«Livet mitt slik jeg kjente det, raknet mer og mer, dag for dag»

Denne uka ble verdensdagen for psykisk helse markert. Og det ble anledningen Ingvild K. Vederhus trengte for å ta til ordet om hvordan hun har hatt det. Hun skrev en tekst om hva som skjedde da hun tøyde strikken for langt, og ikke minst om skamfølelsen hun har båret.

— Jeg er fortsatt skjelven over å ha delt noe så personlig og faktisk litt satt ut av alle tilbakemeldinger, sa Ingvild til Kamille, da vi spurte om å få dele teksten hennes.

BLI ABONNENT: Få 8 utgaver av Kamille hjem i postkassa for kr 299*

Her kan du lese hennes egne ord:

— Du ser jo veldig bra ut da i hvert fall!

Håret mitt er lyst og solbleket, huden er brun, det er sommer. Jeg trekker munnen oppover så det skal se ut som jeg smiler. Skinnet bedrar. Skinnet bedrar så voldsomt, og jeg er trolig Norges beste på å fake det.

Kommentaren kom tre uker etter at det sa stopp. Tre lange, tunge, mørke uker etter at kroppen min ikke klarte mer. Tre uker hadde jeg vært sykmeldt og hverdagen og livet mitt slik jeg kjente det, raknet - mer og mer, dag for dag.

Jeg befant meg i en mørk kjeller. Et sted jeg aldri hadde vært, ei heller hadde trodd jeg ville besøke. Jeg hadde jo alt på stell. Jeg var så oppriktig fornøyd, så livsglad.

Siden da har jeg lært at det kan skje hvem som helst. Når som helst. Når du minst venter det. Bakenforliggende årsaker er subjektivt. Utløsende årsaker og reaksjoner likeså. Jeg har lært at psykiske utfordringer kommer i alle varianter, store og små. Jeg kjente meg ikke igjen i noe av det jeg har hørt og lest om, jeg skjønte ikke at jeg ble deprimert av situasjonen jeg var i. Men jeg har nå skjønt at du ikke trenger være av de mest ekstreme tilfellene for at det oppleves vanskelig. Det kan betegnes som moderat. Og likevel være tungt. Og akkurat like forbanna mørkt og ensomt og vanskelig å snakke om.

Vi har alle en psykisk helse, og halvparten av oss vil i løpet av livet oppleve psykiske problemer. I dag er det verdensdagen for psykisk helse. En dag jeg alltid har sett på som viktig. På slike dager understreker vi alle; vi må dele mer! Deler vi mer blir det mer åpenhet, blir det mer åpenhet blir det mindre skam. Da blir det lettere å prate om det, lettere å deale med det.

Skammet seg

en det er så fryktelig enkelt å si. Jeg har selv sagt det mange ganger. Jeg sier det fortsatt. Ofte. Til andre. Bare jeg slipper å dele selv. Bare jeg kan fortsette å pakke det inn. Trøste andre. Hjelpe andre. Si at andre må dele mer, for da blir det mer åpenhet. Så kan jeg bære mine tanker inni meg.

For det koster så fryktelig mye å gjøre det selv. For den skammen vi snakker om, som det må bli mindre av, den er usynlig for andre. Den gjør deg sårbar. Skjør. Og den er en helt subjektiv opplevelse. Det hjelper ingenting at andre sier du ikke må føle det som skam, hvis du selv gjør det. Det er vondt.

LES OGSÅ: "Nei, det er ikke din feil at du er sliten" #stressa2019

Så. Here goes. Jeg skal dele dette nå, selv om jeg egentlig ikke er klar for det, selv om mange i min nærmeste krets ikke vet noe om mine siste måneder. For jeg har ikke delt det med dem. Jeg har ikke turt.

Jeg tøyde strikken for langt, for lenge. Jeg lukket øynene for kroppens signaler, bet tenna sammen og jobbet på. Det stoppet. Helt. En ting er de fysiske smertene. De takler jeg, de har jeg trent snart 40 år på å takle. Det er mine egne psykiske reaksjoner rundt dette som har satt meg ut. For jeg taklet ikke dette. Alt som fulgte med den smellen som kom. Jeg var ikke forberedt. Jeg gikk fullstendig i kjelleren. For et nederlag. For en skam. At dette skjedde meg.

Googlet febrilsk – til ingen nytte

Jeg gjorde det du ikke skal gjøre. Googlet. Lette. Etter folk som har opplevd noe lignende. Folk som kan si noe om hvordan de opplevde det. Andres historier - noe som kunne vise meg at dette var var noe som ikke bare skjedde meg. Jeg kjenner til hundrevis av folk, men ingen som snakket om noe lignende. Ingen som har satt ord på det jeg føler.

Fire måneder senere våkner jeg hver morgen og håper det hele var en drøm. Jeg våkner hver morgen og er evig takknemlig for at det ikke var hjerteinfarkt, slag eller kreft. Men så skammer jeg meg da, fordi det ikke er noe så alvorlig som det. Og at jeg fortsatt er sykmeldt, fordi jeg kjørte meg selv så hardt at det tar så lang tid å komme seg. Men jeg har kommet langt siden da, og nå føler jeg meg som en nyklekket, skjelvende, spe fugleunge med hjertet utenpå kroppen. Sårbar og skjør. På vei.

Jeg har lært mye om psykisk helse. Jeg har lært at akkurat som at årsakene og utløsningsfaktorene er ulike fra person til person, så er også løsningene ulike. Tid er et nøkkelord. Jeg blir fortalt det, daglig faktisk, at det jeg står i tar tid. Jeg biter tenna sammen og jobber beinhardt for å komme meg. Jeg trenger tiden.

Jeg trenger at andre gir meg den tiden og ikke minst trenger jeg å gi den til meg selv. Jeg har fremtidstro og håp om bedre dager, og jeg vet at svært mange sliter i andre enden av skalaen, de som ikke har det lenger. Og jeg forstår bedre enn noen gang hvor viktig det er å dele, men hvor vanskelig det er å gjøre det.

LES OGSÅ: Med bekymringene kom søvnproblemene, skriver Henriette Steenstrup

Usynlig kamp

Hun som sa den kommentaren? Hun mente det jo som trøst, ja som et kompliment. Men psykiske problemer synes ikke. De ligger der og ulmer under den fine kjolen, den flotte dressen, bak smilet og bak ordene som sier at joda, det går greit. Alle rundt oss kjemper kamper vi ikke ser, sliter med utfordringer som ikke er synlig utenpå den fine innpakningen. Husk det. Gi tid.

«Alle har en psykisk helse. Mer åpenhet om psykisk helse kan føre til at det blir lettere å dele tanker med andre, og å gi og få støtte. Jeg viser min støtte til Verdensdagen for psykisk helse fordi det kan føre til et rausere samfunn. Et sted hvor nærmiljø, arbeidsmiljø og skolemiljø blir mer inkluderende.Et sted hvor vi ser hverandre og gir tid. #gitid #verdensdagen»

Og leste du helt ned hit - ja da skal du ha stor takk for at du brukte din tid på å lese.