– Vi skal huske på menneskene som ikke kan trekke seg tilbake når pandemier rammer

Denne måneden har vi ryddet forsiden på Norges største kvinnemagasin for å hylle sykepleierne.

Vi har latt dem fortelle hvordan det er - og har vært, å kjempe i front mot en pandemi de færreste av oss så komme: Korona.

Som redaktør ønsker jeg å vise at vi ser dem. Heier på dem. Men det i seg selv er ikke nok.

For selv om heiarop, forsider og klapping på balkonger er bra, trenger vi også å løfte noen mer grunnleggende prinsipper rundt yrket.

La oss først spole tilbake til 12. mars.

Du kjente kanskje selv på usikkerhet, eller frykt på det tidspunktet? Men mens mange av oss var så privilegerte at det vi bar med oss hjem var en PC da Norge stengte ned - var det andre som på det tidspunktet allerede bar med seg redsel og frykt hjem etter intensive skift. Og det skulle de fortsette med i dagene, ukene og månedene som kom.

Les saken: Sykepleiernes egne historier

Parallelt med at korona-pandemien festet sitt grep om Europa, ble det for min del hyppige Teams-møter på hjemmebane, mens 11-åringen listet seg lydløst inn i skjermbildet på det provisoriske kontoret mitt, og fisket fram en hettegenser fra klesskapet bak meg.

Midt i andre møter kunne jeg plutselig få øye på sjuåringen, på vei mot øverste kvist, i et tre på utsiden av vinduet!

Det har dessuten vært skoleøkter hvor det har gått litt trått for den dobbeltarbeidende «læreren». Men akk, vi har da fått det til.

Og her kommer også poenget mitt, for jeg har følt meg skikkelig heldig. For mens scener fra Europa, og verden, har funnet veien inn i stua vår gjennom nyhetsstrømmen, har jeg selv kunnet krype inn i hulen vår en periode. Med mine. I en fase som jo tross alt føltes ganske uoversiktlig.

Viktige verdivalg

Og mens mange av oss har fått mer fleksibilitet med hjemmekontor – og kanskje også en følelse av økt frihet og livskvalitet - ettersom flere arbeidsplasser åpner opp for nettopp fleksible jobbløsninger, er det andre som er 100 prosent bundet til å rekke neste skift.

Det gjelder for så vidt året rundt – røde dager som hverdager. Og de skal være tett på pasienter og pårørende i livskriser, det krever utvilsomt sitt.

I en tid som nå kan vi som samfunn ta noen viktige valg omkring hva som skal være våre verdier fremover. Din og min holdning til hva som er viktig arbeid i samfunnet, det betyr noe.

Vi skylder sykepleierne mye mer enn å si takk. Vi skylder dem å løfte blikket og se fremover. Ikke bare når vi selv er i kontakt med helsevesenet og blir tatt godt hånd om, det er ikke bare da vi skal si: "For et flott helsevesen vi har, du!"

Vi skal huske på menneskene som ikke kan trekke seg tilbake når pandemier rammer.

Beskriver frykt

I den nyeste utgaven av Kamille har vi snakket med elleve syke- og helsefagarbeidere som har stått, og står, i første linje i kampen mot covid-19.

For hvordan er det egentlig å være mamma, datter, kjæreste, venn og kollega, samtidig som du jobber i første linje mot covid-19? Det hele er blitt et lite stykke dokumentasjon; om den nye hverdagen deres, frykten de har følt, og føler på, stoltheten de kjenner på, og tankene om framtiden.

Bruker jeg utstyret riktig? Og er det i det hele tatt nok smittevernutstyr? Hvordan vil intensivkapasiteten være - nå, og om litt? Og hva om det verste skulle skje, hva om jeg smitter barnet mitt som har diabetes?

Har kjent på mye redsel

"Vi har vår første koronapasient på jobb, og jeg er skrekkslagen", skrev et av intervjuobjektene våre på Facebook. "Vi hadde fått inn de første dårlige pasientene, og vi skjønte at vi sto overfor noe vi aldri hadde sett før. På jobben hadde vi webinar med kolleger fra Italia og jeg tenkte: Shit! Dette klarer vi ikke å håndtere, vi er ikke utstyrt for en pandemi. Nå må myndighetene reagere. Av og til, når jeg har stått hos de sykeste pasientene, har jeg tenkt: Hva om dette er meg om et par uker?"

En annen sier: "Jeg er redd for å smitte de sårbare pasientene og familien min. Ikke selv å bli smittet. Jeg har stor respekt for koronaviruset, for jeg har sett hvor utrolig syk man kan bli".

Koronapasientene har vært blant de sykeste intensivpasientene en av sykepleierne vi har snakket med, kan huske å ha hatt på sykehus:

"De fleste må legges i koma og intuberes, altså legges i pustemaskin, og de er ofte syke lenge."

Uvissheten, hva de hadde foran seg , preget flere av dem i den tidlige fasen av pandemien. Hele én av fire som jobber med koronasyke pasienter har symptomer på posttraumatiske stresslidelser, viser en fersk undersøkelse omtalt på nrk.no. Og blant de mest utsatte var nettopp sykepleierne.

Fryktet søreuropeiske tilstander

"Når jeg hører om sykepleierne som jobber på sykehusene nedover i Europa, river det i hjertet. Man kan kjenne på kroppen hvilken håpløshet de må oppleve, og hvor slitne de er både fysisk og psykisk. De går nok alltid hjem fra jobb og kjenner at de ikke har gjort nok. Jeg bekymrer meg for om dette vil bli vår framtid en gang".

En annen sier dette:

"Jeg ble redd da jeg så hvor mange sykepleiere og leger som døde i Italia. Da gråt jeg".

Tungt å være tett på så syke pasienter

Det å være tett på så syke pasienter, og det å kontakte pårørende har hatt en pris.

"Det å oppleve pasienter som dør alene, uten pårørende rundt seg, er ille. Det krever noe ekstra av oss helsearbeidere. Men det aller tøffeste, både personlig og profesjonelt, er telefonsamtalene til fortvilte og redde ektefeller og barn av dem som er syke", beskriver en annen.

Flere av dem skildrer kampmodus. De har skjønt at denne perioden vil kreve enormt av dem. En av dem forteller om tre ukers arbeid uten en eneste fridag:

"Vi er klar over at det vil kunne kreve mye av oss alle, av arbeidsmoral, utholdenhet, at vi stiller opp for fellesskapet. Vi må være rause, overbærende og bygge hverandre opp. Vi må alle gjøre vårt beste. All ferie er inndratt, turnusen er sagt opp. 12-timers-vakter og jobb annenhver helg er under utarbeidelse. Kanskje vi får et nytt fokus på hvor viktig jobben vår er for menneskers overlevelse? Kanskje barometeret for yrkesstatus, lønn, blir vurdert annerledes etter dette? Det er nok en kamp vi ikke vil la ligge. Men først må vi kjempe en enda viktigere kamp: Covid-19. Det er dugnad, men ikke dugnad likevel. Det er vår profesjon, vårt valg. Uten at vi nå kan velge det bort".

"Jeg gråter når folk klapper for oss. Jeg blir rørt av at vi blir satt pris. Og jeg håper det fortsetter også når denne krisen er over. Det skal ikke glemmes at vi jobber i risikosonen, og utsettes for bakterier, til alle døgnets timer. En ting er å klappe nå, men jeg håper vi blir verdsatt også når dette er over, og at det vil bli flere av oss", understreker en av dem.

Status i fremtiden

Vi må gjøre det vi kan for at mange nok velger samfunnskritiske yrker i fremtiden. Vi må ta vare på sykepleierne vi allerede har, og være sikre på at vi klarer å rekruttere nye krefter.

Da må vi sikre at betingelsene gjør det attraktivt å velge denne yrkesveien.

Ifølge Norsk Sykepleierforbund har det vært mangel på sykepleiere siden forbundet ble stiftet i 1912. En av deres kampsaker handler dessuten om muligheten for å øke stillingsprosenten når det kommer til ufrivillige deltidsstillinger, det er et viktig arbeid, mener vi.

Når klappingen stilner og Kamille-forsiden er glemt, er det vi som må sørge for at sykepleierne og helsearbeiderne ikke blir glemt.

Vi må heller ikke glemme at innsatsen for mange nok også kan ha hatt en pris.

PS: Kamille vil de neste dagene utlyse to stipend for sykepleiere som ønsker å videreutdanne seg, på til sammen 60 000 kroner - for å vise vårt engasjement rundt innsatsen deres.