Torpedert av Jesus

</p> <p> <strong>ÅR 1999:</strong> Den livsfarlige torpedoen Hans Petter Martinsen - bare kalt HP - sitter ved et bord på en kafé i Karl Johan gate i Oslo. Steroider og narkotika har vært en del av hverdagen hans i årevis. HP er uten følelser. Han er en 112 kilos muskelmaskin. En tikkende bombe uten bakkekontakt. Den tidligere sympatiske idrettsutøveren er for lengst forvandlet til en hardbarket voldskriminell. HP frykter ingen, men alle frykter HP. Han er den hardeste av de harde, den som dominerer torpedomiljøet i Oslo. Politiet er livredde for ham. Han er mannen med den sterkeste stemmen. Et blikk fra HP er nok til å sette selv de tøffeste gutta ut av spill. Overfor ham ved kafébordet sitter det flere medlemmer av en utenlandsk mafia. De er livredde HP, de også. Og lei ham. Nå skal de få has på ham en gang for alle. Mens han er uoppmerksom, drar den ene mafiosoen frem en kniv og kutter av HPs hovedpulsåre i lysken. Sånt overlever man sjelden. Kroppen tømmes gjerne for blod i løpet av et par minutter. HP løper ut på Karl Johan og brøler med blodet fossende og pumpende ut fra lysken. Ingen tør å nærme seg ham. Selv ikke politiet som står i nærheten.</p> <p>På merkverdig vis kommer han seg hjem til Strømmen. Da han våkner til seg selv - to dager senere - er huset tilgriset av blod. Badet er helt rødt. Det ser ut som et slakteri. HP lurer på hvem sitt blod det er, før han innser realiteten. Han kommer seg på Akershus Universitetssykehus for egen maskin, nedstenket i blodige klær. Legene får sjokk da de møter ham, de tror det er djevelen selv som er ankommet. Dagen etter våkner HP av at en lege står ved fotenden av senga hans og snakker til en sykepleier. "Hvorfor er han her oppe?" spør legen. "Han er jo død, han skulle vært nede i likkjelleren!". HP strekker ut armen, og legen skvetter til. Han får HP over til intensiven for blodoverføring. I to dager har kroppen hans nærmest vært tom for blod, men nå våkner beistet til live igjen. Legene har ingen forklaring på det som har skjedd. "Du er et mirakel", forteller de til HP. Men et mirakel er det siste Hans Petter Martinsen føler seg som akkurat da.</p> </div>

ÅR 2010: Hans Petter Martinsen møter oss med et vennlig smil i døra i eneboligen i det hyggelige boligfeltet på Strømmen. Slik var det ikke for ti år siden. Mennesker som trådte innenfor HPs eiendom kunne fort være døden nær. Han var nabolagets skrekk. Torpedoen hadde bestemt at folk som kjørte motorsykkel eller moped, måtte skru av tenningen og trille forbi huset hans. Biler fikk ikke stoppe utenfor. Naboene solgte husene sine. Folk måtte gjøre som HP sa. Han liker fortsatt at folk gjør som han sier. Men nå er det fordi HP vil at de skal ta imot Jesus.

- Han var diger og med et utrolig temperament. Relativt uberegnelig. Jeg møtte ham flere ganger da han var helt rabiat, og det var ikke noe pent syn. Han var et monster, sier leder for Oslo-politiets gjengprosjekt, Eirik Jensen.

- Når dørvaktene i Oslo så ham komme på vei inn til et utested, skygget de banen. Han overtok stedet om han hadde noe uoppgjort med eieren. Det må ha gitt ham en stor maktfølelse, og den blir ikke mindre om du går på amfetamin. Vi jobbet med narkomane hver dag, og de to måtene de kunne komme seg ut av det på, var ved å daue eller bli religiøs. Jeg hadde aldri trodd at han skulle bli kristen. Men han mener det han driver med nå, fortsetter politimannen. HP er enig. Da politiet skulle arrestere Martinsen, evakuerte de et helt boligområde og tilkalte væpnede styrker fra intet mindre enn tre ulike politikamre.

HP var nok ikke farlig for folk flest. Han banket aldri på døra til vanlige folk, og bar så å si aldri skytevåpen, selv om han hadde et våpenskap i bakhånd i restauranten der han pleide å forhandle med tunge kriminelle. Men dersom du skyldte penger og HP var på saken, var du ille ute. Kameraten Arild Parken mente at den eneste måten å stoppe ham på, var følgende:

- Kjøp deg en pistol og få skutt fyren.

- Jeg var en tøffing. Men nå er jeg mye tøffere. For jeg har funnet min kjærlighet og overmann i Jesus, forteller HP.

TILBAKE TIL ÅR 2001: HP er i sitt eget treningsrom i kjelleren. Mens han pumper jern og hamrer løs på boksesekken, dukker det en skikkelse med en enorm utstråling opp bak ham. Den skinner i rommet. Han ser skikkelsen i speilet, den nærmer seg, dens ansikt smelter sammen med HPs i speilet før den går tvers gjennom ham og forsvinner. Det er Jesus som kommer og gjør Oslos mest fryktede torpedo om til en barmhjertig samaritan på et øyeblikk.

Utseendet hans inngir fortsatt respekt. Han er en 50-åring med overbevisende, muskuløs fremtoning. Solariumsbrun til tusen. Svarte jeans, svarte boots, svart jakke. Bleket, kort hår og små korketrekkere i nakken. En tynn, velfrisert smultring vandrer rundt i det herdede ansiktet. I venstre øre henger det et skinnende kors i gull.

- Kom inn, kom inn! Velkommen! sier han høflig. I hallen står hans flammelakkerte beist av en Harley, omkranset av utstoppede dyr og fugler som HP har skutt selv. Et enormt bøffelhorn henger på veggen, og ved siden av henger den brune, lange skinnfrakken han brukte da han herjet gatelangs i Oslo på jakt etter andre kriminelle som ikke betalte gjelda si.

Bortsett fra en skinnjakke med frynser og emblemet til Doulos bikerklubb - Doulos betyr Jesu Kristi Tjener - som henger over Harleyen, er det lite som lukter av kristendom i rommet. Likevel; i annen etasje kryr det av bilder av hans nye sjef. Det er Jesus.

- Jeg er frelst. Men jeg er ikke blitt dum, jeg er ikke religiøs. Det er en vanvittig stor forskjell på å være kristen og religiøs. Religion er noe som binder deg opp i lover og regler som intet menneske er skapt til å følge, mener HP.

- Det som ingen politimann, lege, psykolog, resept, overmakt, tvang, fengsel eller medisin klarte - det å få meg til å slutte som kriminell og gi opp narkotika - det klarte Jesus. Jeg TOK IMOT Jesus og Guds ånd. Jeg GA ikke noe. Og der har du den essensielle forskjellen. Å være religiøs betyr at du må gi noe til Gud. Det blir en haug med regler du må forholde deg til. Du må ofre noe til Gud, du må gjøre ritualer, forandre utseendet ditt slik at det passer Herren, gå med slips og bare høre på religiøse sanger og alt det tullet der. Men det er feil. For Gud er fornøyd med deg og elsker deg for den du er - en synder. Han gir deg en kraft som hjelper deg dag for dag. Jeg holder ikke på med noe som ikke virker. Jeg er jo ikke dum! gjentar han høyt, overbevisende og engasjert.

FINNMARKINGEN HANS Petter Martinsen var en ung og lovende bokser i Hammerfest, som reiste til Oslo på slutten av 1970-tallet for å maksimere potensialet. Guttungen slo fra seg og viste seg raskt å være et av de største boksetalentene Norge hadde sett i 75-kilosklassen. Nordisk mesterskap, tre NM-gull og kongepokaler ble det. At den enorme mannen foran oss på noe som helst tidspunkt skal ha veid usle 75 kilo, kan vi vanskelig se for oss.

I 1988 fikk HP nok av boksingen. Han hadde knust det danske OL-håpet og storfavoritten Nils H. Madsen i det nordiske mesterskapet. Etter bare 37 sekunder var kampen over. Nordmannen fikk inn sitt saftige høyreslag og dansken havnet i kanvasen. Det ble det siste slaget i HPs idrettskarriere. Selv ikke et profftilbud fra den legendariske, danske boksepromotoren Mogens Palle fikk HP til å ombestemme seg. Proffboksing var tabu i Norge på den tiden, det fantes ikke sponsorkroner. Og med kone og to barn måtte han ta seg av familien sin i stedet. Men blikkenslagerjobben ble supplert med en jobb som dørvakt på utesteder og livvakt for en av Oslos søkkrike milliardærer. Han ble raskt innlemmet i det kriminelle miljøet rundt Tveita-gjengen etter at han noe tilfeldig påtok seg et oppdrag som pengeinnkrever. Plutselig var han havnet inne i en sirkel av ondskap. Anabole steroider havnet raskt på bordet. Siden ble det blandet med både kokain og amfetamin, en livsfarlig cocktail. Mennesket Hans Petter Martinsen ble til maskinen HP. En maskin som utstrålte ondskap da han konfronterte de verste gjengmiljøene i hovedstaden.

Ved én anledning overnattet han hos en kompis på Aker Brygge - og gikk like godt ut på en veranda splitter naken for å meddele at alle måtte holde kjeft.

- Jeg prøvde å få sove og trodde nesten et øyeblikk at jeg var hjemme. Jeg trodde jeg kunne tvinge alle rundt meg til å respektere meg, forteller HP.

En kald vinterdag var det en eldre dieselvarebil som sto på tomgang rett ved huset. En rørlegger som jobbet på en bolig i nærheten visste ikke om HPs "regler".

- Jeg ble rasende. "Er det noen som bryter reglene mine her i nabolaget?", tenkte jeg. Det var tonnevis med snø, men jeg valset ut i bare morgenkåpen, splitter naken under og i tøfler med snø opp til knærne. Så jeg sto der som en bamse i døra og lurte på hvem som bråkte så fælt. Da reiste rørleggeren seg og kom litt for fort mot meg. Jeg kylte ham i veggen, men ønsket egentlig ikke å skade ham. Snekkerne rundt ble jo livredde, og løp opp i annen etasje. Så tok jeg nøklene til bilen og kastet dem på ham og gikk.

Mange ønsket å ta livet av HP, og han kunne like gjerne ha blitt skutt av politiet som av det kriminelle miljøet. Utenlandsk mafia holdt på å ta knekken på ham, men ifølge HP voktet Guds hånd over ham.

- Selv om jeg var beinhard utenpå, ble jeg et vrak inni. Det er hva narkotika gjør med deg. Til slutt var jeg så langt nede at jeg prøvde å ta mitt eget liv flere ganger. En gang satt jeg hjemme i kjelleren og skjøt en haglladning i taket. Jeg bommet på meg selv. Jeg var så bortreist i min egoistiske verden. Familien min ble selvsagt livredde.

- En annen gang da vi hadde besøk av noen venner, ble jeg sur uten grunn og tenkte at "nei, nå går jeg ut i skuret i bakhagen og skyter meg". Så jeg tok en avsagd dobbelhagle og gikk ut for å blåse huet av meg. Men så fikk jeg øye på datteren min i vinduet og tenkte, nærmest apatisk "Nei, jeg kan vel kanskje ikke gjøre dette. Jeg får vel gå inn igjen, da". Akkurat som om det var en dagligdags handling. Jeg var råtten mot familien min. Jeg levde et dobbeltliv og ble fullstendig besatt av porno. Det var pornografi over hele huset, i alle skuffer og skap, for hundretusenvis av kroner. Jeg kjente pornoforhandlere og kunne bare gå og hente det jeg ville. Patetisk. Nå er jeg glad for at ekskona mi har funnet seg en ny og flott mann og for at jeg har gjenopprettet kontakten med barna mine. Men det tok lang tid. Sønnen min hatet meg lenge. Han sa at han mistet faren sin da han var 12 år. Men vi har et fint forhold i dag, det går stadig fremover.

HP forteller om en oppvekst der han selv hatet faren sin.

- Pappa var alkoholiker og voldelig. Han pleide å banke moren min helseløs og drakk opp alle pengene våre. Vi var lutfattige. En dag da jeg var tenåring kom jeg hjem. Han hadde gitt henne juling, og jeg prøvde å drepe ham. Jeg slo løs alt jeg orket. Politiet kom og hentet ham. Jeg måtte ned i fyllearresten og hente ham og si at det var greit at han kom hjem. Unge mennesker skal ikke oppleve sånt. Jeg hatet ham hele livet før jeg møtte Jesus. I den siste tiden han levde, fikk vi et fint forhold. Han var veldig lei seg for alt han hadde ødelagt. Tidligere hadde jeg gitt ham skylda for alt. Men jeg gjorde som Jesus. Jeg tilga ham, forteller HP.

GAMLE AVISUTKLIPP fra hans bokseglansperiode på 1980-tallet pryder treningsrommet i kjelleren. Den kjernesunne unggutten på bildene er ukjent for oss. Det står at han heter Hans Petter Martinsen, men vi klarer ikke se at det er HP. Det er tydelig at årevis av misbruk med anabole steroider og narkotika har satt sine spor i det værharde ansiktet. Et fjes som har sett mye jævelskap, utført mye jævelskap og gått igjennom mye jævelskap.

HP er iført treningssinglet og boksehansker. Til å være 50 år, ser han fantastisk veltrent ut. Boksesekken er slitt og gjenteipet, HP må ha gitt sekken hundretusener av slag. Når han går løs på sekken, er det som en menneskelig pitbull som river i filler byttet sitt, en diger hvithai som glefser over en stakkarslig selunge. HP grynter og knurrer. Og slår. Slår så hardt at veggene i huset rister. Svetten spruter.

Da HP forlater treningsrommet for å skifte tilbake til vanlige klær, er fotografen og undertegnede enige om at vi lovpriser Herren for at vi ikke møtte HP i en mørk bakgate for ti år siden.

- Jeg har blitt gjenfortalt dette av folk som har sett meg. Da jeg gjorde noe så dagligdags som å vandre inne på et kjøpesenter, var det ingen som kom nær meg i fire meters omkrets. Det var en eim av frykt rundt meg. Jeg var bærer av ondskapens krefter. Hvor enn jeg gikk, så var de med meg, forteller HP.

50-ÅRINGEN HAR skrevet tre bøker, hvorav en, "Dødens epidemi", tar et kraftig oppgjør med norsk narkotikapolitikk.

- Som narkoman mistet jeg all empati for andre mennesker. Det finnes ikke noe ondere menneske enn en narkoman, for han tenker bare på seg selv. Han selger mora si om det trengs. Jeg vet alt om dette. Kona mi tok med seg ungene og rømte. Jeg hadde mistet alt jeg hadde. Jeg jaget bort min egen familie. Men etter at jeg møtte Jesus, forsvant all ondskap og egoisme i meg. Jeg fikk et intenst ønske om å hjelpe andre mennesker. Hvis ikke Bibelen hadde stemt med det jeg hadde opplevd, så hadde ikke jeg stått her og sagt det jeg sier, forteller han.

- Det å være en troende handler om å vokse, fordi du blir født på ny når du tar imot Jesus. Alle som tok imot ham ble Guds barn, står det i Bibelen. Jeg er Guds barn. Og Jesus er herren i mitt liv. Men de fleste religiøse blir så ivrige etter å lære mer, at de begynner å vokse selv og venter ikke på Gud. De studerer med sitt intellekt. Og det er feil! For Bibelen sier "stol på Herren av hele ditt hjerte og ikke ditt vett og forstand". Det har jeg gjort. Jeg måtte det, jeg var så ødelagt da Jesus kom til meg at jeg verken hadde vett eller forstand. Jeg var en idiot. Jeg ventet på Gud. Det er bare én tolkning, det er bare én ånd, det er bare én Jesus og det er bare én Gud! Men ser man rundt omkring i verden, så er det jo hundrevis av forskjellige Jesus-tolkninger. Religiøse kristne går i tog og er imot ditt og datt. Men Jesus sier at vi skal ikke forfølge de som snakker stygt om oss og forfølger oss. Vi skal velsigne dem! Og det har jeg prøvd med hele Guds kjærlighet.

- Du har en veldig annen måte å se kristendommen på enn de fleste jeg har møtt.

- Ja, men ingen mennesker klarer å følge de ti bud. Det var Moses og Israel som ba Gud om de ti bud som en rettesnor til hvordan de skulle leve. Det fikk de. Så kom Jesus og sa at nå er det ingen regler og bud lenger. Det eneste budet er kjærlighet, og den er utøst i deres hjerter. Og det er det som står i denne boka her, Det Nye Testamentet. Og jeg er et levende bevis på at det fungerer! Det er ikke mulig å bli så snill som det jeg er blitt nå uten Jesus. Jeg var pervers og gal, det var jeg virkelig. Og på et blunk ble jeg omvendt. De siste ti årene har jeg gjort opp med min fortid så langt det er mulig. Jeg har bedt for mine fiender og de er blitt mine venner. Jeg lever et liv i lyset i denne mørke verden.

DE FØRSTE FEM årene etter at han ble frelst, brukte HP på å hjelpe andre narkomane i Norge, særlig på Plata i Oslo. Nå reiser han rundt på skoler og holder foredrag om narkotikaens destruktivitet.

- Jeg vet alt om det. De fleste som prøvde å leve det livet jeg levde, er døde nå. Av overdoser. Eller så ble de drept. Eller tok sitt eget liv. Tre av mine beste venner tok livet av seg nesten samtidig.

Det kunne vært ham. Men til slutt fant håpet HP.

HP Martinsen har skrevet tre bøker. Den ene er "Guds kjærlighet vs. HPs" (Hermon Forlag), som kom ut i 2007 og er solgt i tre opplag. Den andre er "Dødens epidemi" (2009) og den tredje er ute nå og heter "Klonet med Gud".

Denne saken ble første gang publisert 31/01 2011, og sist oppdatert 06/05 2017.