svettet i disse fjellan. Gud bedre kor æ har gådd og gådd, men æ blir aldri lei. Æ e til og med gudfar til et fjell her i Sulis som hete Sluskhatten.
Cato har alltid ment at fjellet ligner hattene til gruvesluskene som jobbet i gruvene i hans barndoms Sulitjelma. Fjellmannen Cato brukte 16 år på å "overbevise" Statens kartverk og diverse andre om at Sluskhatten var et naturlig navn på et fjell. Navnet kom til ham allerede da han la merke til fjellet som liten gutt, og han er fornøyd med at han fikk døpe det til slutt. Han skulle gjerne kalt opp flere fjell, men frykter at han ikke vil nå det i sin levetid.
- Det går jo ikke akkurat fort i byråkratiet. Åh. Se! Er det ikke fint? Se hvor vakre fjellene er!
Man har ikke før fått med seg hva Cato snakker om, så har han funnet en bisetning eller et annet tema som han snakker like entusiastisk om. Og så lenge mannen får prate om Sulitjelma eller livet i villmarka, går kassetten tilsynelatende aldri tom. Cato er et oppkomme av tanker og ideer, og ikke minst uttrykksmåter som de færreste har som en naturlig del av sitt vanlige ordforråd.
Trubaduren Cato
Cato har i alle år vært en ivrig deltager på den årlige Mons Petter-Festivalen i Sulitjelma, men det er ikke bare der han er å treffe.
- Hjelpe meg, jeg har så mye å gjøre! Først er det Hamsundagan på Hamarøy. Så er det Polartreff på Saltfjellet, Villmarksdagan i Beiarn og Bertnesdagan i Bodø. Og så har jeg kasse på kasse å rydde opp etter flyttinga.
Det var kona Berit, som også er Sulis-jente, som tok initiativ til å flytte hjem igjen, og Cato legger ikke skjul på at han er fornøyd med å være "hjemme," selv om Sulitjelma på mange måter ikke er det barndoms Sulitjelma som han flyttet fra.
Sovepose av papir
Det var i Sulitjelma det hele begynte for Cato. Han fikk tidlig interesse for de massive fjellene som lå der og lokket på ham. Og det var fryktelig stas da han som 12-åring fikk bli med faren på den første fjellturen. Med papirsekker fra Coop som medbrakte soveposer, dro de til multemyrene i Mavas. Det ble en suksess, og det er kanskje ikke overraskende at konfirmasjonspengene gikk med til innkjøp av kasteslukstang og en skikkelig dunpose.
- Når ikke jeg og barndomskamerat John spilte trekkspill og gitar, sprang vi i fjellet. Vi gjorde ikke annet. Du verden hvor vi fisket, og hvor mye fisk vi fikk. Det er nesten ikke til å tro! sier Cato med glød i blikket.
- Jeg kunne ikke voks opp på et bedre sted!
Diverse omstendigheter gjorde at han havnet i jobb sørpå etter militærtjenesten tidlig på 60-tallet, men han fortsatte sine vandringer i fjellet så snart anledningen bød seg. Han er en ivrig fotograf, og har notert ned mange av sine naturopplevelser. I 1982 sluttet han i en fast stilling som avdelingsleder i en elektrobedrift for å drive villmarks- og skribentliv på heltid.
Viser fram Sulis
I dag er det imidlertid Cato som skal intervjues, og han har fått mulighet til å vise fram det Sulis som han setter så høyt. Vi trasker rundt i sulismassivet, besøker hans barndoms badeplass, stedet der han som liten tok sin første hopp-pokal, samt et fiskevann i et område ikke langt fra der han hadde ei fiskebu. Cato peker og forklarer, og er fra seg av begeistring over det fantastiske været som Sulis har pyntet seg med denne dagen. Men tilstanden i vassdragene i områdene er han ikke mye fornøyd med.
- Da jeg var liten, sendte mamma meg til elva, og jeg kom tilbake etter et kvarter med ørret til middag, sier han drømmende.
- Men nå er elvene borte og fisken borte. Kraftutbygginga har tatt dem, og nå skal de pinadø ta småelvene våre også. Det er galskap, og det er bare helt utrolig hvordan vi raserer naturskattene våre!
Da Cato var liten, kunne de store gutta stupe mange meter ned i den faste badedammen, men i dag er det kun selvmordskandidater som bør prøve på det.
Cato ble tidlig bitt av fiskebasillen, og fiskebua han bygde som 17-åring, vitner om en gutt med innsatsvilje og interesse for fiske.
- Jeg måtte frakte fire planker om gangen på min mors gamle Diamant damesykkel. Og etter to mil med sykling og trilling på vei og sti, måtte jeg gå ca. fire km med plankene. Noen fikk jeg fraktet med båt over Balvatnet. Det tok sin tid, kan du si.
Orkan og tjue minus
Cato har hatt mange nifse opplevelser på sine turer, og nettopp ei fiskebu var i sentrum en gang han holdt på å stryke med i vinterfjellet.
- Jeg skulle se til min kamerats fiskebu, men det viste seg at kun pipa stakk opp av snøen. Jeg var langt borte fra sivilisasjonen, og plutselig kom uværet som et inferno imot meg. Vinden tok teltet mitt, og der sto jeg. Det var orkan og tjue minusgrader.
Heldigvis hadde Cato spade i pulken, og han klarte med nød og neppe å måke fram døra og stupe inn i hytta før han nærmest falt inn i soveposen. Problemet var bare at døra gikk ut over, og var snødd igjen dagen etter da han skulle ut.
- Det var ikke moro, for å si det sånn. Jeg ble nervøs for at jeg skulle dø av oksygenmangel der inne, men jeg klarte ved Guds mirakel å berge livet. Jeg startet med å kile en kniv ut dørsprekken, før jeg gradvis fikk åpningen større så jeg kom meg ut. Jeg hørte forresten i ettertid at det var noen som hadde funnet teltet og tatt det som suvenir.
Cato tror det er en mening med at han har kommet seg helskinnet gjennom alle de skumle opplevelsene han har hatt i fjellet, og forteller at han vet om flere gamle damer som ber for ham.
Kona må vente
At han ikke er skilt for lenge siden, takker han kona Berit for.
- Hun har vært enestående. Det hender jeg må legge meg ned i terrenget og vente på bedre vær. Berit har lært seg å leve med at jeg ikke alltid vet når jeg kommer hjem, og har is i magen til ikke å ringe politiet med en gang. Det skulle tatt seg ut om to helikoptre og 18 lensmannsbetjenter ble sendt ut for å lete etter Cato Hultmann på en fjelltopp!
Nettopp på fjelltopper har han hatt mange opplevelser som sitter som spikret i hukommelsen. Som da han plutselig sto på en fjellhylle med en jerv mellom skiene, eller da han skled, og bare en bjørk like ved stupkanten forhindret han fra å falle 50-60 meter ned i evigheten.
- Jeg var på tur ned fra Bjørntoppen i Saltdal, og slet med å komme meg ned fjellsiden på ski. Derfor gikk jeg med skiene i nevene idet jeg skled. Jeg måtte slippe ski og staver, og ryggsekken av oljelerret ga god fart nedover fjellsiden. Livet passerte i revy, og hadde det ikke vært for den bittelille bjørka jeg greide å huke tak i
Da Cato kom til sans og samling ba han til Gud i en halvtime før han torde bevege seg ned fjellsida, og som ved et under fant han både ski, staver, lue og briller nede i dalbunnen.
Som en jerv
Cato er ikke den som klarer å sitte i ro, og han har mange prosjekter på gang, blant annet en bok om sulisfjellene sammen med Lars Monsen. Men nå som han har kommet seg hjem, håper han å finne ro i sjelen.
- Jeg føler ringen er sluttet, og at jeg nå riktig skal få vandre på mine stort sett utviskede barndomsstier. Den motoriserte ferdselen har økt, men jeg tror nok jeg skal klare å finne noen koller, pigger, nuter og topper å gjemme meg bak. Jeg liker å holde meg i skjul - som jerven.
Ikke å undres over at han populært kalles nettopp "Sulis-jerven".
Podkasten Villmarksliv: Nye episoder hver uke - klikk for å lytte
Denne saken ble første gang publisert 03/11 2008, og sist oppdatert 22/09 2023.