True Bromance

I løpet av fire dager i mai fylte jeg 30, ble slått konkurs og slapp ei skive som fikk terningkast 6. Inntresange tider! sier OnklP med et glis om kjeften. Han sitter i managementets lokaler på Rodeløkka i Oslo. Klokka nærmer seg halv tolv på formiddagen. OnklP, som vi fra nå av kaller Pål, jekker seg en Heineken fra sixpacken i kjøleskapet. På høyrehånda har han tatovert inn logoen til Vinmonopolet.

– Jeg bare børner gjennom den sekser’n her, jeg!

Ved Pål Tøiens side sitter hans faste våpendrager Jaa9, eller Johnny Engdal Silseth, som han ble døpt i Valsøyfjord kirke i 1982. Han er Mick Jagger til Påls Keith Richards. Han er yin til kompisens yang. Det stødige ankeret, han med full kontroll, der Pål har vært villbassen og rotehuet. De er bundet sammen av skjebnen.

Gullvinner

Vi møtes dagen før OnklP & De Fjerne Slektningene vinner P3 Gull-prisen for beste liveband og beste låt i 2014. «Styggen på ryggen» har gitt Pål en voldsom fremdrift. Den selvutleverende, angstfylte låten traff bestemorhjerter på Toten, og nå deltar han i koseprogrammet «Hver gang vi møtes», der han har det trivelig med Aqua-Lene, Bjarne Brøndbo og Inger Lise Rypdal. Det blir ikke mer gemyttlig enn det. Vi spør om han er redd for å gå i Vinni-fella, og gå fra å være en rapper med streetkred til å bli trykket til omsorgsfulle husmorsbryster på landet.

 – Ja, nå blir det for jovialt, nå kommer «Ekkel uten truse, part II»! Men det er ingen som kunne forvente at «Styggen på ryggen» skulle selge så mye. Den låta traff kanskje andre enn vår målgruppe, men vi har alltid hatt en solid fanskare. Vi har sett mødre på 50 stå og synge låtene våre med kidsa sine. Så det er ikke noe nytt. Bestemødre er hjertelig velkomne til å spre det glade budskap. Men jeg håper ikke at de sitter og venter på neste låt, for så å bli skuffet. Husk at 9 & P laget «For full til å pule» i fjor.

Barndomsvenner

De møttes på Lillehammer i 1998, en by som den gang kunne skilte med intet mindre enn to rapgrupper, fra hver sin side av byen. Og som seg hør og bør hadde de et horn i siden til hverandre. Johnny var 16, Pål var 14. Mens politiet i Moss forbød folk å gå med hettegenser det året, forfulgte Lillehammer-politiet rappere i samme antrekk, mistenkt for å være taggere. Et taggecrew herjet på Lillehammer og gjorde skader for hundretusenvis av kroner. Da Johnnys band hadde bilde av en taggepiece på coveret av skiva si, brøt helvete løs. Johnny sverger det ikke var dem som sto bak.

– Purken trodde vi var så tjukke i huet at vi laget en piece og sto foran taggeveggen selv. Så da ble det full razzia hjemme hos meg der de tok pc-en min og greier. De hadde den i tre kvart år, men de fant ingenting.

– Ikke engang porno?

– Nei, det hadde jeg på diskett! Old school, husk at detta var i åttognitti. Jeg ble stoppet av purken hver gang jeg var på vei til basketbanen i hettegenser. Det ble alle de andre gutta også, så det skapte en slags felles front. Pål og de andre folka vi i utgangspunktet ikke hadde så mye til overs for, de ble våre venner. Det ble oss mot resten.

Politiovervåket

Sammen dannet de rapkollektivet Dirty Oppland. Musikken ble spilt inn hjemme hos Johnny. Det var der han virkelig fikk øynene opp for Påls tekster.

Pål er flaska opp på Jack Kerouac og Charles Bukowski-bøkene og Tom Waits-skivene han fikk av faren sin. «Kanskje ikke verdens beste forbilder», som Pål sier. Men det ga ham en voldsom interesse for å skrive. Der andre elever fylte bøkene sine på pliktoppfyllende vis, satt unge Tøien bakerst i klasserommet og rablet ned side etter side med personlige tekster. Han laget sitt eget skriftspråk slik at ingen skulle forstå hva det sto. Det var for flaut.

– Pfft.

Det er lyden av Heineken nummer to som åpnes klokka kvart på tolv på formiddagen. Pål smiler og lar kompisen fortsette praten.

– Jeg hadde en gammal harv av en pc og en kameramikrofon som jeg hadde rappa fra media’n fra skolen, eller «glemt å levere tilbake», som det heter. Den plugga vi i siden på pc-en, og vred den rundt kanten slik at ikke pc-vifta slo inn. Så måtte vi ligge på gulvet og rappe med mikken inntil trynet, ellers ble det for mye romklang, erindrer Johnny.

– Vi spilte inn hele den første Dirty Oppland-demoen liggende på magan nede på teppet til Johnny, sier Pål.

– Ikke jævla lett når det er ti-tolv andre dudes på rommet ditt som er drita og prøver å stikke ølflasker oppi ræva på deg. Da lærer du å spille inn på første tagning ganske fort, fortsetter Johnny.

– Det var stadig politibiler som sto utafor studioet vårt. Sivilsnut, selvsagt. Men det var så jævla obvious. De pleide å byttelåne sivilbil med Gjøvik, for å være smarte. Skikkelig vanskelig opplegg å gjennomskue. Vi så dem hver dag. De satt utafor mens vi var i huset til Johnny og spilte inn låter. Vi serverte dem kaffe. Snakk om bra ressursbruk. Men vi fikk noen låter ut av det, vi da, sier Pål.

Øyafestivalen

Selv om Dirty Oppland besto av tolv karer, og var blant de første her på berget som ga ut musikk gratis via mp3 på nettet, var det Johnny og Pål som var ildsjelene i gruppa. En dag ringte guttas helter i Tungtvann og spurte spesifikt om de to kunne komme til Oslo og rappe på noen låter. Johnny kalte seg allerede Jaa9, og Pål gikk som OnklP i Dirty Oppland, men de to hadde ikke opptrådt som duo før.

– «Jaa9 & OnklP, det har faen meg en fin klang», tenkte vi. Og en duo var født, sier Pål.

– Vi dro Dirty Oppland så langt det kunne dras. Vi nådde toppen på Øyafestivalen 2004. Jævla kult. Etterpå skjønte Johnny og jeg at vi ville gå enda lenger. Vi ville aldri gi oss.

Pål flyttet til Oslo, Johnny kom etter.

– Vi tok masse gratisoppdrag. Fikk vi høre om en rusfri konsert på Kolbotn, stakk vi dit, putta i minidisk-spilleren og dro fire-fem låter. Før vi visste ordet av det, var vi på EMI-kontoret og drakk champagne med sjefene. Jeg var 17, Johnny var 19. Satt og så på pappesker full av triste demoer som folk hadde sendt inn.

Robinson-Christer

Historien om da det lille plateselskapet til Christer Falck kuppet Jaa9 & OnklP foran de store er like legendarisk som det er fortalt. I korte trekk: Christer klarte å overbevise duoen om at bransjegigantene var Satan sjøl, og laget en langt enklere kontrakt som involverte en kasse rom, et tilbud om å vaske leiligheten til Johnnys mamma – naken og iført en sokk på kølla – og to hockeybager stappfulle av pornofilmer fra Falcks egen samling.

– Synet av den digre mannen kjørende på en liten scooter med to svære hockeybager stappfulle av porno glemmer jeg aldri. Tenk om han hadde blitt påkjørt og dævva der, i Hausmannsgate, med «Spermaschlampe 3» og «Monster Cocks 17» spredt utover i veikrysset. Tidenes måte å gå på! skratter Johnny.

– Hvor er porren i dag?

– Jeg ga min bag til ei klin gær’n nærkisdame i oppgangen min som stadig kom med slibrige tilbud, fordi hun trengte spenn. En dag sa jeg bare «ta den her», og langa over pornobagen med hundrevis av pornofilmer. Siden har jeg ikke sett verken hu eller bagen, haha, sier Pål.

– Jeg ga bort noen filmer til jenter som jeg synes ligna de som var på coverne. Dessuten, da jeg skulle flytte, merket jeg en søppelsekk med «kleshengere og porno». Fatter’n satte det på et lager et par års tid. Da jeg fikk tilbake posen, var det fortsatt kleshengere der. Pornoen var borte. Men nå har den visstnok dukka opp hos fatter’n igjen! Kanskje vi kan lodde den ut i MANN?

 

 

Nytt album

Når du leser dette, sitter tospannet i studio – Pål har sannsynligvis jekket seg en øl – og spiller inn resten av plata. Der jobber de lynraskt.

– Jeg føler vi har vind i seilene nå og må utfordre oss selv. 9 & P har alltid føkka rundt med sjangere, og nå gleder vi oss jævlig. Vi går inn i studio med null og går ut derfra med en hel låt, sier Pål.

Produsent er Johan Larsson, gitarist i De Fjerne Slektningene.

– Johan er vant til å jobbe med rockere, så det var uvant for ham å sette på en beat og la oss gjøre greiene våre. Vi satt i hvert vårt hjørne og skreiv så blekket spruta mens han satt der og tvinna tommeltotter.

– Vi har til og med laget en sang om damer som ikke er slesk. Ok, litt slesk, da. Men ikke stygg. Haha.

– Vi må alltid ha en «skyte-seg-selv-i-foten»-låt. «Ekkel uten truse» var den forrige. Vi leste om en anmelder som trakk ned skiva to terningøyne fra en femmer til en treer, bare på grunn av den låta.

– Vi er ikke opptatt av kred. Da hadde vi aldri gitt ut «Kjendisparty» eller en låt med Rune Rudberg. Vi har klovna mye, vært på «Torsdag kveld fra Nydalen» og gjort ablegøyer, så vi driter i hva folk mener. Men når vi står på scena med mikken i handa, da skjønner maddafakkas at vi mener alvor, sier Pål bestemt, før han begynner å skryte av Johnny.

– Johnny er hjernen bak operasjonen, mens jeg er han som står bak og veiver med arma. Han har et vanvittig register av ord og fakking referanser. Noen ganger må jeg spørre «hvem er denne Kurosawa du skriver om?», jeg blir alltid like blåst av banen av ham når han kommer med nye flows, der jeg sitter fast i det samma sporet. Han har alltid nye og smarte vendinger.

Bestisen returnerer godordene.

– Pål har en overraskende enkel tilnærming til ting. Og da mener jeg enkel på mest kompliserte vis; ord og vendinger som fanger oss umiddelbart. Og så er han jævlig god på det spontane. Jeg kan ha skrevet 16 verselinjer som jeg har grubla på i en måned, og når jeg viser dem til Pål kommer han opp med noe bedre i løpet av en halvtime. Han har drept mine greier. Mannen har 40 gir.

Sammensveiset

– Vi krangler nesten aldri. Og de gangene det skjer, hever vi ikke engang stemmen. Vi har aldri hatt en uenighet om kreativitet, business, penger eller damer. Det er bare småting vi kan småkrangle om.

– Hvem av dere hadde vunnet en slåsskamp?

– Jeg tror Johnny er sterkere fysisk enn meg, men jeg tror jeg tar’n på klikko’n. Jeg blir fucking loco. You know karate, I know ca-razy! Men jeg håper det aldri skjer, sier Pål.

– Det har vært ting vi ikke har snakka om. Men vi kjenner hverandre så godt at vi vet hva den andre tenker om det, sier Johnny.

– Ja, vi er som fucking brødre, mann. Jeg ser på Johnny som broren min. Jeg snakker med ham hver dag. Vi har vokst opp sammen og ble kastet ut i karusellen samtidig. Vi har gått fra å ha ingenting til å ha alt, til å ha ingenting, til å ha alt igjen – sammen. Vi har alltid hverandre å gå til.

Kjendischicks

Jeg har ikke noe crazy god kontakt med mine egne søsken. Det er ikke noe diss til dem, men de har ikke stått nede i gjørma sammen med meg, som Johnny har gjort. Det er mange ting i showbiz som «vanlige» folk ikke skjønner. Om jeg klager på noe som de ville synes var helt psyko, da er det greit å ha en bror som Johnny som skjønner hva jeg føler.

– Om jeg ser meg til høyre eller venstre, så står Pål uansett der. Selv om vi er forskjellige, har vi grodd sammen.

– Ok, før det blir for klissete her, hvordan har det vært på groupiefronten?

– Det skal sies at vi har fresa rundt i tolv år, haha, ler Pål, og fortsetter:

– Vi har vært mye på veien, og hatt et par hits. Det har vært gratis ditt og gratis datt. Jeg skal ha alt. Jeg forsyner meg av fruktfatet, for hællvette! Haha, om det finnes, så skal det samples.

– Ved enhver bølgetopp Jaa9 & OnklP har hatt, har jeg vært i gode, faste forhold. Men i ettertid tenker man jo på alle tilbudene man hadde. «Faen, den der jævla gangen i Sogndal» og sånn, sier Johnny.

– Sogndal? Tone Damli?

– Nei, og det er Pål som har tatt seg av de profilerte groupisene.

– Hehe, jeg samla på kjendischicks en periode. De er ikke noe annerledes enn vanlige chicks. Det er rart med det, med en gang du går på scenen og spiller musikk, blir du litt mer hunk med en gang.

 

Foto: GLENN MELING, styling: ISABELLA LEIKANGER MORK. Takk til VOLT for utlån av klær.