Justine vurderte selvmord

Høsten 2014: Det er november, men fortsatt nokså mildt ute. Likevel fryser hun. Det går et kaldt grøss nedover ryggen. Overskriften «Det hjelper ikke å si ifra, de gjør ikke noe uansett» lyser opp som en fakkel. Det er jo nettopp det hun selv har sagt i mange år.

Sitatet kommer fra Odin Olsen Andersgård. Gutten ble mobbet så omfattende at han valgte å ta sitt eget liv. Justine Maria Aase (35) fra Sarpsborg leser artikkelen om Odin som kun ble 13 år gammel. For hver linje gjør det vondere og vondere. Hun kjenner seg så godt igjen. Rundt samme alder vurderte nemlig også hun å begå selvmord.

Hjertet i halsen

Justine har tatt vare på dagbøkene sine fra barne- og ungdomstiden. De beskriver en svært utfordrende hverdag:

«En ny dag, en ny skoledag. Jeg føler meg kvalm, men vet likevel at jeg er nødt til å gå på skolen. Jeg kan late som om jeg er syk, men da vil mamma forstå den virkelige grunnen til at jeg ikke vil gå på skolen.

Det er ikke annet å gjøre enn å stå opp. Mamma vil at jeg skal spise frokost før jeg går. Jeg har ikke lyst på mat i dag heller. Plutselig ser jeg at klokken er ti på halv ni. Skolen begynner halv. Jeg løper ut i gangen og tar på jakke og sko. «Ha det», sier jeg. Mamma har hjertet i halsen og ønsker lykke til.»

Tårene renner

Justine går på ungdomsskolen. Det tegner til å bli en rolig dag i det lille hjørnet der hun tilbringer friminuttene. Justine har nærmest duppet av da tre av jentene i klassen kommer bort til henne:

«Så fine bukser du har», sier den ene.

«Takk», svarer Justine og smiler nervøst.

Hun synes selv at buksene er greie. Litt slitte, men behagelige å gå i.

Snart tar jenta til orde igjen:

«Hvor har du kjøpt dem; på loppemarkedet eller søppelhaugen?»

De to andre jentene fniser og ler. Justine ser ned, blir flau og lei seg.

«Har du hørt om Levi’s?»

«Hvorfor klipper du deg ikke, du har så pistrete hår?»

«Hvorfor bruker du ikke mer sminke?»

«Hvorfor kjøper du deg ikke nye klær?»

Spørsmålene hagler.

Hun forsvarer seg så godt hun kan, men det hjelper ikke. De har henne nå. Tårene begynner å renne. Jentene ler og fryder seg over at hun gråter.

Endelig ringer det inn. Justine forsøker å tørke tårene på et allerede vått jakkeerme. Jentene snur seg for å gå, men føler behov for et siste dolkestøt:

«Hadde du bare vært litt mer som oss, gått med sånne klær som oss, så hadde vi kanskje likt deg litt bedre.»

Justine klarer ikke å gå tilbake til klassen. Hun løper til gangen, henter sakene sine og går ut. Ut av skolebygningen, ut av porten. Hun må bort fortest mulig. Tårene renner. Skrittene er raske. Det føles som å flykte fra et fengsel, eller «torturkammeret», som hun kaller skolen.

Hun kan flykte fra skolen, men ikke fra ensomheten. Det er umulig å løpe fra smerten og mindreverdighetsfølelsen. Den sitter igjen og verker uten stans. Det er som å falle inn i en sort, uendelig grop i verdensrommet. Når skal hun bli fri? Når vil smertene forsvinne? Må hun gjøre slutt på alt?

Ødelagt genser

Det er alltid et mareritt å være på skolen. Mattetimene er verst. Justine er kreativ og liker å synge, men hun klarer ikke å konsentrere seg om tall. Det krever for mye. Dessuten må hun planlegge hvordan hun skal komme seg gjennom neste friminutt.

En dag Justine går for å hente jakken sin i gangen etter en skoletime, er jakken borte. Igjen. Da var hun for sent ute nok en gang. «Vel, vel, jeg får gå uten jakke, da,» sier hun til seg selv. Det er desember og kaldt, men i neste time er det heldigvis gym. Det er langt fra yndlingsfaget, men det betyr at hun kan gå tidlig inn i garderoben. «Da slipper jeg å fryse,» tenker hun.

Justine har spart til ny gymdrakt lenge. Den er sort og av et moderne merke. I dag føler hun seg faktisk bra. Det er ikke ofte. Gymtimen er ikke så verst, til tross for at hun er den siste som velges når elevene skal deles inn i lag. Det er hun vant til.

For en gangs skyld går Justine hjem med en noenlunde god følelse. Mamma er i ferd med å sette på vaskemaskinen og skynder seg med å tømme datterens gymbag.

«Men i all verden. Hva er dette?»

Moren holder opp den nye gymdrakten. Store tøybiter er borte. Noen må ha klippet den opp med saks.

Øynene fyller seg. Hun forsøker å holde tilbake. «Ta deg sammen, ta deg sammen. Dette går bra,» sier hun til seg selv. Justine teller til ti. Hun kommer bare halvveis. Idet hun sier «fem», eksploderer tårene. «Søren. Jeg klarte det ikke denne gangen heller.»

Vanskelig start

Det begynte allerede den første uken på skolen. Justine har ingen god forklaring på hvorfor. Hun skilte seg ikke ut på noen spesiell måte. Håret var langt og lyst. Hun hadde på seg helt vanlige klær. Men likevel ble syvåringen klassens hakkekylling.

Friminuttene var tøffe. Skoleveien også. Nærmest daglig befant Justine seg på bakken mens en gjeng av hennes medelever slo og sparket henne. Det var ofte guttene som sto for volden. Jentene kom med de vonde og stikkende kommentarene.

Mor og far oppdaget snart at noe var i veien. Det toppet seg da Justine kom hjem fra skolen uten venstre fortann:

En gutt i klassen ga henne en knyttneve i ansiktet, og plutselig kjente åtteåringen at munnen ble underlig fuktig. Få sekunder senere spyttet hun blod. Tannen ble liggende igjen i håndflaten.

I en periode måtte hun ta skolebuss. En gutt bestemte seg for å henge i en stang fra taket og svinge frem og tilbake. Plutselig tok han fart og satte bena i magen til Justine. Hun krøp i sammen fosterstilling og ble liggende på gulvet. Omsider kom hun seg opp, men smertene varte i lang tid.

Justine var ikke redd for å si ifra. Det gjorde hun titt og ofte. Både til lærere, helsesøster og foreldrene. Mor og far var fortvilet. Det ble møter og samtaler, og brev:

«For en tid tilbake ble Justine bedt hjem til en klassevenninne for at de skulle spleise på en pizza. Glad tok hun imot tilbudet, det første hun noensinne har fått fra noen i klassen. Dager senere skriver den samme jenta en lapp med teksten «Jeg hater Justine» og lar Justine «tilfeldigvis» få et glimt av den».

Dette er ett av mange eksempler på at foreldrene forsøkte å gripe inn. Noen lærere var hjelpsomme, andre ikke. Justine følte seg til bry. Som en byrde. Ikke alle voksenpersoner satte pris på at hun sa ifra. Tvert imot. «Nå må du roe deg og slutte å forstyrre», fikk jenta beskjed om.

Står frem

Det blir bytte av skole. Ikke bare én gang. Flere ganger. Frem og tilbake også. Mobbingen gir seg likevel ikke. Hver dag får Justine høre hvor håpløs hun er. «Hvorfor orker jeg alt dette?» undrer hun.

I tenårene blir hun spurt om å være med på et antimobbeprosjekt i Østfold. Konflikt-

rådet lurer på om Justine kunne tenke seg å dele sin historie. Hensikten er å få fokus på mobbing og sørge for at flere slipper å gjennomgå det samme som henne.

Justine trenger ikke lang betenkningstid. Foran et titalls skoleelever forteller hun om sin vanskelige hverdag. Det vekker oppsikt. Snart er ungdomsskolejenta på forsiden av Demokraten, en av lokalavisene i Fredrikstad.

«Mobbeoffer i åtte år: Vurderte selvmord», lyder overskriften. Det skulle bli det første av mange avisoppslag. Foredragene ble også mange. Justine fikk mye ros for sin åpenhet, og har ofte opplevd å bli kontaktet av fortvilede barn og unge.

– Det er trist at en del mennesker ikke forstår hvor mye skade de kan påføre andre ved å mobbe. Stadig kommer det nye eksempler frem i media, men likevel fortsetter det. Jeg ønsker meg et samfunn med gode medmennesker som ikke rakker ned på hverandre.

 I dag er Justine 35 år. Hun eier et flott hus og jobber med musikk og sang – hennes store lidenskap. Selv om Justine nå er vellykket på alle måter, kommer hun aldri til å glemme de vonde barneårene. De har satt arr i henne for alltid.

Skolesjefen beklager

– Sarpsborg kommune ønsker å beklage overfor Justine at hun gjennom flere år har blitt mobbet på ulike barne- og ungdomsskoler i Sarpsborg, sier fungerende skolesjef Else-

Grethe Mathisen.

 Hun poengterer at alle barn og unge har rett til en trygg og positiv læringsarena uten noen form for mobbing, og at det først og fremst er de voksne ved skolen som har ansvar for å

tilrettelegge for dette.

  – Elever som opplever å bli mobbet eller utestengt, eller medelever som registrerer dette, bør oppleve å ha en trygg relasjon til minst én voksen, slik at de tidligst mulig kan endre dette. Det er flott at Justine deler sin historie med flere, og dette bidrar kanskje til at flere tør å si ifra. Ingen elever skal oppleve at skolen ikke tar tak i det som skjer i skolemiljøet, sier Mathisen.

Veien videre

Justine mener det er viktig ikke å glemme. Både for sin egen og andres del. Når hun møter nye mennesker og forteller om sine vanskelige barne- og ungdomsår, blir de ofte overrasket.

– Men er det ikke slik det er da, ganske tilfeldig? Jeg tror det. Som barn skilte jeg meg ikke ut på spesielt vis. Heller ikke som ungdom. Jeg var riktignok preget av at folk rakket ned på meg, men det bør være såpass albuerom i et samfunn. Og dessuten: Hvis noen er annerledes og skiller seg ut, så må det være rom for det også. Mangfold er bra, mener hun.

Det var først sent i tenårene at mobbingen tok slutt. Justine var åpen om problemet og ble flyttet til Kruseløkka ungdomsskole, hvor hverdagen ble bedre. Snart måtte hun venne seg til at medelevene ikke mobbet henne lenger.

– Ja, det høres merkelig ut. Men slik var det faktisk. Jeg hadde blitt mobbet i så mange år, at det hadde blitt «vanlig» for meg. Jeg gikk nærmest og ventet på at folk skulle plage meg, men så ble det «stille».

Sakte, men sikkert måtte Justine forsøke å bygge opp selvbildet igjen.

– Når du gang på gang får høre at du er håpløs, tror du det selv til slutt. Heldigvis har jeg alltid kunnet prate med søsteren og foreldrene mine. Etter hvert fikk jeg meg også venner jeg kunne stole på. De har vært til stor hjelp.

Justines fremste råd er å være åpen om mobbing.

– Jeg vet at mange synes det er flaut, men det skal man bare blåse i. Fortell det til så mange som mulig. Skrik det ut om nødvendig. Det er den eneste måten å få bukt med problemet på. Og husk at det en dag blir bedre. Man trenger ikke å leve resten av livet som et offer. Jeg er ikke et mobbeoffer, jeg er en mobbe-overlever.

Men ikke alle overlever en hverdag som er så ubeskrivelig vond som Justine opplevde.

– Tenk bare på hvor mye Odin måtte gjennomgå. Det er fryktelig at liv skal gå tapt på grunn av mobbing. Tenk om alle kunne vise litt mer toleranse og medmenneskelighet. Da ville vi få et samfunn alle kunne være stolte av.