Lydspor fra mitt liv
Ringte politiet da Kine sang
Det var godt å kunne ty til musikk når man var en liten jente med «kvikksølv i baken» og en voldsom energi. Og Kine Hellebust har holdt tempoet oppe i voksen alder. Da hun spilte inn julesangen Kling no klokka, skapte hun nesten katastrofealarm oppe i Nordland.
Disse låtene har gjort inntrykk:
Good Luck Charm med Elvis
Jeg var det man kaller «ei villspika» da jeg var liten. Nysgjerrig og på farten støtt. Moren min mente jeg måtte ha «kvikksølv i baken», og læreren skrev i karakterboken: «Ho er særs aktiv i timane». Jeg hadde i alle fall en voldsom energi, og noe av denne fikk jeg utløp for da jeg begynte på Ragnhild Skaaneviks danseskole hjemme i Harstad som syvåring. Melodien jeg husker best fra dansetimene hos henne, var Elvis Presleys Good Luck Charm. En fengende låt å høre på – men enda bedre å danse swing til!
Sukiyaki med Kyu Sakamoto
Dette var den aller første småplaten jeg kjøpte selv. I 1963 gikk sangen som en farsott over hele verden, og toppet hitlistene i mange vestlige land. Det hadde vel aldri skjedd før at en låt fra fjerne østen hadde fått en slik suksess i vår del av verden. Sukiyaki var melodisk, og kanskje litt melankolsk, men i alle fall veldig eksotisk og fremmedartet. Men det var Wenche Myhre som var det aller største for meg da jeg var åtte–ni år gammel. Hennes Katta vår var den andre platen jeg kjøpte. Den kunne jeg jo synge med på – og forstå – i motsetning til Sukiyaki.
Just A Little Teardrop med The Pussycats
Beatles og Rolling Stones var jo de store i min barndom, men da jeg var 10–11 år, ble The Pussycats berømt over natten. Det var ufattelig stort! Tenk: Et band som var enda mer rølpete enn Stones – og så var de «vårres kara» – fra Tromsø! Det ble ville tilstander da de skulle opptre i hjembyen min. To av venninnene mine fikk lov å gå på nattiné på kinoen. «På konsert klokka tolv om natta! Du skal jo på skolen i morgen», sa faren min. Så jeg måtte pent holde meg hjemme. Dagen etter var det oppslag i lokalavisen: «Kriminelle tilstander med Pussycats!» og noe om en knust inngangsdør, så vidt jeg kan huske. Det viste seg imidlertid at det var fansen som hadde knust den i all ståheien. Sånn kan det jo også gå. Favorittlåten min var Just a little Teardrop. Den ble ihjelspilt i løpet av en kort sommer!
Nøtteknekkersuiten av Peter Tsjajkovskij
Pop, visesang og jazz var det jeg lyttet mest til i mine yngre dager, men jeg hadde også en stor lidenskap for klassisk musikk. Og ikke minst russisk, klassisk musikk. Faren min var rådmann i Harstad, og var tidligere ofte på reisefot like etter krigen. Ikke minst i Russland. Han behersket det russiske språket og leste de store klassikerne på originalspråket. Når han kom hjem, hadde han også med seg fantastiske innspillinger fra reisene sine. Disse ble spilt sent og tidlig. Sjostakovitsj, Rachmaninov og Tsjajkovskij. Mektig, mektig! Min favoritt var Tsjajkovskijs Nøtteknekkersuiten.
In The Ghetto med Elvis
Jeg ble konfirmert i 1969. Det jeg ønsket meg mest av alt, var en bærbar kassettspiller med opptager. Den kostet 835 kroner, husker jeg, og det var forferdelig mye penger den gangen. Men jeg kjøpte den for konfirmasjonspengene, og var overlykkelig. Jeg gikk rundt med kassettspilleren nærmest døgnet rundt. Og låten jeg spilte mest, var Elvis Presleys In The Ghetto. En sterk, intens sang med et annerledes budskap enn de fleste poplåtene. Om vi ikke gjør noe drastisk, kommer folk til å fortsette å leve i ghettoer! Perspektiv, liksom …
One Trick Pony med Paul Simon
Jeg kommer ikke utenom Paul Simon. Helt fra han var den ene kreative kraften i Simon and Garfunkel og frem til egen solokarriere. Av de fine låtene han har laget, vil jeg trekke frem One Trick Pony fra 1980. Det var fabelaktig å få billett til konserten hans i Drammenshallen i 1985. Jeg var skrekkslagen av et berg av høyttalere som nådde helt opp til taket på begge sider av scenen, og tenkte at dette kom til å bli et «lydhelvete». Og så ble det så vanvittig bra, og nydelig lydbilde der man kunne oppleve absolutt alle instrumentenes innfall og særheter – som Steve Gadds fire trommestikker på akkurat One Trick Pony. Det er nok min aller største konsertopplevelse!
Kling no klokka av Elias Blix
Da vil jeg nevne julesangen Kling no klokka av Elias Blix. Ofte blir denne julesangen sunget i sørgetakt, men når man hører på teksten, er den full av glede, og bør formidles slik. Jeg har en artig historie knyttet til den kvelden vi gjorde opptak av den i «gammelkjerka» på kirkestedet i Gildeskål, der Blix ble både døpt og konfirmert. Vi brukte noen få toner fra orgelet, og lot heller kirkeklokkene fra begge kirkene lage grunnakkompagnementet. Det var et forferdelig vær denne kvelden, og da folk omkring hørte lyden av klokkene, ringte de politiet for å høre om det var katastrofealarm. Vakthavende kunne berolige de engstelige med at «det e bare ho Kine Hellebust som spelle inn ei plata der borte».
Denne strofen betyr noe helt spesielt for meg:
Serum, serum, sannhetsserum, stoffet som stadig forsvant ... Folk blir så rare i trynet sitt når de må snakke sant.
Dette var min andre låt på Norsktoppen, som folk stemte inn de åtte ukene det var lov å ligge på toppen. Grunnen til at jeg stadig nynner på den, er vel fordi det er akkurat så sant som det er skrevet, og veldig artig å oppleve …
Les også:
Lydspor fra Anne Marie Ottersens liv
Lydspor fra Anita Hegerlands liv
Lydspor fra Ragnhild Sælthun Fjørtofts liv
Lydspor fra Paal André Grinderuds liv
Denne saken ble første gang publisert 13/11 2014, og sist oppdatert 02/05 2017.