Mamma er verdens beste

Jeg synes ikke mammaen min er noe annerledes enn de andre mammaene jeg kjenner. Den eneste forskjellen er egentlig at hun ikke er så stresset og sliten som noen av de andre - og så har hun bedre tid til å være mamma, sier Lin og ser kjærlig mot moren, Anne Løstegård.

- De fleste mammaer er jo ute i jobb, men mammaen min er hjemme. Jeg synes det er fint at hun er hjemme når jeg kommer fra skolen. Ekstra stas er det når hun har bakt boller eller rundstykker til meg og venninnene mine. Og hun sier aldri «nei» når jeg ber om at venninnene mine kan overnatte hjemme hos oss, forteller Lin.

- Mammaen min er i det hele tatt veldig snill og flink, og jeg er veldig fornøyd med at akkurat hun er moren min, sier Lin og smiler bredt.

- Men er det ikke rart at du har en mamma som er mellom ti og 20 år eldre enn mødrene til venninnene dine?

Lin rister på hodet: - Vet du, det tenker jeg faktisk aldri på. Mamma er veldig forståelsesfull og grei å prate med. Minst én gang i uken drar vi på kafé sammen bare for å prate og kose oss. Vi stortrives sammen, og hun er faktisk også veldig tålmodig når hun hjelper meg med leksene, sier Lin, som går i syvende og siste klasse på Blakstad skole i Asker.

- Jeg tror evnen til omsorg og kjærlighet ikke har noe med alder å gjøre, sier Anne som forteller at hun aldri har opplevd fordommer eller slemme kommentarer. Snarere tvert imot. Folk har delt sin glede med henne.

- Merker du aldri at alderen krever sitt?

- Jeg er i god form. Det eneste jeg merker, er at jeg blir trøtt og sliten på kveldene. Når klokken blir ti er jeg stuptrøtt og klar for sengen, sier Anne.

Tragedie - og stor glede

Anne og mannen hennes Steingrim har holdt sammen i mange år. Den første tiden hadde de ingen planer om å få barn sammen. Men så skjedde en meningsløs tragedie. Annes sønn Thomas, som hun hadde fra sitt første ekteskap, døde brått og brutalt i en ulykke høsten 1993.

- Jeg gikk inn i en dyp sorg. Ingen som ikke har opplevd det samme, kan sette seg inn i hvor grusomt det er å miste et barn. Jeg mistet faktisk lysten på å leve selv, sier hun.

- Sorgen var bunnløs og følelsen av å være alene i verden var overveldende. Begge mine foreldre var døde, og jeg var enebarn. Selv om Steingrim var til stor hjelp og støtte, følte jeg meg forlatt, ensom og ulykkelig. Bare tanken på å få et nytt barn gjorde meg rustet til å leve videre, sier hun ærlig.

Anne begynte å undersøke muligheten for prøverørsbehandling. Underveis gikk det opp for henne at et nytt barn ikke kunne bli noen trøst eller erstatning for Thomas. Det nye barnet ville selvsagt bli et selvstendig og uavhengig individ.

- Jeg var blitt 47 år gammel og hadde ingen muligheter for å få hjelp i Norge. Her var aldersgrensen for prøverørsbehandling 38 år på offentlige sykehus og 42 år hos private, sier Anne, som etter å ha sjekket flere alternativer fant en klinikk i London.

- Jeg var ikke kommet i overgangsalderen ennå og produserte egne egg. Likevel ville ikke legen på klinikken gi meg store forhåpninger.

Tenåring

På de to første forsøkene gikk det da også galt, men på det tredje forsøket - som fant sted fem dager før Anne fylte 50 - lyktes de. Anne ble gravid.

- Jeg var livredd under hele svangerskapet, og fryktet hele tiden at jeg skulle abortere eller at noe skulle gå galt. Men da jeg fødte en frisk jente på 3800 gram 22. april 1997 var jeg så lykkelig at jeg gråt av glede ustoppelig.

Den lille jenta er nå blitt 13 år og tenåring. En meget aktiv sådan:

Hun spiller piano på kulturskolen og går på skøyter. Hele fem dager i uken trener hun isdans i Askerhallen, og i helgene jobber hun enten med de mindre barna på skøyteskolen, eller er med på stevner over hele landet.

Tidligere drev Lin også med ridning, men nå har hun tatt en pause fordi isdansen tar så mye tid.

- Jeg er også veldig glad i å lese. Mamma kaller meg for sin lille lesehest, fordi hun nesten aldri ser meg uten en bok, sier Lin.

- Du er også veldig flink på skolen, og får tid til å gjøre lekser mellom alle gjøremålene. Og du gjør dem uten at jeg slipper å mase, skyter mamma inn.

- Jeg synes lekser er gøy, jeg. Ja, nesten alle lekser, da. De fagene jeg liker best er matte, mat og helse og gym. Men engelsk liker jeg ikke så godt.

- Har du tenkt på hva du har lyst til å bli?

- Jeg har lyst til å bli advokat. Det virker spennende. Eller revisor, som pappa. Alt som har med tall å gjøre er spennende.

Drøm ble virkelighet

Lin er et høyt elsket barn. Det er hun også klar over selv. I en skolestil der hun skulle fortelle om seg selv, skrev hun: «Mamma synes jeg er den flinkeste jenta i hele verden og pappa synes jeg er vakrest i hele universet. Selv synes jeg at jeg er helt alminnelig og normal, men det er godt å være stjerne på hjemmebane.»

Anne kan bare nikke bekreftende. Å være sammen med datteren er en like stor glede hver eneste dag.

Anne har tidligere arbeidet som lærer og som økonomiansvarlig i et firma, men etter at Lin ble født har hun valgt å være hjemme.

I dag streber hun ikke etter ting og opplevelser. Det er det å være sammen med Lin som betyr noe. Det er det som gir henne ro og glede.

- Du ser jo svært ungdommelig og sprek ut til snart å være 64 år. Hva er hemmeligheten?

Anne ler.

- Det er ingen hemmelighet. Jeg har hverken skjønnhetstips eller treningsråd å komme med. Jeg trives og har det godt. Det er det som betyr noe, og kanskje det som holder meg ungdommelig? sier Anne undrende.

- Jeg pleier ofte å si at Lin var drømmen jeg ikke turte å drømme. Og så ble altså denne umulige drømmen til virkelighet likevel. Det er klart jeg er takknemlig. Dypt takknemlig.

- Men nå kommer Lin i puberteten. Da kan det vel bli tøft?

- Jeg er forberedt på at det kan bli slamring i dørene og skrik og skrål. Det får jeg ta når den tid kommer. De fleste tenåringsjenter går jo gjennom en slik periode.

- Det synes jeg bare er dumt, jeg, mamma, sier Lin og smiler.

[email protected]

Denne saken ble første gang publisert 15/04 2010, og sist oppdatert 02/05 2017.