Isabell (10) fikk kreft etter hjertetransplantasjon
Mammas tapre lykketroll
Like etter at Isabell (10) får operert inn et nytt hjerte, får mamma og pappa en ny sjokk-beskjed om datterens helse.
- Nå venter et friskt hjerte på deg, jenta mi! Ditt eget er for sykt til å klare jobben. Jeg er glad du rakk å være skolejente i noen år, før du får eget rom på sykehuset igjen ... Vi har ventet så lenge på dette hjertet. Legene sa du burde bytte hjerte innen to år. Nå har det nesten gått fire. Noen med sjelden blodtype måtte dø for at vi nå skal få en sjanse til å beholde deg ... Jeg er både trist og glad og livredd på en gang nå. Det eneste jeg ønsker meg i verden, er at ditt nye hjerte må klare å slå for deg!
Telefon fra sykehuset
Mamma Ann-Charlott Gulbrandsen (34) sender disse tankene opp mot himmelen. Helikopteret som nettopp har hentet datteren hennes, Isabell (da 8), er blitt en liten sort prikk høyt der oppe. Det piper i ørene – og hun kjenner hjertet dunke hardt mot den tynne T-skjorten. Det er en varm julidag i 2014. Hun kjenner plutselig hvordan hun tviholder i rattet. Hun har parkert den grå Caravellen i en liten lomme langs E6.
Familien var på hytta i Skåne. Da de fikk telefonen fra Rikshospitalet, slapp de alt de hadde i hendene og kjørte helikopteret i møte. Hun snur seg mot de tre døtrene i baksetet. Isabells søstre. Larmen fra helikopterrotoren for få sekunder siden er byttet ut med en overdøvende stillhet. Som om noen har trykket på pause.
Hjerteoperasjon
Pappa Leif Arne (42) var den eneste som fikk bli med den hjertesyke jenta deres i helikopteret. Ann-Charlott og jentene ser på hverandre med faste blikk. De vet hva som står på spill. Med gassen i bånn svinger den grå Caravellen ut på E6 igjen. Fem timer senere parkerer hun utenfor Rikshospitalet samtidig som kirurgene syr igjen operasjonssåret på hennes nest yngste datters brystkasse.
Hjertet den vesle jenta er født med, er tatt ut. Et nytt er satt inn. Vil kroppen hennes akseptere det? Vil det slå som det skal?
Noe var galt
Det var da Isabell var åtte måneder at de første gang skjønte at noe var galt. Med hyppige mellomrom fikk hun forkjølelsessymptomer, feber og infeksjoner. Hun hadde også ofte blå lepper når mamma løftet henne opp av vuggen om morgenen.
Det ble mye inn og ut av sykehus for diverse prøver. Isabell ble utredet for astma. Da hun nærmet seg tre år, fjernet de mandlene. Etter det holdt hun seg ganske frisk lenge, selv om hun ikke orket å være like aktiv som de andre barnehagebarna. Hun rakk sin første skoledag, mistet sin første tann og var lykkelig skolejente – i noen få uker.
Blå lepper
Da skjedde det igjen. Isabell orket nesten ingen ting. Hun var slapp, blek og våknet med blå lepper. Hun hadde mye vondt i hodet, forkjølelsessymptomer og feber. En dag var hun så slapp at de dro rett på legevakten. Magen hennes var stor og hard. Av vann, fikk de vite senere. Da legen fikk se dem på venterommet, slapp han dem rett inn før køen. Han hadde nok en stygg mistanke om hva det dreide seg om, og sa at han ville ta en ultralyd av hjertet hennes.
Blodpropp i hjertet
Ultralyden ble et sjokk. De fant en blodpropp i den vesle jentas hjerte. Dessuten hadde hjertet hennes vokst. Mamma, pappa og Isabell ble kjørt med ambulanse og sirene fra sykehuset i Fredrikstad og rett til Rikshospitalet. Her så de at hjertet hennes var i ferd med å svikte, og de ble på sykehuset i tre måneder. Det eneste som kunne redde livet hennes, var en hjertetransplantasjon. Helst innen to år. Det ble straks satt i gang med å lete over hele Europa. Barn tåler hjerter som er blitt litt stive, og kan hentes på flyturer som tar 4–5 timer. En annen utfordring er at Isabell har blodtype 0, som er ganske sjelden.
Nytt hjerte
Denne julidagen kommer endelig telefonbeskjeden. I fire lange år har de ventet på et nytt hjerte til Isabell.
Da det nye hjertet hennes viser seg å slå som det skal rett etter operasjonen, er gleden og lettelsen enorm. Etter operasjonen får den vesle jenta sitt eget rom på Rikshospitalet. Hun har bodd her i åtte uker nå. Mamma eller pappa kysser henne god natt hver kveld, og legger sin store hånd med hennes lille varsomt inni, over hjertet hennes. Dunk-dunk, dunk-dunk. De smiler til hverandre. Alt skal bli bra nå.
Dårlig immunforsvar
Snart kan de bade og leke på hytta i Skåne igjen, og Isabell vil orke å holde tritt med søstrene sine. Det er medisinene hun går på, som alle hjertetransplantasjonspasienter må ha, som gjør at de fortsatt må si god morgen og god natt til hverandre på rommet omgitt av uendelig mange hvite korridorer og skjebner. Medisinene gjør at immunforsvaret hennes er dårlig, og hun kan ikke risikere å bli syk i denne sårbare fasen.
Vellykket transplantasjon
Men hjertet slår, og kroppen lystrer. På bordet ved siden av sengen står samlingen med omtrent 100 lykketroll. Små, fargerike figurer, med hår i alle regnbuens farger til alle kanter. Før fikk hun et troll for hvert stikk sykepleierne måtte gi henne. Så blir det litt vel ofte, så de lager et nytt system der et visst antall stikk gjør at hun får velge en liten «premie». Hun velger alltid lykketrollene. De gjør henne glad. Fra veggene på sykehuset smiler kunstner Marianne Aulies klovnebilder. Klovnene er like fargerike som lykketrollene, og Isabell elsker dem. De gjør henne glad, og gir trøst i alt det hvite og all ventingen.
«Min helt»
Isabell begynner å male fargerike klovner selv. Da går tiden fortere, og hun føler seg friskere. Mens det nye hjertet banker, skaper hun det ene maleriet etter det andre. En dag kommer også Marianne Aulie på besøk, og de maler sammen. «Du er min helt, Isabell», skriver Aulie på et av de store maleriene sine, som hun forærer jenta med det nye hjertet.
Imens smiler tusen klovner og lykketroll, mamma og pappa og søstrene, og ikke minst alle de med de hvite frakkene til henne. Og hun smiler tilbake. Det kommer aldri en tåre eller et sint ord. Hun har jo klovnene og lykketrollene, som gjør henne glad!
Tilbake til hverdagen
Den tøffe og positive jenta må gjennom rehabilitering og trening, men hun fungerer så bra! Foreldrene er lettet. Vel hjemme blir det skole i eget rom, kun med besøk av en venninne i spisepausene. Isabell er så glad for å komme tilbake til et nesten normalt liv igjen.
Men hun rekker ikke å leke og løpe rundt så mye hun vil, som andre barn, før hun får en ny beskjed. For etter bare tre friske uker, kommer de samme symptomene tilbake ...
Kreft i lymfene
Mamma og pappa er skrekkslagne! Hva skjer? Klarer de mer nå? Isabell kaster opp blod, og ligger på sykehuset i tre uker og tar tre til fire nye prøver hver dag. Svaret blir et sjokk:
Isabell har kreft i alle lymfekjertlene i hodet og overkroppen, tarm – og til og med i det nye hjertet.
Som transplantasjonspasient kan ikke Isabell få strålebehandling, kun cellegift i mindre doser over litt lengre tid enn kreftpasienter normalt får. Der går oddsene deres drastisk ned.
Sjokkbeskjed
Foreldrene kjenner på redselen og fortvilelsen. De vil bare gråte! Er det mulig! Nå – når den vesle datteren deres endelig har fått et nytt hjerte, så skal de få dette også! Men de får en enorm støtte av legene og sykepleierne. Og ikke minst av Isabell selv, som alltid er blid og positiv, uansett hvor mange ganger hun blir stukket, og når håret begynner å falle av. Det betyr mye. Og de har hverandre.
Støtte og smil
Det er her klovnene begynner å smile ned til dem fra sykehusveggene igjen, særlig til Isabell, som bruker all sin tid «innesperret» på sykehuset, til å male klovner. Klovnemaleriene blir ikke bare Isabells «timeout» fra alvoret. De blir hele familiens overlevelsesstrategi. Klovnenes smil gjør at det blir lettere å holde fast i håpet. Å håpe krever energi. Å smile gir dem den energien. Hele familien rømmer rett og slett inn i en fantasiverden av klovner der alle er glade, og ingen triste ting hender.
- Det er livsviktig ikke å miste håpet. Vi kunne ikke bare gå i det vonde, sier Ann-Charlott i dag.
Med hjelp av hele familien begynte Ann-Charlott å skrive små historier til hvert av Isabells malerier, som ble produsert på løpende bånd.
- Jeg tror vi har over 50 malerier, sier mammaen.
Laget bok sammen
Ann-Charlott ble så inspirert av Isabells malerier, og sammen med datteren har hun gitt ut barneboken Regnbuedalen, med nettopp disse historiene og maleriene.
- Det finnes alltid noe positivt i det negative. Vi måtte se en positiv utgang og holde fast ved det. Her betydde klovnesmilene, fantasiverdenen og arbeidet med boken alt! Vi måtte glemme det vonde, og tviholde på smilet. Smilet kan ofte være det tyngste å bære... Det er vel derfor det sies at klovnens smil skjuler tårer. De ligger aldri langt unna. Men vi klarte det! sier Ann-Charlott.
Arvelig genfeil
I dag viser prøvene at Isabell er kreftfri, men både hun og resten av familien går jevnlig til kontroller. Isabell for hjertesykdommen og kreften, resten av familien for hjertet. Hjertesvikten skyldes nemlig en arvelig genfeil.
- Jeg har det fint! sier Isabell lett.
Hun er ikke 100 prosent tilbake på skolen ennå, og sliter litt med kvalme og hodepine på grunn av medisinene, men danser freestyle sammen med søstrene – og maler masse glade klovner på fritiden
I dag henger også et av den unge kunstnerens klovnebilder på Rikshospitalets barneavdeling, hvor Isabell har tilbrakt så mange måneder av sitt lille liv. Hun håper det skal få andre små pasienter, og foreldre, til å smile tilbake.
Denne saken ble første gang publisert 27/03 2016, og sist oppdatert 02/05 2017.