Julen da livet sto på spill
Legene trodde ryggsmertene skyldtes en urinveisinfeksjon, og ga Emilie penicillin. Men en blodpropp skulle gjøre 16-åringens jul til et langt mareritt.
Mosjøen, advent 2014:
Det er den koseligste tiden på året. Huset til familien Johnsen Brattbakk er allerede pyntet fra kjeller til loft med nisser og advent-stjerner i vinduene. Duften av julebakst siver ut fra kjøkkenet og brer seg i hele huset. Mamma Linn Hege Johnsen har bakt lefser, et håndverk hun har lært de siste årene og innført som en juletradisjon.
Klar for juleferie
Emilie Johnsen Brattbakk (16) går første året på helse- og sosialfag på Mosjøen videregående og lengter etter juleferie. Hun gleder seg til å våkne til julestrømpe på sengen og til å stå opp til et pyntet hus som lukter grønnsåpe og jul. Mamma, pappa og hun skal gjøre det de alltid gjør: Spise lang julefrokost sammen. Etterpå skal hun sitte foran TV-en og spise opp alt godteriet. Om ettermiddagen skal de kle på seg varme klær og gå til oldeforeldrenes grav og tenne lys. Og når julen ringer inn skal de spise julemiddag og åpne pakker sammen med besteforeldrene.
Smerter i ryggen
Søndag 14. desember våkner Emilie og har litt vondt ryggen. Hun drar på skolen likevel, regner med at det går over snart. Men smerten blir mer intense utover dagen. Tirsdag, etter en lang skoledag, har hun så vondt at hun nesten ikke klarer trappen opp til den lille kvistleiligheten sin i huset til foreldrene. Pappa Jan Brattbakk foreslår at hun tar et varmt bad. Kanskje det kan lindre litt? Idet hun skal reise seg opp fra badekaret, forstår hun at noe er helt feil. Hun blir svimmel og kvalm og ser bare sorte prikker danse foran øynene.
Besvimer på badet
«Nå besvimer jeg og ingen kommer til å finne meg før om lenge». Hun må komme seg ut! Med ren viljestyre karrer hun seg bort til døren og får låst den opp. Hun aner ikke hvordan, men hun greier å tulle seg inn i et håndkle og hun når bort til trappen da mamma dukker opp. Mamma Linn Hege har hørt datterens gråt fra badet.
«Har du virkelig så vondt i ryggen»?
Urinveisinfeksjon
Da hun får se datteren er det ikke tvil. «Nå må vi til legen». Akkurat det har Emilie fryktet. Hun er livredd for leger, hun hater sprøyter og har aldri vært syk. Men hun forstår at det ikke er noe annet å gjøre.
Det blir tatt blodprøve og urinprøve, men ingen undersøkelse av ryggen og smertene. Prøvene tyder på at hun har en infeksjon i kroppen. Emilie blir sendt hjem med penicillinkur mot urinveisinfeksjon. Lettet over at det ikke er noe verre, men likevel stusser hun. Hun har nemlig hatt urinveisinfeksjon før, og det føltes ikke sånn! Emilie tar medisinen sin og venter tålmodig på å bli frisk. Men for hver dag blir smertene verre.
Hoven fot
21. desember: Emilie er langt ifra bedre. Tvert imot. Venstre fot er hovnet opp. Den er rødsprengt og rar. Hun har vondt i lysken og litt vondt i magen. Aller minst av alt vil hun til legen. Men hun er redd. Hun viser den hovne foten til foreldrene.
Blodpropp? Er det ikke bare gamle mennesker som får noe slikt?
Emilie
«Nå er det nok. Dette må vi finne ut av, sier mamma og pappa da de undersøker foten hennes på badegulvet.
Legens vonde mistanke
Det blir en ny tur til legevakten. Denne gangen blir Emilie nøye undersøkt. Legen er lyttende og grundig, men kan ikke gi noe svar på hva som feiler henne. Men hun lover at de ikke skal gi seg før de finner ut av det. Legen har sine mistanker, men hun holder det for seg selv. Hun vil ikke skremme familien.
De nærmeste dagene starter omfattende undersøkelser av foten og ryggen til Emilie med ultralyd og røntgen. Det blir mye venting på legekontorene. Pappa synes foten til Emilie ligner foten til en gammel onkel som nylig fikk blodpropp. Men at en ung og sprek 16-åring skal rammes virker usannsynlig. De vet ikke at legen har akkurat de samme tankene.
Ultralyd fant blodpropp
22. desember: På ultralyd har legen ført apparatet over magen og nedover bena hennes og alt ser fint ut. Da han kommer til lysken finner han svaret på hvorfor Emilie har så vondt. «Du har en blodpropp i bekkenet ved siden av lysken».
På akuttmottaket
«Blodpropp? Er det ikke bare gamle mennesker som får noe slikt?»utbryter hun.
Legen mener at hun også har et brudd. Det blir nytt venterom og mange tårer senere blir det konstatert at det ikke er noe brudd i foten likevel. Men hun legges rett inn på akuttmottaket på Mosjøen sykehus.
Kvalm og redd
Emilie er redd, men trøsten er at legene endelig har funnet ut hva som feiler henne. Nå håper hun at hun skal få medisin og så vil alt være over. På nytt må hun vente og smøre seg med tålmodighet. Hun har ikke spist hele dagen og er sulten. Mamma kommer med nysmurte brødskiver. Men maten kommer like fort opp igjen. Hun er kvalm av nervøsitet. Det Emilie og foreldrene hennes vil høre, er at dette ikke er så farlig. At det ordner seg. Men det er ingen som gir dem ordene de vil høre.
Etter mange timer med venting kommer endelig legen. Han forteller dem ikke det de hadde håpet på å høre.
«Det er så alvorlig, Emilie at du må sendes til Tromsø sykehus,» sier han.
Storm og uvær
23. desember, lille julaften: Snøen laver ned fra en sort himmel da ambulanseflyet endelig letter ved 19-tiden fra Kjærstad lufthavn, forsinket av storm og snøvær. Mens flyet manøvrerer seg over fjellene, står mamma Linn Hege ute på gårdsplassen og koster snø av bilen. Hun følger flyet med øynene. Inni flyet ligger jenta hennes. Det var ikke plass i flyet til dem alle tre. Linn Hege må vente hjemme. Men hun håper og tror at det skal gå fort. I morgen på denne tiden sitter de kanskje sammen med en frisk Emilie og åpner pakker. Juletreet er pyntet og alle pakkene ligger klare under treet. Alt kommer til å gå bra, sier hun til seg selv.
Alvorlig
I ambulanseflyet ligger Emilie på en båre med pappa trygt ved siden av seg og en sykepleier med strikketøy på den andre siden. Sykepleieren snakker med Emilie om løst og fast. Knitringen fra strikkepinnene og den lune stemmen gjør at Emilie glemmer at hun er redd.
Først da hun trilles inn på Barneavdelingen i rullestol på Tromsø sykehus går alvoret opp for pappa Jan.
All ventingen og sendrektigheten har gitt ham inntrykk av at det ikke er så alvorlig fatt med jenta hans, men nå får ikke Emilie gå ett eneste skritt selv.
Får blodfortynnende
Emilie blir engstelig i møte med de hvite og grønne frakkene og alle de sterile apparatene. Sulten gnager i tarmene. Hun har fått beskjed om å faste og ikke drikke fordi hun skal rett på operasjonsbordet. Men operasjonen blir utsatt til neste dag, til selveste julaften.
Hun får en sprøyte med blodfortynnende medisin. Etterpå får hun og pappa spise så mye de vil fra en kantine med masse deilig mat, Og de får koselig rom der det er Play-station.
Må opereres
24. desember, Julaften: Emilie vekkes klokken 06.20. Hun må dusje og vaske seg i en spesiell såpe før hun blir trillet inn på operasjonsstuen. Emilie kjenner legeangsten kommer tilbake, men kirurgene og operasjonssykepleierne prater beroligende med henne.
Pappa holder henne i hånden helt til narkosen virker.To timer senere våkner hun. Da er hun koblet til slanger og apparater. Hun har tre ledninger som er operert inn gjennom det venstre kneet.
Julen uten Emilie
Hjemme har mamma Linn Hege ventet foran telefonen. Nå klarer hun ikke lenger sitte i ro. Aldri før har hun vasket så mye tøy. Huset er ferdigpyntet og gavene ligger under treet. Alle gavene skal ligge der til Emilie kommer hjem. Det blir ikke jul uten Emilie!
Linn Hege bruker den lange ventetiden på å se gjennom fotoalbum som er fulle av gode minner med jenta deres. Julaften reiser hun hjem til foreldrene på middag. Det er tomt rundt bordet. Dette året har pappaen hennes mistet foreldrene sine og nå er ikke Emilie her heller. En stor klump vokser inni henne da hun ser faren tørke vekk en tåre. Han som alltid er optimist som nesten aldri gråter.
«Det kommer til å gå bra» sier han og trøster Linn Hege.
Bekymret mor
Da Linn Hege kommer hjem søker hun på ledige flybilletter til Tromsø. Hun vil så gjerne være der sammen med Emilie. Men pasienthotellet er stengt i julen.
I Tromsø må Emilie ligge helt stille i sengen. Avdelingen på sykehuset er pyntet til jul. Emilie får verdens største julestrømpe med gaver og godterier. Pappa må mate henne. Selv om det er juleribbe til middag, orker hun nesten ikke mat.
Varme og omtanke
Legene håper at medisinen skal løse opp blodproppen. Men samtidig er det fare for at små biter kan løsne og vandre opp til lungene. Hvis det skjer vil det være livstruende. Hun vekkes annenhver time fordi de må måle blodtrykk og følge med på utviklingen.
På sykehus er Emilie omgitt av varme og omtanke. En sykepleier kommer med et juletre. «Det virket så ensomt der det sto alene på gangen. Jeg setter det her hos deg», sier hun.
Emilie får tårer i øynene når hun ser de syke barna som ikke har fått reise hjem til jul.
«Jeg er tross alt heldig» sier hun til pappa. Han klemmer hånden hennes og er enig.
Må stoppe behandlingen
Den tredje dagen tror legene at situasjonen har bedret seg, og Emilie trilles inn på operasjonsstuen igjen. Men etter bare en time er hun tilbake i sengen. Det ser plutselig verre ut. Emilie klarer ikke å stoppe tårene som presser på.
«Vi tør ikke fortsette behandlingen stort lenger nå. Blodet hennes er veldig tynt», sier legen til pappa.
Hvis det ikke blir noen bedring snart må de finne en annen løsning.
Ny operasjon
30. desember: Endelig. Etter fem dager i sengen blir det ny operasjon. Etterpå får Emilie lov til å stå opp.
Jublende glad ringer hun hjem til mamma.
«Jeg har dusjet i dag. Det var så godt».
Den kvelden lander ambulanseflyet på Kjærstad lufthavn.
«Endelig kommer jenta mi» jubler mamma Linn Hege og veiver høyt med det norske flagget. Sammen med henne er Emilies besteforeldre, kjæresten og Nox som er pyntet med sløyfe for anledningen. Alle ønsker henne velkommen hjem med flagg og hurrarop.
Jul på etterskudd
Og nå kan julen endelig starte. Det blir fullt hus hjemme hos familien Johnsen Brattbakk i Mosjøen. Aldri har de satt mer pris på hverandre enn akkurat nå. Det blir en jul de aldri vil glemme – både på godt og vondt.
Vi fikk en ny jente hjem etterpå
Pappa
– Det var det beste i det verste, sier Emilie da vi snart ett år etter besøker familien i Mosjøen.
Gikk på p-piller
Emilie må fortsatt gå på medisiner. Men snart skal hun på kontroll i Tromsø. Håpet er at legene skal finne ut hvorfor Emilie fikk blodpropp. De har mistanke om at det er p-piller som er årsaken. Men det kan også være mangel på protein C i kroppen hennes.
Men Emilie er blitt en ny tenåring. Det merker både mamma og pappa godt.
– Vi fikk en ny jente hjem etterpå, sier pappa. Hun var gladere og satte mye mer pris på alle rundt seg.
Emilie er takknemlig for at hun kan gå på egne ben og gjøre helt vanlige ting.
En gang i måneden må hun til kontroll hos legen for å sjekke blodet. Så lenge det holder seg stabilt, er det ikke fare for at hun vil få en ny blodpropp har legen sagt.
Nå gleder familien seg til en ny jul. Nå setter de ekstra stor pris på at familien er samlet!