Rockens riddere

Fotograf Bendiksen og jeg er på tokt. Vi prøver å finne House of Rock. GPS-en har konka, og som de mennene vi er, nekter vi å spørre forbipasserende om veien. Vi ankommer det som kunne vært en hvilken-som-helst enebolig i et hvilket-som-helst middelklasse nabolag. Selv om det ikke er hvilken-som-helst by vi snakker om. Det er tross alt Moss, denne idylliske og unike Oslofjordperlen med det ufortjente ryktet (ok, nok reklame for min hjemby). Utenfor dobbeltgarasjen står det parkert noen barnesykler og en stasjonsvogn. Vi er så sikre på at vi er kommet feil at vi ringer og forteller at vi er fullstendig på bærtur.

- Da er dere kommet rett - her er House of Rock! sier Caroline.

- Jeg løper gjennom dusjen nå, men bare gå rett inn.

Caroline er Caroline Andersen. Du kjenner henne kanskje best som pornostjernen som kalte seg "The Unstoppable Sandwich Queen". Nå er hun ute av den bransjen, og er istedet frontfigur i rockebandet Caroline and The Treats. (Vi tenker at om hun hadde fortsatt med porno, hadde huset hennes muligens vært House of Cock. Men vi sier det ikke høyt.) Og ikke minst er hun samboer med Morten Henriksen, en levende legende i norsk undergrunnsrock, en ungdommelig 47-åring som i 35 år har stått bredbeint og servert de lekreste riff med gitaren nedpå knærne. ("Jeg synes ikke moll er vakkert. Jeg har mollakkordallergi", sier Morten).

Han har spilt i band som The Cosmic Dropouts, The Yum Yums og The Twistaroos. Sistnevnte med Vibeke Saugestad i spissen, som ønsker oss velkommen i døra til House of Rock.

SVARTE SKINNJAKKER og Converse-sko pryder gangen. Vi innser at vi utvilsomt er kommet rett. I hallen ved stua henger det en gammel filmplakat med en delvis knust ramme. Arne Hvervens "Safariland" er en dokumentar fra 1951 med en tegning av en toppløs afrikanerdame og med den sikkert tidsriktige undertittelen - hva vet vel vi ¬- "Blant negre og ville dyr i Øst-Afrika". Over komfyren på kjøkkenet står den obligatoriske rock'n roll-kokeboka "Are You Hungry Tonight? - Elvis' Favorite Recipes". På kjøkkenbenken finner vi flaskevis med øl, rom og vodka. Hele huset oser av ekte rockness. I stua henger deilige gitarer på veggene. En pokal med "Verdens beste Caroline" troner øverst på peishylla. Originalsingelen av KISS' udødelige klassiker og leveregel "Rock and Roll All Nite" fra 1975 kan nok ikke spilles lenger, men den gjør seg pent i peishylla med de andre singlene.

Øynene forflyttes til den smale hylla over de store stuevinduene. Der står det en bunke gamle bøker, og fremfor alt en sjelden perle: VHS-utgaven av "Sweet Little Sexteen", en ekstremt shady amatørpornofilm der selveste Chuck Berry pisser en dame i trynet. Mørkt, både metaforisk og bokstavelig talt.

- Noen har rappa videokassetten, vi har bare coveret igjen. Det er for øvrig det eneste som er blitt stjålet herfra så lenge vi har hatt konserter her, skyter Vibeke inn.

Gjestfriheten er det ikke noe å si på. Vi ønskes velkommen med både øl og champagne. Caroline og Vibeke rydder og pynter og gjør klart til kveldens konsert. Der, der borte i hjørnet av den vel 35 kvadrameter store stua, skal det om tre timer stå noen svette, canadiske poppunkere og hamre løs på instrumentene sine. Chixdiggit er på vei fra Tromsø, der de spilte konsert i går. Morten er på Gardermoen og henter sine nordamerikanske venner.

MEN FØRST TIL House of Rock-konseptet:

- Hele poenget bak House of Rock er rett og slett å gjøre alt selv. Vi startet House of Rock Records da The Yum Yums, Caroline and The Treats og The Twistaroos - jeg spiller i alle - satt med hver sine utgivelser som ikke hadde noe selskap å være på. Og siden vi var så stolte av platene våre, ga vi ut alle samtidig og hadde stor releasekonsert, forteller Morten.

Do It Yourself- holdningen har Henriksen båret med seg siden han startet som punkrocker i Stroyers i 1979. Han har vært en ildsjel i det norske undergrunnsrockemiljøet, og arrangerte festivalen "Rock mot fotball" i Moss i 17 år før lufta gikk ut.

- "Rock mot fotball" var fryktelig morsomt, men etter hvert grodde det frem festivaler i alle kriker og kroker. Dessuten insisterte Øyafestivalen på å arrangere uka før oss, og da ble det litt vrient. Men så kjøpte vi dette huset, og da ble det konserter igjen. Etter det har vi faktisk vært så heldige å ha stort sett alle våre favorittband innom. Det blir syv til ti konserter i året her hjemme.

- Vi fikk stadig henvendelser fra utenlandske band som trengte en spillejobb på de kjipe ukedagene mandag, tirsdag og onsdag. Da tenkte Morten at siden det er ordentlig bra band som kommer, og ingen vil se dem fordi det er feil dag, er det like greit å ha 50 stykker hjemme i stua vår som på et utested! Da bor bandene her, og vi har hjemme-alene-fest, haha! sier Caroline.

- Vi booket bare band vi var fans av selv. Det er ikke for å tjene penger. Bandet får alle pengene fra døra og vi får ha det moro! skyter Morten inn.

- Bandene synes det er så gøy å komme hjem til oss når de er på turné og ikke bare bo på kjipe hoteller. Og så får de vasket klærne sine og blir servert hjemmelaget mat som Vibeke og jeg lager, smiler Caroline.

- Morten hadde kokkeansvaret en gang, og da endte bandet opp med å gå på McDonald´s, fortsetter hun.

- De insisterte, faktisk! gliser Morten.

Til tross for aldersforskjellen på 21 år - Morten er 47, Caroline 26 - ser det unektelig ut som om de hører sammen. Nå har paret vært sammen i seks år.

- Det er en fin linje mellom ungdommelig og tilbakestående. Det viser seg dessuten at rock er sterkt pubertetsforlengende, sier Morten. Caroline forteller hvordan de møttes.

- Jeg var en rockabilly-jente fra Snarøya. En dag så jeg The Yum Yums. På scenen sto Morten der og sang og spilte gitar. Han sang "Girls like that", som passet meg. Da jeg endelig fikk møte ham, sa jeg at "mitt nyttårsforsett er å ligge med deg". "Jøss", svarte Morten.

- Jeg husker at puppen hennes datt ut under den ene gitarsoloen, haha. Jeg tror for øvrig selv jeg falt i rockegryta som liten. Jeg har vært utrolig opptatt av rock siden mora mi kjøpte The Monkees-singler til med da jeg var tre-fire år, og har spilt i band siden 1979. Det er en legning jeg ikke kan noe for, mener Morten.

Etter gjennombruddet med The Yum Yums har Morten også spilt i band med Turbonegerne Knut Schreiner og Thomas Seltzer, pluss amerikanske Steve Baise fra The Devil Dogs under navnet The Vikings. Kommersiell har han også vært. Grand Prix-vinnerlåten i 2000, "My Heart Goes Boom", (med det heldigvis glemte jentebandet Charmed), er skrevet av Morten. Og for å spe på inntektene, lager han og Caroline stadig låter for film, radio, reklamer for helsekostfirmaer og selvbruningskremer. Caroline and the Treats var å høre i filmsuksessen "Tomme tønner" (hvor Caroline spilte stripper), og nå har de skrevet låten "Gimme Gimme Gimme" til oppfølgeren, som er på kino nå.

The Yum Yums har holdt på i 20 år.

- Har du noen gang hatt en vanlig jobb?

- Jada, er det noen som trenger en drivende god layoutmedarbeider, er det bare å synge ut! (Vi har dessverre en allerede, red.anm.)

- Morten har egentlig ikke tid til å ha jobb. Jeg krever også veldig mye oppmerksomhet, gliser Caroline.

- Alle miljøer har jo sin egen kredibilitet og aksept. Hvordan er det hos dere?

- Vi er veldig fordomsfulle, haha! Særlig mot folk med dreads og palestinaskjerf! Bortsett fra dem, liker vi alle. Er det stygt å si, Vibeke?

- Nei! roper Saugestad fra badet.

HVOR KOMMER SÅ Vibeke Saugestad inn i bildet? Jo, den snasne 34-åringen ble nærmest allemannseie på midten av nittitallet med bandet Weld. Med sin klangfulle mørke stemme ble hun hyllet som norsk rocks førstedame. Spellemannpris ble det også. Nå er hun soloartist, og er med i både The Twistaroos og The Yum Yums.

I tillegg er hun innehaver av et klokt hode, og jobber som oversetter. Har du for eksempel lest en av 2006s mest hypede bøker, den 655 sider tunge mursteinsromanen «Utvalgte emner i katastrofefysikk», er det Saugestad som har oversatt den til norsk. Vibeke setter synonymordboken like høyt som gitaren.

- En perfekt jobb for meg. Maksimalt fleksibelt, jeg kan jobbe omtrent når jeg vil, sier den fjonge eks-lærerinnen, som pendler mellom Oslo og New York, der hennes kanadiske kjæreste bor.

- Jeg møtte Morten da jeg var 16, og vi har vært bestevenner siden. Jeg var hans opplæringsprosjekt. Garasjerockbølgen i Moss var enorm på slutten av åttitallet, og Morten var en av dem med mest kred i Norge. Han får fortsatt ting til å skje. Jeg tror folk er imponert over at det går an å holde på så lenge, forteller hun. Vibeke var med og arrangerte "Rock mot fotball" i 11 år, nå hjelper hun Morten og Caroline når noe ekstra er i emning.

Trioen er ganske bekymret over norsk rocks fremtid.

- Vi ser oss nødt til å opplyse det norske folk om hva god musikk er.

- Har vi ikke P4 til det, da? spør vi.

- Hahahahahahahahaha!

- Og Radio Norge?

- Ser du, nå ble det ikke noe morsomt lenger. Nå ble det bare trist, sier Vibeke.

- Vår misjon er å redde norsk rock. Vi vil gi ut flere band som vi ikke er involvert i selv ennå, og har flere unge og lovende band på trappene. Og så har vi lyst til å nyutgi album av gamle, norske band som vi mener fortjener større oppmerksomhet enn det de fikk da.

- De store plateselskapene gjør verden en bjørnetjeneste ved bare å gi ut kommerst møl og dritt. Vi får håpe de pensjonerer seg snart, sier Caroline.

KLOKKA ÅTTE LEMPER fire karer i sin nest beste alder bandutstyr inn i stua. Poppunkbandet Chixdiggit startet opp nærmest som en spøk da KJ Jansen, Mark O'Flaherty and Mike Eggermont alle studerte sammen på high school i den canadiske OL-byen Calgary. De trykket opp T-skjorter av det fiktive bandet Chixdiggit, og skjortene ble så populære at de bare var nødt til å starte band, selv om ingen kunne spille. Dette er 20 år siden. Nå er Chixdiggit en gjeng karer som alle nærmer seg 40, men like fullt turnerer utenlands - for eksempel for et par håndfuller betalende tilskuere i Tromsø.

- Det var omtrent 35 mennesker på konserten vår i går. We're pretty fuckin' happy with that! sier sympatiske KJ.

Arrangementskomiteen byr på pizza og øl, og Chixdiggit gafler innpå mens det begynner å renne folk inn gjennom døra.

Kjell Erik Dimmen, Einar Løkken og Christoffer Bjerknes har reist helt fra Ålesund til Moss for å se Chixdiggit. Kompisgjengen har tatt seg fri fra jobben, og har lagt bilturen sørøstover innom Jevnaker for å se en annen punklegende, The Ramones-trommis Marky Ramone. I tillegg har de fått med seg konserter i Fredrikstad og Oslo.

- Vi har sett Chixdiggit syv-åtte ganger tidligere, forteller Kjell Erik, og bekrefter med det at han er hardcore musikkfan. Fan som i ordet fanatiker. Og full av beundring for Morten.

- Morten er en jævla trivelig fyr. Tenk bare å åpne hjemmet sitt for en haug ukjente folk og ha konsert på parketten i stua. Han er hardcore!

CHIXDIGGIT går på scenen i nitiden. Det skal være stille i nabolaget klokka elleve.

- Det er greit å overholde den grensa for nabolagets trivsel, smiler Caroline.

Morten skrur lyden. Fordi det er trangt om plassen på gulvet, jumper Caroline opp i den røde skinnsofaen og hopper taktfast i pur musikalsk glede, mens Vibeke står på første rad og rister hodet så håret pisker sidemannen i fjeset. Vår fotograf gliser bredt mens svetten renner der han står - uten ørepropper - bak trommeslageren. Det dugger friskt på vinduene. Den intime hjemme-i-stua-konserten overgår mye av det vi har sett og hørt tidligere. Chixdiggit gir alt, selv om temperaturen faretruende nærmer seg 30 grader. 40 mennesker rocker hemningsløst i stua, 27 av dem har betalt for moroa. Det er en herlig forsamling; en jente på om lag ti år som er med mamma, et voksent par på nærmere 50, Norges nye pornohåp Linda Wilde, et par strippere, rockere i trange bukser og et ukjent antall Converse-sko tramper takten på parkettgulvet i stua. En søndagskveld i ei stue i Moss. Det er vakkert.

Bandet tar et kvarters pause, og dørene settes på vidt gap. Luft-luft-luft!

Morten og jeg tar en kjapp prat på kjøkkenet, før bandet roper oss tilbake. Jeg unnskylder meg mens jeg putter i ørepropper. Morten ler av meg.

- Jeg skal bli døv, jeg, gliser han, tar med seg en øl og går tilbake til miksebordet. Chixdiggit pøser på med et intenst sett i en hastighet på 120 km/t. Da klokka nærmer seg halv tolv og noe sånt som 35 låter må ha blitt spilt, takker bandet for seg. Nå er det fest!

VOKALISTEN I Chixdiggit kommer bort og forteller at Morten er en legende i New Yorks garasjerockscene. Under en Yum Yums-konsert der kom det folk fra Japan og Canada for å overvære begivenheten. Caroline og Morten gliser av minnet.

- Haha, det var noen japanere der som begynte å gråte da de fikk se Morten.

- Ikke av sorg, da!

- Nei, av glede. Dette var skikkelige blodfans!

- Det var tre jenter som hadde tegnet og skrevet lange brev til ham, forteller Caroline.

- Jeg trodde et øyeblikk at de var 14 år gamle, men så viste det seg at de var nærmere 40. Ungdommen i Japan gir seg ikke så lett. Jeg føler jeg kjenner meg litt igjen i det, sier Morten.

- Det er mulig vi er en minoritet, men vi har det jævlig gøy. Det er det aller viktigste her i livet.

- Grunnen til at Morten og jeg har det bra sammen, er at vi har samme livsfilosofi. Som er å ha det moro! Er det ikke gøy, begrens det til det som er strengt nødvendig, mener Caroline.

- Og så setter vi vår lit til Norsk Tipping.

Denne saken ble første gang publisert 21/03 2011, og sist oppdatert 06/05 2017.