Bukketreff i fjellet

Bukkejakt fra A til Å

Nå er bukkejakta her! Her er en uhøytidelig alfabetisk gjennomgang.

Jeg sitter på post og overvåker terrenget i det spede morgenlyset. Blikket vandrer over duggvåte myrer og grønne, frodige skogsnar. Det gjelder å være konsentrert og forsiktig. Disse bukkene er ofte langt mer sky enn dyra vi finner i kulturlandskapet langs dalbunnene og i flatlandet. Og ettersom bestanden ofte er tynn i slike regioner, overlister man ikke bukker på bestilling.

- Sjansen er én av tusen, pleier man å si her oppe. Så galt er det kanskje ikke, så jeg klamrer meg til håpet.

Solvarmen jager etter hvert nattefukten ut av graset, og de surrende insektene begynner å bli plagsomme. Det rasler inne i et tett bjørkekratt, men det er ingen brunstig rådyrbukk. I stedet titter en smånervøs rødvingetrost fram fra skjulet. Selv om jeg sitter aldeles urørlig, flykter den kjeftende av gårde.

Akkurat som i tidligere år, finnes det ferske feiemerker rundt omkring på myra framfor meg og antydninger til tråkk etter spisse klauver. Med tanke på hvor mye plass rådyra har å boltre seg på i disse høydelagene, råder det likevel en stor usikkerhet omkring besøksfrekvensen. Bukken stikker nok innom igjen, men det behøver verken bli i dag eller i morgen...

Kamerajakt

Etter noen timer forteller intuisjonen meg at dagens muligheter på post har rent ut i sanden. Isteden vil jeg forsiktig rekognosere meg framover for å kartlegge rådyrets eventuelle bruk av andre områder i terrenget. Jeg velger kursen etter at vindretningen er dobbeltsjekket.

Den stille vandringen går gjennom gammel fjellskog som er pisket av vind og vær. Trøya er klam på ryggen. Jeg har liksom aldri blitt helt dus med varmen en ofte opplever tidlig i bukkejakta, men hva gjør vel det hvis belønningen venter bak neste haug?

To hundre meter framfor meg står plutselig en bukk med løftet hode. Med største forsiktighet lar jeg meg gli ned bak nærmeste briskekjerr. Og da ser jeg at bukken ikke er alene. En flik av den gulrøde pelsen til nok et dyr skiller seg markert ut fra omgivelsene. Det er ei geit som står delvis gjemt, litt til siden for bukken. Uten at jeg har værstøkt dem, setter begge dyra fart. De løper i sikksakk etter hverandre, for så å kaste seg raskt rundt og komme mot meg igjen. Da de stryker forbi, er de så nær at jeg kan høre pusten og de smekre klauvene som slår i bakken.

Jeg følger bukken med rifla til den bråstopper på en liten haug, men den står slik til i den tetteste delen av skogen at det er utrygt å skyte. Som ivrig naturfotograf er det imidlertid ikke vanskelig å legge fra seg rifla og heller bruke fotoapparatet. Etter et blinksudd av den flotte bukken fortsetter jakta med børsa.

Nytt forsøk

Noen flere dager på streiftokter og post i terrenget gir meg en klarere forestilling om hvor det lønner seg å investere mer tid. Jeg velger derfor området hvor rådyrparet ble observert premieredagen for å avslutte siste delen av brunstperioden.

Annonsørinnhold

Dette er årets lekreste festkjoler

Selv om det bare er ei knapp uke siden bukkejakta startet, har lufta fått et kjøligere drag som minner om at seinsommeren har gått over til tidlig høst. Pliktskyldigst har jeg også i dag sittet musestille og holdt vakt ved en nøye utvalgt jaktpost, men når tvilen først begynner å gnage i jegersjela, holdes ikke fortet for enhver pris. Jeg smyger meg derfor rolig fram for å få oversyn over et glissent skogholt litt lenger vest.

I det samme det avstengte området åpner seg, kommer det et rådyr inn fra kanten. Med bankende hjerte og nervene i helspenn river jeg geværet fra øksla og holder det klar til skudd.

Gammel kjenning

Dyret beveger seg hele tiden, delvis skjult for meg. Ganske snart ser jeg at det i tillegg til å være en flott bukk, faktisk er det samme dyret jeg fotograferte for noen dager siden.

Skuddmulighetene ser likevel ut til å vente på seg, og med ett har også geita kommet inn på arenaen. Bukken viser interesse for hunndyret og stresser etter henne, og snart forsvinner de helt ute av synet. Jeg hører noen lyder av kvister og vegetasjon som stryker sidene av dyrekroppene, men også denne larmen blir etter hvert borte.

Det er på tide å komme opp med en ny plan. En gummibuttolo, som jeg for øvrig sjelden bruker, hentes opp fra bukselomma. Jeg plasserer tommelen oppå lokkeinstrumentet, og trykker den - én enkelt gang - helt ned til bunnen. Og venter.

Brått kommer både geita og bukken i stor fart for å undersøke denne skarpe tonen. Lenger unna var de altså ikke. Dyra tverrstanser midt i det frie skytefeltet foran meg.

- Bare rolig, bare rolig. Ellers blir det ikke noe av dette heller, hvisker jeg inni meg.

Mens rådyrbukken står som meislet og stirrer med vidåpent blikk, mister den balansen av skuddet og blir liggende. Fortryllelsen er brutt!

Etter mange dager på tokt i fjellterrenget, er endelig jaktlykken blitt meg til del. En lykke som gir næring til nye forsøk og nye opplevelser i framtiden.

Denne saken ble første gang publisert 26/08 2008, og sist oppdatert 05/05 2017.