Det store tilbakeslaget

- Bola!!!

Den colombianskættede nordmannen Manino Mendez er en hårsbredd unna å bli drapsmann. Med et veldreid svingslag drar han golfballen over greenen og plasserer den en halvmeter fra hodet på en eldre, lamslått golfspiller. Nå står de og kjefter på hverandre over gressmatta.

- Jeg ropte «bola», for faen, skriker Manino.

Spanske «Bola» tilsvarer det engelske «Fore» som vi sier på norsk, og nå tiltrekker han seg unødvendig mye oppmerksomhet fra dama bak skranken på golfklubben «Pitch & Putt Sant Cebriá».

Hun har allerede uttrykt en viss skepsis rundt det å leie ut golfutstyr til fire illeluktende slubberter som åpenbart kommer rett fra nachspiel. Men etter å ha overbevist henne om at vi er respektable journalister fra livsstilsmagasinet MANN, som i all beskjedenhet ønsker å ta en nærmere titt på mulighetene for å svinge jernet på solkysten av Costa Brava, får vi utlevert fire golfkøllesett og ti baller på deling.

UNDERTEGNEDE LEMPER sin ball fint over på greenen og fotografen triller sin ned i gropa, men da L.A.-baben Heather Marie Cook er i ferd med å slå, kommer dama bak skranken løpende. Det skal vise seg at høyhælte sko ikke anses som moteriktig antrekk på en golfbane, og som en noe grinete gymlærer kommanderer hun vår amerikanske representant inn i garderoben for å skifte til mer miljøtilpasset fottøy. Fire minutter senere er Heather tilbake, men på dette tidspunktet har en kø av golfspillere begynt å forme seg bak oss. Heather slår så busta står uten å treffe ballen. Det begynner å bli pinlig, men hun får omsider og til alles lettelse ballen fem meter frem og ned i en grop.

Sjeleglade for å komme oss videre beveger vi oss i samlet tropp de 53 meterne det er fra tee til hull, men da fotografen legger seg på greenen for å fange dagens første «birdie», kommer skrankedama igjen løpende. Denne gangen for å fortelle oss at det ikke er ansett som god golfetikette å legge seg ned på greenen. Samtidig benytter hun seg av muligheten til å opplyse oss om at hun på hvilket som helst tidspunkt kan kaste oss ut, og at vi nok burde roe oss ned noen hakk. Dette kan til en viss grad skyldes at Heathers og Maninos kråkelatter overgår autofile Jan Erik Larssens med rundt regnet 84 decibel, men det kan også være at hun ikke satte pris på at undertegnede, i ren glede over å ha scoret hull, svingte putteren med en slik rotasjon at G-kreftene tvang den ut av hånda, fikk den til å fly tre meter bortover det fintrimmede gresset, for til slutt å treffe fotografen i hodet.

Det var første hull. Vi har 17 igjen. Herfra blir det bare verre.

TRE KVARTER MED toget nordover fra Barcelona ligger Sant Pol de Mar - en liten, nordspansk kystlandsby som, utenfor turistsesongen, ligger halvdød som et gammelt, nordnorsk gruvesamfunn. Tar du toget videre nordover, entrer du snart den Franco-skapte turistperlen Costa Brava, der feite tyskere og døddrukne engelskmenn slåss om barstolene, og hvor noen av Europas beste golfbaner ligger som fuktige oaser i det spanske landskapet. Dette er «golf heaven» for de spesielt interesserte, men vi som ikke en gang vet hva et handikap er, går av på Sant Pol de Mar. En tjueminutters spasertur fra stasjonen og inn i landet ligger nemlig «Pitch & Putt Sant Cebriá» - en liten 18-hulls golfbane der lengste bane er 120 meter og «green card» ikke er påkrevd.

Dette betyr ikke, mine damer og herrer, at stedet ikke opererer under normale golfregler og tradisjonell etikette, men her kan altså enhver idiot som kan stave ordet «golf» på en overbevisende måte, leie seg et køllesett og slippes løs på greenen. Det er vi som står og måler vindstyrken på hull 3 et levende bevis på.

EN TIME HAR GÅTT siden Manino nesten ble drapsmann. Vi har mistet to baller, voldtatt gress og busk, og sluppet et par spillere forbi oss for å kjøpe litt godvilje blant fiffen. Fotografen analyserer situasjonen og kommer frem til at vi antageligvis ikke vil være ferdige før om åtte timer dersom vi fortsetter i dette tempoet. Det blir også konkludert med at det ikke er noen vits i å telle poeng, da vi høyst sannsynlig ikke kommer til å ha verken tid eller baller til å gjennomføre alle de 18 hullene. Dermed endres reglene til at den siste i besittelse av en golfball, vinner.

Hva spillestil angår har vi alle utviklet oss på individuelt nivå. I likhet med biljard, handler golf i bunn og grunn om å se bra ut med ei kølle i hånda. Fotografen avslutter alle slag med svai i ryggen og et forhåpningsfullt jegerblikk mot horisonten. Heather kjører på med rumpa ut og ryggen knekt i 60 graders vinkel; om hun treffer ballen eller harver opp gresset, spiller overhodet ingen rolle for henne. Manino, på sin side, er belærende og stor i kjeften.

- Jeg har tatt et sekstimers kurs hos en PGA-proff i Orlando, kan han avsløre, men vi er alle enige om at de pengene antagelig hadde gjort større nytte for seg om de var blitt investert i det amerikanske boligmarkedet.

Manino velger nøye blant køllene, ser an vinkel og nummer, før han plukker opp sjuerjernet og drar til som en ubehersket Tiger Woods. Ballen går langt, men i feil retning og lander midt ute på bane nummer seks. Heather lander i sandgropa, fotografen lander på greenen og undertegnedes ball lander et eller annet sted for aldri å bli funnet igjen. Mens Heather graver opp sanden som en katt som nettopp har gjort sitt fornødne, gjør resten av oss et halvhjertet forsøk på å smile og vinke til de forbipasserende golferne.

- De er skikkelig sinte, sier fotografen.

- Hvem er det egentlig som drar på golfbanen en fredag formiddag for å bli sint?

IKKE VI, I HVERT fall. For golf har, dersom været er varmt og sinnet åpent, noe meget behagelig ved seg. Noen små angstanfall får vi selvfølgelig, som da Manino igjen klasker ballen ut av banen og ut på en gammel kjerrevei. Eller som da Heather, av uante grunner, river ned et gammelt og grått tregjerde, og ordene: «Manino! Control your woman!» blir ytret i ren frustrasjon over plenen. Reglene følges til punkt og prikke. De overordnede er som følger: «Spill ballen der den ligger», «Spill banen slik den er» og «Dersom du ikke kan gjøre noen av delene, så gjør det som er rettferdig». Hva som anses som rettferdig blant fire medlemmer av den bedrevitende rase, avgjøres ikke av det beste argumentet, men av den mest utholdende debattanten. Derav får som regel Manino eller undertegnede rett når tvister skal løses.

Heller ikke alle innehar den sanne respekten for golfsporten som andre spillere utviser. Her ruller vi golfbagen over greenen, noe som angivelig er en uting, og stiller oss i skuddlinjen med kameraet rettet mot munningen av golfkølla. Hele tiden med en ubehagelig viten om at en golfkølle lett kan brukes til annet enn å slå golfballer med, og frykten for at en eller annen golfnazi skal klikke i «Happy Gilmore»-style hviler over oss til enhver tid. Men det er ikke bare vi som ikke kan kontrollere oss. En av de spanske mennene blir observert pissende i busken, og da undertegnede står høykonsentrert på hull nummer seks, kommer en gruppe 50-åringer forbi og hoster høylytt med vilje. Det er en barnslig oppførsel som ikke egner seg på en golfbane.

- Hva er det der, spør fotografen.

- Det er en bjelle av noe slag, sier jeg.

Vi tar en røykepause på hull nummer seks, og diskuterer hva den kjegleformede metallkoppen som står ved hver tee egentlig er. Manino slår på den med kølla så det kimer over hele «Pitch & Putt».

- Det er en bjelle, sier Manino.

- Men hva betyr det? Sikkert noe fornærmende. Kanskje det er for å varsle noe. Akkurat som hornet på en bil, sier Heather og observerer at noen har kastet sneiper i den.

- Kanskje det bare er et askebeger, sier fotografen.

- Nei, nei. Det er en bjelle. Den er laget for å lage lyd, sier jeg.

- Ja. Definitivt en bjelle, nikker Manino og denger den en gang til.

Det er ikke før forbipasserende golfere ber oss gi faen i å slå på askebegeret at vi lar bjella være i fred.

DE FLESTE GOLFHISTORIKERE er enige om at golf stammer fra 1300-tallets Skottland. Angivelig skal gjetere ha fordrevet tiden med å slå steiner ned i kaninhull omtrent der hvor den kjente Royal and Ancient Golf Club of St. Andrews nå ligger, men om dette strides selvfølgelig de lærde. Egypterne mener golfen stammer fra Egypt, kineserne mener den kommer fra Kina, mongolene fra Mongolia og belgierne fra Belgia. Angivelig er det helt utenkelig at ideen om å dytte en ting ned i et hull kan ha oppstått på flere plasser uavhengig av hverandre, men hva vet vel en simpel journalist i våre dager.

Det er uansett slik at sporten, slik den fremstår i dag, ble videreutviklet på det skotske høylandet. Der ble de første golfkøllene laget, og der ble ideen om 18 hull unnfanget. I dag finnes det omtrent 32 000 golfbaner verden over, og golfere blir stadig vekk tatt for å tilhøre det øvre sjikt i de sosiale klasser med et nedverdigende syn på den ganske mann.

Hvem som er den ganske MANN blir relativt tydelig på «Pitch & Putt Sant Cebriá». Kun én ball igjen per person på syvende hull, og Colombia-mafiosoen Manino er på krigsstien igjen. Han slår hardt og høyt over en tettvokst busk i retning tee-en på hull åtte. Vi venter på dødsskriket fra andre siden, men blir møtt av iskald stillhet. Overbevist om at han har drept noen, titter Manino forsiktig rundt hekken og blir borte.

Nå er det gjort, tenker vi. Uaktsomt drap tas ikke lett på av spanske myndigheter, men Manino kommer tilbake etter to minutter og hevder hardnakket at noen har stjålet ballen hans.

- Da kom du på sisteplass, sier jeg, hvorpå en krangel om spillets regler følger.

Diskusjonen opphører imidlertid da en golfball lander to meter fra oss. På et eller annet tidspunkt har vi gått fra å være smått irriterende til å havne i stillingskrig med etablissementet, og det blir helt klart at vi har trengt oss inn på et territorium hvor vi ikke lenger er velkomne. Nå er vi en legitim skyteskive, så vi hiver oss bak en busk og banner på hvert vårt morsmål.

Det er fristende å gjøre våre fiender klar over at flere nordmenn sloss på Katalonias side i den spanske borgerkrigen, men skuddene opphører etter¿ vel, en ball, og snart anser vi det som trygt å ferdes mot hull sju. Her tar undertegnede sitt slag of the century. Ballen går langt. Altfor langt. Over gjerdet og ut på den trafikkerte veien. Jeg havner dermed på en tredjeplass.

NÅ STÅR DET MELLOM fotografen og den amerikanske knerta. Det hviler en endelig ro nå som vi har nådd det niende hull og den fryktinngytende dammen spillerne må over. Fotografen har gjort MANN stolt. Spilt lange, dog av og til ukontrollerte baller. Heather har spilt safe ved å slå ballen ti og ti meter om gangen. På et 120-metershull brukte hun således rundt 12 slag. Men regler er regler, og så lenge hun er i besittelse av ball er hun fortsatt med i gamet. Nå blir hun nødt til å skifte taktikk.

Alle holder kjeft og fuglene går i dekning da Heather står på tee-en og skuer utover landskapet. Rumpa ut, blikket rakt, ryggen i velkjent 60 graders knekk. Kølla løftes, pusten trekkes og svingslaget dreies mot ballen.

Plopp!

Den lider en skjebne lik så mange baller før seg. Når vi går forbi, ser vi den ligge der på bunnen av dammen sammen med sine brødre. Det er nesten litt vemodig. Men fuck it. Nå er det endelig tid for øl, og golf har uansett alltid gjort seg best som bil.

DAMA SER LETTET på oss idet vi kommer traskende over grusen og inn til skranken. Hun sjekker utstyret og konstaterer at køllene på mirakuløst vis har overlevd fire timers brutal mishandling.

- Skal vi ta en øl her, sier Manino og setter seg ned i den lille kafeen i rommet ved siden av. Han ser på oss. Vi ser på dama i skranken. Dama i skranken ser tilbake.

- Nei. Kanskje ikke.