Kropp og selvfølelse
Fysioterapauten til Siri Kristiansen: "Derfor går du ikke ned i vekt"
Det var under en time hos fysioterapauten det ble klart for henne. Hun går ikke ned i vekt fordi hun er for lykkelig. Det fikk komiker og spaltist Siri Kristiansen til å tenke.
Har du est ut i sommer? Du er ikke alene. Tipper det ikke er første gang heller? Jeg har få overnaturlige evner, men her får jeg inn ganske tydelige bilder av at du kom i gang med treninga igjen etter jul sånn midt i februar en gang, så var du antagelig ganske flink en stund, før det sklei ut litt i mai der. Mye som skjer i mai bestandig. Så var det noen halvhjertede skippertak i juni, og en tanke om at man skulle trene litt i ferien så ikke det skulle skli helt ut igjen. Er jeg på sporet av noe?
Selv tok jeg med joggesko og treningsstrikker til Spania. Fremme i huset vi skulle bo i la jeg det sammen med pass og langbuksa fra flyturen oppi kofferten, dro igjen glidelåsen og skjøv alt sammen under senga. Der ble det liggende i to uker. Kom på det da vi skulle pakke for hjemreisen igjen, og ble ytterligere mint på intensjonen bak da langbuksa skulle på igjen …
Men for en sommer det var! Tid for avslapning, lek, bading og god mat. Angrer ikke et sekund, men vissheten om at vi er tilbake der vi var i starten av februar er jo litt irriterende. Og da mener jeg ikke nødvendigvis februar i år, men hvert år …
Jeg liker å tenke at jeg er fanget mot min vilje i kroppens fett-berg og karbobane, der jeg sakte men sikkert spiser meg oppover, samtidig som jeg gruer meg til toppen, til den vonde knekken der tiden står stille, før man raser ned igjen til applaus fra egne endorfiner.
Det er jo litt gøy, men det hadde kanskje vært deiligere å bare gå av. Ikke raser jeg ned heller. Så det er sånn sette en ganske kjedelig berg og dalbane. Skulle tro det var enkelt å ta steget ut av vogna og la den kjøre tom videre.
LES OGSÅ: Krangla med venninnene? Slik finner dere tilbake til hverandre.
Og det er det visst også ifølge noen. Det er visst bare å ta seg sammen. Dette sies ofte av folk som ikke tar eller har berg og dalbane i utgangspunktet.
Jeg var hos en coach en gang. Det vil si, han var fysioterapeut som skulle hjelpe meg med noe greier i ryggen, men han var også coach på si. En litt vågal variant vil jeg si, for ut av det blå spør han: «vet du hvorfor du ikke klarer å gå ned i vekt?»
Her kunne jeg ha knekt sammen, eller klikka i vinkel, men heldigvis for hans del var jeg mest av alt nysgjerrig. «Nei», sa jeg.
«Du har det for bra. Det plager deg ikke nok. Du er for lykkelig.».
Jeg var faktisk ikke klar over at det gikk an å være for lykkelig. Helt ærlig ville jeg aldri ha funnet på å si det selv. Ikke fordi det ville være flaut eller at jeg av andre grunner ikke vil innrømme det. Men det føltes ikke sånn.
BLI ABONNENT: Få 8 utgaver av Kamille hjem i postkassa for kr 299*
Dette er åtte år siden. I løpet av denne tiden har jeg faktisk klart å gå ned en hel del og er happy med det. Men skal jeg ta coachen på ordet må jo det bety at jeg ikke er like lykkelig lenger.. ?
Jeg har venninner som klager. De er sikkert 20 kilo lettere enn meg, men de klager fortsatt. De virker ikke noe mer lykkelig enn meg. Hvorfor er jeg ulykkelig her over å være her og ikke der, når det ser ut til at man er ulykkelig der også? Hva med å heller jobbe med lykkefølelsen her jeg er? Ja ja, så må dere gjerne skyte inn at det er bedre for helsa osv… Helt enig! Alt innenfor rimelighetens grenser her. Dette er ikke et slag for å spise krem rett fra sprayflaska hver dag. Og jeg skal innrømme at det var en enorm lykkefølelse den første gangen jeg spurte i en klesbutikk om ikke de hadde buksa i en størrelse mindre. Men lykken var kortvarig. Plutselig ble det normalen og mye ville ha mer. Eller lite ville ha mindre blir riktigere.
Jeg har prøvd å finne en sammenheng mellom kropp og lykke. Det eneste jeg kan slå fast med sikkerhet er at den er like konsekvent som sammenhengen mellom penger og lykke. Man kan være lykkelig med masse penger! Man kan være lykkelig med masse kropp! Man kan være lykkelig med lite… nei, vet dere hva, jeg gidder ikke skrive ned alle alternativene.
Klipp ut ordene: masse, lite, penger, kropp, lykkelig og ulykkelig. Så kaster du dem opp i lufta og ser hvordan det lander. Dette kan du gjøre mange ganger. Alt stemmer.
Det er antagelig ikke sunt for kroppen å kjøre fett og karbobane for lenge. Men det er helt sikker ikke sunt for hodet å kjøre mental berg og dalbane heller. Så kanskje vi bare skal gå av alle sammen sammen?