- Min kjærlighet til mamma tålte alt

Trondheim 1966: Femåringen ser på huden på den høyre tommelen sin. Den ser litt rar ut. Nesten som om den snart kan gå i oppløsning. Hun er for stor til å suge på den, har moren sagt. Men hun klarer ikke la være.

Å bo hos moren er helt annerledes enn Lillian trodde. Når hun tidligere så andre barn bli hentet av foreldre eller fosterforeldre på barnehjemmet, misunte hun dem. Nå lengter hun tilbake. Hun sitter så stille hun kan ved det runde kjøkkenbordet og spiser. Maten er deilig. Den er alltid det. Men hun er redd for å gjøre moren sint. Hun blir ofte det. Rett som det er roper hun den skumle setningen: «Du skulle blitt slått mot pottekanten med det samme du ble født, din jævla taterunge!»

Femåringen vet ikke hva tater er for noe, men forstår instinktivt at det må være noe riktig ille. Så det er best å gjøre minst mulig ut av seg. Hun er ute så ofte og så lenge hun kan. Kun når sulten overmanner henne, går hun hjem til den lille leiligheten deres.

Hun er nesten alltid alene. Moren må jobbe. Lillian er et fantasifullt barn med lopper i blodet, og det synes i huset. Derfor vanker det ofte juling når moren kommer hjem. Om kvelden gråter hun seg i søvn, med tommelen i munnen som eneste trøst. Hun savner de voksnes fang, varme hender over det mørke, strie håret sitt, og de milde ordene som gjorde det lett å sovne på barnehjemmet.

Når hun våkner en morgen, kjenner hun til sin store fortvilelse at lakenet er vått. Hun har tisset på seg. Det har hun aldri gjort før. Hun prøver å skjule det for moren, men det går ikke overfor et ordensmenneske som henne. Hun får en ny runde med juling. Et morgenritual som skal komme til å gjenta seg ofte i årene fremover.

Ettersom tiden går, blir hun mer og mer sikker på at moren ikke er glad i henne, selv om hun alltid har trodd at alle foreldre er glad i barna sine. At det er derfor de har fått dem. Hvorfor er da ikke hennes mor glad i henne?

Les også:

Mobbing kan gi store senskader

Single Ellen hadde alltid ønsket seg barn

Dette hjelper urolige barn

 

 

Trondheim 2000:

Det første Lillian ser når hun kommer inn i den lille stuen, der solen skinner gjennom tykke, hvite blondegardiner, er morens lange, hvite flette. Hun har festet den store, lyserosa plastrosen selv i dag; nesten på samme sted som Lillian festet den da hun flettet håret hennes kvelden før.

Hun liker å flette morens hår. Det ligger noe trygt og kjærlig i det - uten at det blir for nært. Hun gjør det ofte før hun går fra omsorgsboligen, som den siste etter at hjemmehjelpen har levert dagens middag. Hvite plastbeger med sirlige, små skillevegger, så ikke saus, potet og kjøtt skal flyte over i hverandre.

Det lukter alltid middag her. Kjøttkaker. Karbonader med løk. Stekt makrell. Lukter som får

Lillian til å huske noen av de få, gode stundene fra barndommen. Ordentlige middager laget i alle fall moren bestandig. Rent og ryddig var det òg. Og pent.

Moren, som nå har fått Alzheimers, har det fortsatt pent. I dag har hun på seg en av kosedressene Lillian har kjøpt til henne. Ved siden av godstolen står rullatoren. Lillian går rundt den, legger én arm på stolryggen og lener seg fremover så moren ser henne.

«Hei, mamma!»

«Hei!»

Gleden som skinner i det gamle ansiktet, er stor og ekte. Ikke til å misforstå. Det gjør Lillian så varm og glad at hun våger å gjøre det hun aldri har turt før: Forsiktig bøyer hun seg lenger ned og legger kinnet sitt inntil morens. Da hun kjenner moren trykke kinnet sitt mot hennes, sprekker noe inni brystet. Hun må ut. Fort!

På badet kveler hun hikstene sine. Lar tårene renne en stund før hun tørker dem bort. I det store speilet ser hun både den uønskede, ensomme jentungen på desperat jakt etter å bli elsket, og et voksent ansikt som med en nesten ærbødig kjærlighet gir alt det hun selv ikke fikk, til den som tok fra henne troen på hennes egen verdi.

Når ansiktet er rolig igjen, kjenner hun en glede og varme sige ut i hele kroppen. Hun slipper ikke sitt eget speilbilde med blikket. Hun legger håndbakene mot pannen. Alle kuttene ned mot albuene er lyse nå. Litt hvitere enn resten av huden. Alle kan se hva det er. Hun skjuler dem ikke lenger. Men ingen tør spørre. Derfor forteller hun selv, med hevet hode: At det er gammel sorg.

Svik

I den samme byen, nøyaktig ni måneder før Lillian blir født, tar en ung, vakker mann av taterslekt sine lette og lystige steg nedover gaten der kirsebærblomster strekker seg mot inngangspartiet til et av byens hoteller. Han har hendene i lommene og kaster et blikk inn det store vinduet. Der, bak resepsjonsskranken, ser han det vakreste han noen gang har sett. Og han er freidig og selvsikker nok til å snu på flekken, gå inn svingdøren og spørre om hun vil spise middag med ham, i kveld.

Den unge, vakre svarer «ja». Hun kan ikke tro sitt hell! En slik vakker mann! Med slike levende og snille øyne. Det er dette hun trenger nå. Etter at hun ble sviktet og forlatt av ektemannen sin, har livet vært tøft; så tøft at hun så seg nødt til å gi fra seg sønnen sin for å kunne tjene til livets opphold. Sorgen gjør dagene vonde å bære.

Men sorgen skal bli enda større. For med denne unge, kjekke mannen som denne dagen inviterer henne ut på middag, skal hun få en liten datter. Men innen den tid, er også forholdet til denne mannen over. Sorgen blir så tung å bære at hun blir syk, ute av stand til å være en god mor for den vesle jenta. Etter å ha fått vesle Lillian opp i armene sine for alle første gang, går det bare syv dager før hun gir også henne fra seg.

Å bli sett

Lillian lever sine fem første år på barnehjem, før moren henter henne hjem. Men moren klarer ikke å slå seg til ro med hverken steder eller jobber, så de flytter ofte. Det blir mange første skoledager på Lillian. Og hver gang vet hun hvordan det vil bli. Hun føler seg annerledes. Ikke verdig. Og det synes. Det gjør at de andre barna tar avstand.

Skolepsykologen skriver i 1973: «Personlighetsprøve viser at hun har evne til å generalisere og abstrahere, men at hun er redd for å være dum og utilstrekkelig og har således et intelligenskompleks. Dette hindrer hennes utfoldelse, og hun trekker seg tilbake.»

Lillian lærer at det er mulig å få noen til å ville leke med seg, bare hun har penger så de kan kjøpe godteri. Hun trenger oppmerksomhet fra andre barn, og begynner å stjele. Fra moren, fra utleieren som er ulykkelig forelsket i moren og fra butikker. Det får konsekvenser. Mer juling. Kjefting og politianmeldelse. Det hviskes i bygda. Om taterungen. Tyvepakk. De flytter igjen.

Lillians eneste faste holdepunkt i livet blir stundene hos mormor i det lille røde huset, en lang togtur unna, der pinnsvin drikker melk av en skål på trammen. Kun der får hun fysisk nærhet i form av klemmer, og sitte på fanget og blir strøket over håret. Trygghet og kjærlighet.

Lillian elsker mormoren, som selv har oppdratt mange barn alene etter at ektemannen forlot dem. Hun maktet ikke alle seks, så noen måtte også hun sette bort, deriblant Lillians mor.

Leve for hverandre

Hjemme hos Lillian skal det ingenting til før moren mister beherskelsen og slår. Jenta slutter brått å lage eggedosis, som hun synes er så deilig, etter at moren også bruker den harde stålvispen på henne.

Samtidig nyter hun hvert sekund når moren er rolig. Når hun en sjelden gang tar frem gitaren om kvelden og de sammen synger La oss leve for hverandre. De tar opp sangen med en gammel kassettspiller. Det er Lillians beste barndomsminner.

Lillian tenker ofte på hva som er meningen med livet hennes. Hun finner den ikke, orker ikke mer. En ettermiddag etter nok en omgang juling, tar hun med seg det røde hoppetauet sitt opp på rommet. Hun har sett hvordan det gjøres på film.

Mens hun står der og funderer, kommer moren brasende inn på rommet. Hun eksploderer igjen. Nye slag.

«Nå får du slutte med dette tullet ditt! Hold deg på rommet til i morgen», roper hun, smeller igjen døren, og går.

Tre år senere, når Lillian er 14, begynner hun å slå tilbake. Først da slutter moren å slå.

Moren får seg en kjæreste, og datteren merker skamfull at hun ikke liker det. For å få tiden til å gå, og noe til å skje, reker hun langs hovedveiene med tommelen ut. Samme tommel som fant veien til munnen helt til hun var ti. Hun haiker på måfå, vandrer rundt, overnatter i låver eller i skogen. Kommer hun seg ikke hjem før hun blir sulten, stjeler hun mat i butikkene.

Men så, som 17-åring, blir Lillian gravid. Kjæresten er det allerede slutt med, men den voksende magen får henne til å blomstre. Dette barnet skal i alle fall få all kjærlighet i verden!

Moren er fortsatt uberegnelig. Lillian tør ikke spørre henne om hun gleder seg til å bli bestemor. Den ene dagen hjelper hun henne med å forberede det nye livet med baby, den neste er hun sort i øynene. Det topper seg da hun en dag blir så sint at hun sparker datteren hardt i den store magen, og roper at hun skal sørge for at hun ikke får beholde barnet når det kommer. Den dagen flytter Lillian fra moren.

Mange klemmer

Hun har fått venner på den videregående skolen, som hjelper henne. Men hver gang moren ringer, åpner hun både døren - og hjertet - igjen.

Lillian får to flotte døtre. Hun vet så altfor godt hva hun savnet selv, og nyter å gi jentene all sin oppmerksomhet og kjærlighet. Hun kan nesten ikke få klemt dem nok. De sitter ofte på kjøkkenet og snakker sammen så de glemmer tiden. Det skaper bånd og åpenhet. Men én ting holdes skjult: Barna får ikke vite noe om hvordan bestemoren behandlet henne.

Reddet livet

Men den dagen begge jentene er blitt store og flytter ut, skjer det noe med Lillian. Hun knekker sammen. All innestengt sorg kommer til overflaten nå som hun ikke har barn som trenger henne hver dag.

Gleden over å være mamma, gi kjærlighet og være der for jentene, har holdt henne oppe alle disse årene. Nå må elendigheten ut. Fortiden kommer tilbake i hodet hennes, og krever mer plass enn hun tåler.

Hun begynner å kutte seg opp på armene. Det er som om smerten forflyttes og forsvinner en liten stund da. Hun sliter i mange år, før legevakten fører henne videre til en psykolog etter en stygg blødning.

- Det reddet livet mitt, sier Lillian i dag. - Det tok to måneder med innleggelse, og tre år med ukentlig poliklinisk behandling og kontinuerlig åpne samtaler med døtrene mine og venner. Endelig er jeg fri og føler jeg har et godt liv. Tenk at jeg, med all min bagasje, faktisk kunne få det! sier Lillian, som nå også er bestemor til fire små.

Hun har gitt ut selvbiografien Ut av mørket. I starten var det en viktig egenterapi å arbeide med den. Hun har forsket i sin egen oppvekst, fått innsyn i papirer hos skoler, barnevern og barnehjemmet. Først for å forstå sin egen historie. Så for å gi andre som sliter, et glimt av håp. Å snakke om alt det vonde, la alt grumset få komme til overflaten så det ikke ble stengt inne som i en trykkoker, var en viktig del av Lillians terapi. Videre har naturen vært viktig, både som en plass for psykisk rekreasjon og fysiske utfordringer.

- Det går an å få et godt liv tross en mørk barndom. Jeg vil også sette søkelyset på psykiske lidelser. Selvskading er fortsatt et stort tabufelt, forteller Lillian, som nå bor i Lierne i Nord-Trøndelag sammen med mannen i sitt liv, som hun traff ved et leirbål i skogen der for fem år siden.

Tilgivelsen

Lillian er nå verge for sin demente mor. Hun har sørget for at moren fikk flytte til et hjem på samme sted som hun selv bor. Og Lillian og mannen hennes besøker henne omtrent hver eneste dag. De løser kryssord, legger kabal, ser på TV og tar henne med på bilturer dit hun vokste opp. Noen ganger virker det som hun kjenner seg igjen. Alzheimer gjør ofte at man husker de tidligste minnene best. I dette tilfellet er det kanskje like godt.

Lillian ser på blikket mitt hva jeg skal spørre om.

- Jada ... Det er mange som lurer på hvordan jeg orker å ta meg av henne og være snill mot henne etter alt hun har gjort mot meg. Men hvordan kan man ikke være snill mot et gammelt menneske? Sin egen mor? Å tilgi ble min nøkkel til et bedre liv. Det faktum at jeg hele tiden var, og fortsatt er, så utrolig glad i henne, gjør at den bitterhet som av og til har fart gjennom meg, fort forsvinner. Om jeg ikke kan forstå alt, så har jeg en kjærlighet som gjør at jeg tilgir, sier Lillian.

Hat avler hat, heter det. Etter at Lillian ble voksen og fikk mer selvlært erfaring innen psykiatri, har hun konkludert med at hennes mor hatet seg selv og sitt liv. Hun lot bitter­heten ta over, slik at hun ble syk av det.

- Dit ville ikke jeg. Det er akkurat dette det handler om: Å komme seg ut av mørket.

De store psykiske problemene moren hadde, vet Lillian lite om. Men det hun vet, er at moren aldri fikk hjelp. Kanskje hadde barndommen hennes vært annerledes om moren hadde fått det.

- Denne siste tiden av livet hennes - og mitt - skal være god, slår 52-åringen fast.

Er moren hennes litt nedfor en dag, vet Lillian akkurat hva hun skal gjøre:

- Jeg begynner å synge La oss leve for hverandre.

 

Samleside: Flere reportasjer fra Norsk Ukeblad

Denne saken ble første gang publisert 04/07 2014, og sist oppdatert 03/05 2017.