Moren til Tina Jørgensen venter spent på svar - 15 år etter
- Jeg fikk en voldsom reaksjon
- Jeg vet at jeg står overfor ett av mine verste mareritt, og håper det er mulig å komme seg gjennom dette med livsgnisten bevart, sier Torunn Austdal Rasmussen, mammaen til Tina Jørgensen.
« Kjære Tina ❤ 15 år er gått siden den grufulle natten, hvor noen frarøvet deg livet...... Hvorfor???? Skal jeg nå få svar? I dag har det gått ut nyheter om at du er slått ihjel, du hadde 7 knusskader/brudd i hodet.....jeg gråter, jeg har vondt i hjertet mitt ❤ jeg kan ikke skjønne at noen kunne gjøre dette mot deg (...) Dette er den lengste og vondeste natten i året..... for meg. Jeg skulle ønske at jeg snart fikk svar på "hvem" gjorde dette mot min kjære Tina❤Jeg elsker deg❤ »»
Da Torunn Austdal Rasmussen la ut dette på sin Facebook-side i dag, var det nøyaktig 15 år siden datteren Tina ikke kom hjem fra en tur på byen. I løpet av den sisten uken er fire menn i alderen 36 til 38 år, pågrepet og siktet for drap eller medvirkning til drap på Tina Jørgensen. Det blir derfor ikke mye søvn på mamma Torunn for tiden.
- Det har strømmet inn med oppmuntrende, hjertevarme ord siden det ble kjent at fire menn nå er siktet for drapet på Tina. Jeg er overveldet og takknemlig for all støtten, sier Torunn.
Tøffe dager
Da nyheten gikk ut, ble Torunns Facebook-side raskt fylt med meldinger fra både kjente og ukjente, støtteerklæringer og hjerter. Det kommer godt med, for det er tøffe dager for mammaen til Tina.
«Jeg klarer ikke å sette ord på hva jeg føler nå. Jeg håper bare at dette er begynnelsen på slutten.» skrev hun på FB-siden forrige fredag.
- Det er jo dette jeg har håpet på, sier Torunn til Norsk Ukeblad.
- «En dag vil det skje», har jeg hele tiden tenkt. Jeg ga jo aldri opp, men da det først skjedde at noen ble siktet, fikk jeg en voldsom reaksjon.
Kroppen er i helspenn
Torunn håper inderlig at siktelsene vil gi henne noen svar.
- Samtidig er jeg redd. Tina får jeg ikke tilbake. Hun lever i meg som den 20-åringen som ble drept. Hun blir ikke eldre… Jeg vet at jeg står overfor ett av mine verste mareritt, og håper det er mulig å komme seg gjennom dette med livsgnisten bevart.
Håper på tilståelse
I lange 15 år har den tungt belastede moren ventet på å få vite hva som skjedde med yngstedatteren. I likhet med storesøster Ann Elin, ble også Tina bare 20 år. Torunn mistet én datter på grunn av sykdom, den andre ble drept.
- Det må ha vært flere enn én. Tina var så fysisk sterk. Ikke en gang storebroren hennes klarte å holde henne nede. Torunn og Tinas bror har begge vært enige om at det må ha vært flere med på drapet.
Mange anonyme tips
Opp gjennom årene har hun mottatt mange anonyme tips om saken, men ingen har ført til en løsning av drapsgåten. At de som nå er siktet har tilknytning til Lyngdal, var et sjokk for Torunn.
- Hver sommer i 18 år ferierte vi på campingplassen i Rossfjord. Tina elsket å være der. Det var en lykkelig tid, et sted hun fikk mange ferievenner.
Torunn kjenner ikke de som er siktet.
Gir aldri opp
- Det er sikkert forferdelig vondt for folk i det lille samfunnet der, sier hun omtenksomt. Livet har gitt henne en langt tyngre ballast enn de fleste av må bære, men like fullt har hun hjerte for andre.
Det er mange som nå håper på tilståelser i saken, slik at Torunn Austdal Rasmussen og familien endelig kan få fred.
– Jeg gir aldri opp håpet om å få vite hvem som drepte datteren min, sa Torunn Austdal Rasmussen, moren til Tina Jørgensen, da Norsk Ukeblad intervjuet henne i fjor. Nå får hun forhåpentligvis svaret – 15 år etter drapet.
Reportasjen under sto på trykk i Norsk Ukeblad nr. 23- 2014.
Høsten 2000: Solen stråler fra skyfri himmel. Selv om det er september, viser gradestokken 26 varmegrader. Hjemme i vestlandsbygda Klepp har Torunn og ektemannen Morten pakket finklærne i bilen. De skal til Bergen i bryllup, men først venter Tina på dem for å passe familiens kjæledegge Wicky i helgen. For fire måneder siden flyttet hun i egen leilighet på Grasholmen i Stavanger, men denne fredagen avtaler de å møte henne hos storebror Stein Ove, som bor nærmere mamma og Morten.
Familiens lodne blanding av chow-chow og schæfer hopper yr av glede ut av bilen da den får øye på Tina. Hun har et eget lag med både dyr og mennesker.
«Kos dere!» sier hun omsorgsfullt før de lukker bildøren, og gir moren og stefaren en klem.
Torunn betrakter sin yngste der hun står på gårdsplassen med hunden i bånd. Hun legger merke til at det lyse, lange håret henger strakt nedover den røde fleecejakken.
«Hun må ha rettet ut krøllene sine», tenker hun.
Stolt mammahjerte
Nok en gang slår det henne hvilken heldig mamma hun er. Jenta hennes er ikke bare vakker, men også tvers igjennom god. En som stiller opp for andre enten det gjelder pass av hunden eller de to små barna til broren. Hun vet også at de eldre på sykehjemmet, hvor hun er omsorgsarbeider, er glad i henne.
Mammahjertet er varmt av stolthet - og lettelse.
Familien har vært gjennom noen utfordrende år. Livet ser ut til å være mye bedre for dem alle nå. Kanskje blir det flere barnebarn snart? Torunn koser seg med tanken. På tredje året er Tina sammen med Trond, en ett år eldre, kjekk gutt, og nå er de på søken etter et felles hjem.
«Ha det», vinker datteren hennes blidt da de kjører av gårde.
Dette bildet av en strålende blid Tina, stående på gårdsplassen hos broren med Wicky ved sin side, skulle vise seg å bli det siste mamma Torunn har av henne. Det er risset inn i minnet hennes - for alltid.
Forsvunnet
Da Torunn og Morten ved helgeslutt kommer for å hente hunden, som Tina har levert til broren kvelden før, får de høre at hun ikke kom hjem om natten. Kjæresten hadde ventet på henne i leiligheten på Grasholmen, ivrig på at de skulle bli venner igjen. Da hun aldri dukket opp, hadde han både varslet sin egen mor og Tinas bror. Nå begynner de å bli alvorlig bekymret. Å bli borte uten å gi lyd fra seg er helt ulikt Tina.
Ringer politiet
Torunn kaster seg over telefonen, men kommer bare til svareren. Hun vet umiddelbart at noe er galt.
«Noe må ha skjedd med jenta mi!», tenker hun fortvilet og etterlyser henne hos politiet.
«Det er for tidlig å starte letingen etter den savnede», sier de og viser til lover og regler. «Ta det rolig, det er «vanlig» at folk forsvinner», sier politimannen.
Tinas mamma kan ikke tro hva hun hører. Hun bare vet at de ikke har noen tid å miste. Uansett hva som har skjedd. Sammen med familien starter hun letingen etter datteren, på alle tenkelige så vel som utenkelige steder. Snodig nok også under kumlokk ...
Blir etterlyst
Tirsdagen etter blir Tina Jørgensen etterlyst. Landet rundt blir vi kjent med bildet av en søt jente med hvite perleøredobber og blondt hår i en hestehale.
De neste fire ukene leter dykkere i sjøen, frivillige går manngard og større landområder blir gransket ved hjelp av helikopter. Flere hundre personer bruker over 7500 timer på søket.
I over fire uker letes det konstant. Regnværet som startet den søndagen de kom hjem, ser ut til å ha slettet alle spor.
«Hvor er du, Tina?»
Mamma Torunn roper det ut høyt, og hun hvisker det til seg selv.
Nedringt av klarsynte
Også klarsynte ønsker å hjelpe til. Familien blir nedringt av folk som «ser» henne både her og der. De påstår blant annet at hun ligger i en kjeller med lav puls. Familien er desperat og følger opp alle tips. Men de synske er en ekstra belastning for dem, for de finner henne jo ikke.
Det gjør derimot en politimann på leting etter våpen i en annen sak, nøyaktig én måned etter at Tina ble etterlyst. Da han åpner et kumlokk på parkeringsplassen ved Bore kirke, ikke langt fra huset hvor Torunn og Morten bor, finner han en livløs ungjente inntullet i en hvit plastsekk.
Ufattelig
Det er på radioen Torunn får høre om likfunnet av en kvinne. Hun ringer sporenstreks til Morten, og hun hyler hysterisk! Snart blir det konstatert at det er Tina. Marerittet er et faktum. Politiet hadde glemt å melde fra til dem først.
En eller annen har tatt livet av ungen hennes! Det er umulig å fatte. Det er sikkert naivt, men Torunn har ventet å finne henne levende.
Etter at nyheten om drapet er blitt kjent, samler familie og venner seg rundt den brune sirkelen i bakken utenfor kirken. Der tenner de lys og legger ned blomster og bilder til minne om Tina.
Hele tiden, mens de lette etter henne, lå hun altså her, ikledd den svarte skinnkåpen moren kjøpte til henne. Tanken skjærer som en kniv gjennom kroppen til Torunn og gir både fysisk og psykisk smerte.
14 år etter
Hva skjedde natt til den 24. september i 2000, da Tina etter en innvielsesfest, og senere en krangel med kjæresten, skulle gå en 30-minutters vei hjem alene? Alt de vet, er at hun ble observert på torget i Stavanger, og trolig slått i hjel under broen i sentrum. Hvem hun møtte på veien dit, er ennå ukjent.
Det er gått 14 år siden Torunn opplevde enhver foreldres største mareritt: Barnet hennes ble drept. Slått i hjel med en sten mot bakhodet.
En mann
Hvorfor henne? Hva fikk en eller annen til å ta livet av Tina? Helt siden datteren ble funnet drept, har hun stilt seg spørsmål som starter med hvem, hva og hvorfor? Og et eller annet sted finnes det en morder som kjenner svarene hun mangler.
- Kanskje leser noen som har et tips til oss, denne reportasjen. Eller kanskje han leser den.
For Torunn er skråsikker på at det er en han. Hun stoler på magefølelsen. Tina var atletisk og sterk som en bjørn! Det må ha vært en mann, tror hun.
- Jeg kan ikke miste håpet om at drapsmannen én dag blir tatt. Saken må ikke glemmes, sier hun.
Torunn gnir to fingre på høyre tinning. Migrenen truer med å melde seg,
Mistet begge døtrene
- Enkelte sår gror aldri, slår hun fast.
Som det å miste et barn, eller utenkelig nok: to barn.
Ni år før drapet på Tina døde nemlig storesøsteren hennes, Ann Elin, av et astmaanfall om natten. Også hun ble bare 20 år ung.
- Kanskje var det derfor jeg ventet å finne Tina levende? Det var umulig å fatte at begge jentene mine skulle bli tatt fra meg! Det bør jo finnes en eller annen uskreven lov i himmelriket om at det ikke er mulig å miste to barn? Men, nei. Barnetroen min forsvant med Tina, sier Torunn stille.
Å være sterk
For å kunne gå videre i livet, trengte hun et nytt fokus.
- «Du er så sterk», sa Tinas pappa til meg. Han døde tre år etter drapet. Hva vil det si å være sterk i en sånn situasjon? Jeg har fundert mye på det.
Selv kastet Torunn seg ut i politikken den høsten, og ble senere varaordfører på Klepp. Hun tok også en utdannelse og ble medisinsk sekretær.
- Det ga meg en jobb på et legekontor hvor jeg stortrives. Denne egeninnsatsen, når sorgen og savnet herjet som verst, ble min redning. Den hindret også bitterheten i å klore seg fast.
Men hun spør seg selv: Er det å være «sterk»?
- For meg var det snarere en måte å overleve på.
Full av smerter
Det vi andre ikke kan se, er hvordan smertene har tatt bolig i kroppen hennes: Hun har kronisk betennelse i ryggen; Bekhterev, migrene og slitasjegikt.
- Heldigvis har jeg også verdens beste ektemann, en som bærer meg på hendene om han får lov, sier hun positivt og dropper sykdomspraten.
Da Tina ble drept, tok hun og Morten én felles beslutning: Om å leve som best de kan. I dag er livet mer enn godt. Heldigvis går tiden, og de glemmer litt.
Glemmer aldri
Smilet er aldri langt unna Torunns ansikt, foruten når dette skjer:
- Det hender jeg møter folk som sier: «Du ser godt ut. Du er vel over det nå?» Da blir jeg forbannet! Hvordan kan noen tillate seg å si noe sånt? Ja visst er jeg glad for at det ikke står skrevet i ansiktet mitt at datteren min ble drept. Tro likevel ikke at det er mulig å komme over noe sånt!
Begge jentene hennes døde i livets «blomstringsfase». Det er likevel en forskjell på hvordan de mistet livet.
- Mens min eldste døde på grunn av sykdom, om enn både uventet og tragisk, valgte et annet menneske å ende livet til min yngste! «Hvordan kunne du?» vil jeg en dag spørre ham. For jeg er skråsikker på at drapet vil bli oppklart. Jeg håper bare det ikke blir for sent til å straffe ham.
Det er nemlig en foreldelsesfrist på 25 år for drapssaker i Norge, og det bekymrer Torunn.
Uskyldig kjæreste
- Drap bør aldri gå ut på dato, slår hun fast.
Som politiker for Fremskrittspartiet kjemper hun for en lovendring, og oppnådde på landsmøtet i mai å bli hørt av justisministeren.
- Hvis du virkelig vil noe, får du det til! slår hun fast.
Til nå har det bare vært én siktet i Tina Jørgensen-saken: kjæresten. Det skjedde kort tid etter at hun ble funnet. Et overvåkningskamera ved et gatekjøkken fanget dem opp rett før hun ble drept den natten.
- Jeg var aldri i tvil om at han var uskyldig! Jo da, de kranglet den kvelden, og hun var nok sint der hun trasket alene hjemover, men i det store og det hele var de lykkelige sammen. Trond er ikke i stand til å slå i hjel en flue engang.
Hun forteller at de fortsatt har kontakt med hverandre.
- I dag er han lykkelig samboer og pappa.
Også hunden sørget
De var mange som slet i hverdagen etter drapet. Torunn kjørte omveier til jobb for å unngå kumlokket ved kirken, og Morten kviet seg for å møte de kriminelle i jobben som fengselsbetjent.
Også trofaste Wicky sørget. Etter begravelsen forsvant plutselig den ellers så lydige, lille hunden. Etter mye leting fant de henne utenfor Bore kirke.
- Hun hadde lagt seg på kumlokket hvor Tina ble funnet! Hvordan i all verden?
Torunn slår spørrende ut med armene.
- Ingen av oss hadde tatt henne med dit etter drapet, og hun var hos Stein Ove den natten det skjedde. Var det intuisjonen som ledet henne til kumlokket?
Heller ikke på den gåten finnes det svar.
- Wicky var en klok og god hund, og nært knyttet til Tina. Det var ingen tvil om at hun var bevisst tapet, og sørget. Hun nektet plent å flytte seg vekk fra kumlokket. Vi måtte bære henne med oss hjem, forteller Torunn.
Livet videre
Telefonen ringer. Torunn unnskylder seg og trykker på svar-knappen. Det er ingen tvil om at hun prater med kjæresten sin, han som gjerne bærer henne gjennom livet.
- Vi planlegger neste oppdagelsesreise, deler hun etterpå.
Øynene glitrer forventningsfullt.
- Å reise er én av våre store interesser. Aller helst hopper vi på motorsykkelen og legger impulsivt i vei mot nye eventyr. Eller vi tar en tur utenlands med storfamilien.
Nå sist var de på fotballtur i England med Torunns sønn, hans kone og barnebarna Gitte (16) og Kevin (21).
- Du kan tro vi hadde det moro! Vi så Liverpool spille mot Tottenham. Stakkars Morten, han var alene om å heie på taperlaget. Heldigvis er han en sporty fyr.
Torunn ler godt. Det gjør hun ofte. Hun og Morten er bevisste på å gripe hver minste glede i livet, og nyte hvert øyeblikk av den.
Det betyr ikke at minnene om jentene hennes skyves bort.
Deler opplevelsene med døtrene
- Jeg plukker med en sten til dem fra hver reise, og legger dem ved gravstøtten de to deler. Slik er de også med på våre nye opplevelser. Det går ikke én dag uten at jeg tenker på dem.
Hun tier og vender blikket mot noe for oss usynlig. Et smil brer seg langsomt opp til øynene og former et vakkert spill av rynker.
Hvordan ville hun sett ut i dag?
- Jeg lurer ofte på hvordan de ville ha sett ut i dag? Tenk, Tina ville ha vært 34 år gammel! Ville hun fortsatt ha kjempet mot krøllene sine og glattet dem ut? Hvis jeg skal tippe, ville hun nok ha vært mamma allerede. Hun elsket barn. Kevin husker godt hvor koselig det var å bli passet av tante, mens Gitte var for liten til å ha en klar erindring om henne. Pussig nok er hun veldig lik Tina, både av utseende og vesen.
Torunn henter frem bilder av jentene sine.
- Ser du at de har det samme smilet? Jeg vet at folk husker Tina som et hjertegodt og varmt menneske, en jente som brydde seg om andre. For meg ligger det en trøst i den vissheten.
I 20 år fikk hun lov til å være mammaen til Ann Elin, og så Tina. Hun er stolt av de to flotte døtrene sine.
- Nå lever de videre i hjertet mitt, like levende som de en gang var. Fremdeles er det ufattelig at de ikke vil bli én dag eldre enn sist gang jeg så dem.
Denne saken ble første gang publisert 24/09 2015, og sist oppdatert 03/05 2017.