Henriette Steenstrup: "Noen ting må man gjøre selv om det er flaut"

Her om dagen diskuterte jeg forskjellen på flaut og skamfullt med noen venner. For det oppleves som to litt forskjellige ting. Skam er verre enn pinlig og flaut, på et vis. Skammen er der for å si fra når du har gjort noe virkelig dårlig, eller når du har tenkt noe nedrig om noen som ikke fortjener det. Og skammen er bra, den. Den er der for en grunn.

Vi skal ikke fjerne all mulig skam, synes jeg. Folk burde kanskje heller skamme seg mer enn mindre. Ikke for ting de ikke kan noe for, som legning eller utseende eller slikt, så klart.

Men over hva de får seg til å si om andre, for eksempel. Flauhet derimot, er kanskje ikke en like nødvendig følelse. Den kan være mer til hinder enn til fremming av livsutfoldelse.

Jeg trener på samme senter som en kjent norsk forfatter som jeg har veldig respekt for. Det er alltid litt rart å treffe ham – fordi jeg er fan. Og han er sjenert. Og så blir det litt hakkete. Sikkert fordi jeg så opplagt er fan, og alltid må si noe om bøkene hans. Jeg sier ikke noe smart heller, jeg bare tilkjennegir at jeg leser og liker dem, liksom. Og så blir det litt flaut, da.

LES OGSÅ: Hvilken rolle har du i venninnegjengen?

For noen dager siden ble det flauere enn flauest. Jeg hadde nemlig glemt sports BH-er, og ja, jeg sier BH-er i flertall, fordi jeg må ha to. Såpass lange er de, at de krever to. Og idet jeg står og diskuterer BH-er med resepsjonisten, kommer forfatteren og skal ha kokosvann og det ene med det andre, og jeg blir flauere enn flauest, for dette er altså informasjon kring sports-BH-er ingen er tjent med å få vite. Aller minst han. Jeg er jo fan. Man driver ikke og snakker om undertøyet sitt foran en rockestjerne, liksom. Så flaut, det var det. Men i motsetning til skammen som det er lite å gjøre med, kan man presse seg forbi flauheten og gjennomføre tross alt.

Skammen får en til å ville synke ned i jord og moll, flauheten er grunnere og lar seg manipulere.

Man må ha sports-BH-(er) når man trener, så det var bare å gjøre gode miner til slett spill og late som om dette var null stress.

Andre ting er verre. Jeg kan ikke jogge lenger fordi jeg har langt framskreden artrose i begge knærne. Det høres kanskje ut som en blomst, men det er det ikke. Det er det samme som Charter-Svein sto fram med i sommer, og det er ikke flaut med artrose, men det er litt skamfullt å ikke kunne løpe lenger. Jeg kjenner på det. Hvis jeg blir ranet, så er det bare å si: «Vær så god, kjør på, ta alt!» For jeg kan ikke løpe noe sted. Jeg har syklet en del da, men det er så ufattelig kjedelig.

BLI ABONNENT: Få 8 utgaver av Kamille for kr 299*

I sommer fant jeg ut at jeg så vidt tåler å gogge. Altså ikke jogge og ikke gå – men noe midt imellom. Et bein i lufta hele tida, men veeeldig sakte og lite elegant. Jeg har sett 90-åringer i New York gogge, men da er det liksom greit. For det første er de 90, dessuten bor de i New York, har fete hodetelefoner og ser ut som om de ga ut rap-plater allerede på 30-tallet. De ser fete ut.

En dame i førtiåra med slightly høy BMI som gogger – det ser ikke fett ut. Det er flaut.

Men flauhet kan ikke hindre livsutfoldelse. Jeg skal prøve å gogge som om ikke det var noen morgendag. Ikke synke ned i jorda mens små barn GÅR forbi meg. Nei, her skal det gogges til den store gullmedalje!

Noen ting må man gjøre selv om det er litt flaut og medfører for mye oppmerksomhet. Man må prøve i hvert fall, å komme forbi flauheten.

ing som å holde tale, gå til legen og fortelle hva som plager en, bli minnet på tåpelige ting man har sagt og gjort – disse tingene skal man prøve å tåle selv om det er litt flaut. Og gogging. Jeg skal gi gogging et ansikt, jeg nå. Eller ikke helt, da. Jeg gogger foreløpig på litt odde tider og litt utenfor allfarvei. Har ikke meldt meg på maraton i gogging ennå, heller. Og jeg har solbriller på. Men litt skam må man ha i livet. Selv om man prøver å si: «Jeg er en gogger og jeg er stolt av det». Not.

LES OGSÅ: "Det er flat mage på fire uker-tid igjen", skriver Henriette