Karin ble uskyldig fengslet i USA
Så ikke familien på fire år
Mens Karin sitter innesperret på en ti kvadratmeter liten celle med tre andre kvinner, uten å ane hvorfor hun er fengslet, venter samboeren og to døtre i uvisshet hjemme.
Det høres ut som en amerikansk spillefilm. Svenske Karin (38) og kjæresten Sergio (45) står i avgangshallen på flyplassen i San Diego i California. Paret har vært på forretningsreise, og nå tripper Karin utålmodig etter å gå om bord i flyet og reise hjem til barna i Sverige. I hodet er hun allerede hos de to døtrene på seks og åtte år, som er hos barnevakten i leiligheten i Stockholm.
To fremmende menn
Plutselig merker hun at noen prikker henne på ryggen, og hører en ukjent stemme si navnet hennes: Karin Volo?
Rett bak henne står to menn hun aldri tidligere har sett.
«Om du er rolig og følger med oss, så slipper du å bruke håndjern!»
Nummen av sjokk lar hun dem geleide henne ut av flyplassen, mens samboeren Sergio protesterende holdes tilbake ved flyutgangen.
Plutselig er livet totalt forandret.
Innhentet av fortiden
Hun blir kjørt til fengselet i San Diego. Et skittent hull av betong skjult under en ruvende domstols-bygning. For den da 38 år gamle tobarnsmoren, med et velordnet liv i Sveriges hovedstad, var det som å forsvinne i en annen verden. En som luktet av svette og redsel. Der og da, i 29. mars 2006, ble livet hennes satt på vent – i lang tid.
I tur og orden blir hun skrevet inn i fengselsregistret, avbildet og tatt fingeravtrykk av. Under et kort møte informeres hun om hvorfor hun er arrestert. De mistenker henne for å være innblandet i kriminelle handlinger i Mexico!
Eksmannen
«Det må ha noe med min forrige mann å gjøre», tenker Karin. Et stormfullt ekteskap med en mexicaner, faren til de to døtrene, som endte med skilsmisse seks år tidligere. Da hun innså at han levde på kanten av loven, brøt hun med ham og fikk foreldreansvaret for barna. I ettertid hadde de tre skapt et nytt og trygt liv i hjemlandet hennes Sverige, hvor kjæresten Sergio senere var blitt en del av familien. Nå hadde fortiden innhentet henne.
Eksmannen hadde brukt personopplysningene hennes i en bedragerisak.
«Snart forstår nok politiet at jeg ikke er innblandet», trøster Karin seg selv. I ettertid vil hun tenke: «Så naiv jeg var …»
Kidnappet?
I mellomtiden er Sergio – under sterke protester – blitt tvunget til å gå om bord i flyet og reise hjem til Sverige. Tilbake på svensk jord gjør han alt for å finne ut av hva som har skjedd. Ble Karin kidnappet på flyplassen, og i så fall: Hvem tok kjæresten hans og hvorfor?
Han ringer samtlige fengsler i USA for å sjekke om de har henne. Først etter en intens uke lykkes han å spore henne opp.
«Hvilken lettelse å høre stemmene til hverandre», tenker de begge to.
Frieri i fengsel
Til Karins døtre blir de enige om å fortelle at mammaen deres ble igjen for å ordne med noen papirer. De skånes for detaljene. Som for eksempel, at hun sitter innesperret på en ti kvadratmeter liten celle med tre andre kvinner, uten å ane når hun blir sluppet fri.
Karin kjenner snart at maktesløsheten velter over henne. Nærmest apatisk sitter hun der på brisken, kledd i en grønn fengselsdrakt, og hører folk krangle i cellene rundt henne.
Daglige rutiner
Etter som tiden går, uten å nærme seg en løsning, innser hun at det er viktig å etablerere noen daglige rutiner, for ikke å miste fatningen. Hun spiser frokost, mediterer, skriver brev hjem og leser bøker hun låner på det lille biblioteket.
Nesten hver dag prater hun med Sergio og barna. Han sender penger til fengselet, for å gjøre det mulig. Å høre døtrenes glade stemmer og kjærestens urokkelige tro på å få henne ut, blir hennes livline.
Under én av samtalene frir han til henne. Pr. telefon planlegger det å gifte seg til sommeren. Ennå trygge på at Karin snart vil bli løslatt.
Det skal vise seg å slå feil.
Fire års lang venting
Da datoen for bryllupet nærmer seg, sitter Karin fortsatt bak lås og slå. De må gå for en alternativ løsning. Sergio flyr over til San Diego, og på hver sin side av en glassvegg i besøksrommet, blir de et ektepar med hennes etternavn.
Midt i den surrealistiske opplevelsen fylles Karin av både sorg og glede, men mest av alt takknemlighet for at han er der for henne og barna.
For jentene er det ingen tvil: Sergio er deres pappa. Alene tar han seg både av dem og forretningsselskapet han eier sammen med Karin. Om natten feller de tårer over den fortvilte situasjonen, på hver sin side av Atlanterhavet. De har ingen anelse om det vil gå dager, måneder eller år før familien er samlet igjen.
Sterkt savn
I fengselet pines Karin av en total lengsel. Aller verst er det når jentene hennes fyller år eller da deres første jul uten mamma skal feires.
Hun savner så mye. Også de små tingene i livet. Som stillheten utenfor murene eller det å sette føttene på grønt gress. Den ene utemuligheten hun gis, er i luftegården på taket – med et glimt av himmelen.
Joy
Etter noen måneder dukker det opp en figur i hodet hennes. En jente i røde klær, som hun gir navnet Joy, glede. Karin setter seg ned og tegner hvordan hun opplever skikkelsen.
Det blir til små bøker som berører temaene tro, håp, makt og tilgivelse. Hun sender dem hjem til familien, og Sergio leser fortellingene til jentene som god natt-historier.
Tre ord
Tilbake sender døtrene sine egne fargeglade tegninger. Det er deres måte å fortelle om hva som skjer hjemme, hva de tenker og drømmer om. Karin dekorerer de kalde murveggene i cellen med disse skattene.
Slik passerer månedene til de går over i år. Først i desember 2009 får Karin og Sergio beskjeden de har ventet altfor lenge på.
Da saken er over i retten, kan dommeren gi Karin Volo ordene hun hadde ventet på i hele fire år: «Du er fri!»
Gjenforeningen
– Å spasere ut av fengselet, ble akkurat slik jeg hadde drømt om. Jeg var høy på lykke!
Det gikk ytterligere noen uker med formelle beslutninger, før hun i midten av januar 2010 endelig kunne reise hjem.
På flyplassen i Stockholm sto mannen hennes og ventet – med armene åpne.
Hjemme i leiligheten har de bestemt seg for å overraske jentene, som ikke vet at mamma har kommet hjem. Tilpasningsdyktige, som barn på sitt forunderlige vis kan være, har de etter hvert akseptert å ha et avstandsforhold til henne. Når de ser henne igjen, står jubelen i taket! Aldri et sekund hadde de tvilt på foreldrenes ord om at det ville ordne seg. Snart er det like normalt for dem å ha henne hjemme igjen.
Panikkangst
For Karin og Sergio derimot faller ikke brikkene like lett på plass. Da de lar spenningen de har båret på i fire år, slippe taket, kjenner de på en grenseløs tretthet. Hun opplever også periodiske hukommelsestap og får panikkangst ved synet av uniformer.
– Vi var begge mer preget enn vi hadde trodd, forteller de i dag.
– Men vi valgte ikke å bli bitre, understreker hun – som hverken har fått erstatning eller en unnskyldning for de fire årene hun satt uskyldig fengslet.
Et liv fylt av glede
Gradvis har de sammen bygget opp igjen livet og dratt nytte av den erfaringen de ufrivillig ble gitt.
– For å klare det, er det viktig ikke å se seg selv som et offer for omstendighetene, men i stedet ta kontroll over situasjonen, mener Karin.
– Jeg velger å se livet slik: At hver og én av oss er født med en spesiell gave, et talent som ingen andre har – og at det er din og min oppgave å leve det ut. Selv ønsker jeg å bringe glede ut i verden. Blant annet gjennom å skrive og holde foredrag. Etter 1352 dager i et amerikansk fengsel, er jeg overhodet ikke i tvil om følgende: Vi mennesker klarer langt mer enn vi tror!
Denne saken ble første gang publisert 21/06 2015, og sist oppdatert 01/05 2017.