"Det er enorm trøst i å vite og merke at du ikke er alene"

Det knøt seg i magen da nyhetsvarselet kom første juledag. Ari Behn var bare 47 år. Far til tre. Orket ikke mer.

Jeg ble så preget. Jeg, som ikke kjente ham. Hele folket ble berørt, vi har snakket om det i juleselskaper, på vennetreff, vi snakker om sjokket, at han gjorde det og alt han måtte tåle i livet. Det er blitt skrevet utallige ord som hyller Aris raushet. Hans nysgjerrighet og hans unike måte å møte mennesker.

LES OGSÅ: Slik var Ari Behns liv

Vi er mange som ikke forstår hvor beksvart det svarte mørket er. Fortvilelsen. Hvordan det er å stå der, i blinde. Stange mot mørke vegger, omsluttet av tett tåke, i selskap med frykten. Livredd. Alene.

Kanskje hører de telefonen ringe i det fjerne, uten å orke å se hvem det er. Ser meldingene poppe på skjermen, uten å makte å forholde seg til andre mennesker. Lar være å svare.

Vi ringer igjen. De gjemmer telefonen under puten. Er apatisk. Tom.

Velger ensomheten. Er ensom i fortvilelsen. Ender livet.

En tidligere kjæreste mistet sin far til selvmord da vi var 16-17 år. Det gikk fryktelig inn på meg, jeg syntes det var det mest egoistiske et menneske, en far, kunne gjøre. Feigt.

Nå er jeg snart 40 år, og jeg har støtt på mange slike skjebner på min vei. En god venninnes eks. En mor i barnehagen. En far i en annen familie i kommunen. Før sommeren mistet en barndomsvenninne sin 17 år gamle sønn. Han viste ingen tegn på depresjon før han valgte å slutte livet. De ante ikke hva de kunne gjort for å hjelpe ham. Satt igjen med hundrevis av spørsmål. I høst fikk jeg vite om enda en 17 år gammel gutt som ikke fikset livet sitt mer.

LES OGSÅ: "Alle kjenner vi på følelsen av å være litt alene i blant"

Hvert år tar mellom 500 og 600 personer livet sitt. I 2018 mistet familiene til 674 mennesker noen de var glade i, og trolig kan vi legge til opptil 25 % som mørketall. I mai i år uttalte Rådet for psykisk helse at selvmord tar flere liv enn kreft blant aldersgruppen 17-49, og at det er så mange som 6000 selvmordsforsøk i Norge hvert år.

Det er enormt mange mennesker og enormt mange pårørende.

Jeg bruker ikke lenger egoistisk om slike handlinger. Jeg kan fortsatt ikke forstå at dette er eneste løsning for noen, men jeg tenker mest på hvor håpløst fortvilet disse menneskene er. Hvor ensomme de føler seg, desperate. Det er ufattelig sterkt og jeg tror ingen av oss vet hvordan det oppleves uten å selv ha kjent på det.

Jeg er hverken helseutdannet eller psykolog. Jeg har ikke kunnskap om hva som skal til for hindre et selvmord. Men jeg er et medmenneske og jeg prøver så godt jeg kan å bidra til samfunnet rundt meg med det jeg kan bidra med. Og jeg tror oppriktig det kan hjelpe!

For det holder ikke at vi står sammen når skjer. Det er fantastisk å se samholdet nå, medmenneskeligheten. Omsorgen og rausheten. Men dere - det er for sent. Ari vil ikke få vite hvor mange som nå tenker over hvor mye han egentlig var. Han får ikke se hva han betydde for ukjente. At historien nærmest skrives om, allerede før han er begravet. Han hylles av folket, vi tenner lys for ham på slottsplassen. Men vi hadde sjansen, mens han levde, sjansen til å godta, til å akseptere, at her var det en mann mer utradisjonell og unorsk enn de fleste av oss.

Kollektivt mente mange svært mye, og ikke spesielt hyggelige ting. Det ble brukt helt andre ord da han ble en del av kongefamilien, enn de vi har lest i minneord den siste uken.

For nå, nå angres det. Nå tenkes det. Nå reflekterer vi over viktigheten av en som han, som gjør livet lysere og mer innholdsrikt, på sin måte.

Det får meg til å undres. Ser vi ikke at det er nå vi har sjansen til å bety noe for folk? Vise medfølelse? Det er nå, når vi enda står midt i livet at vi kan varme andre med vår omtanke. Det er nå vi kan bry oss, spørre, akseptere, bare være vise at vi er der. Være et medmenneske.

Det er nå vi har sjansen til å fortelle dem vi er glad i hvor mye de betyr for oss. Vi bør gjøre det ofte, før det er for sent. Vi kan se folkene vi møter på vår vei i øynene. Det er ikke mye som skal til, si hei, takk, vær høflig - i butikken, på skolen, på banen, på jobben - når snakket du sist med vaskepersonalet på kontoret? Læreren til ungene dine? De som henter søpla?

I 2020 ønsker jeg meg et tettere og rausere samfunn, at vi viser det i handling i hverdagen og ikke bare i kriser. For det skjer noe magisk når vi mennesker blir nettopp det - medmennesker for hverandre. Vi snakker mer, om dypere temaer, det preger oss, vi kommer nærmere hverandre, vi blir enige om at vi trenger å være mer tilstede for hverandre, tåle mer fra hverandre, være rausere – med andre og med oss selv.

For vi glemmer oss. Hverdagen tralter videre. Tidsklemmer. Aktivitetsstress. Oppfølging av barn. Syke foreldre. Krevende jobber. Vi puster knapt og løper videre. Har nok med oss selv. Ser ikke opp på bussen, tenker ikke på naboen. Slenger med leppa, mener mye om mangt. Har ikke tid til å bry oss – før det er for sent.

LES OGSÅ: Utbrent - "Livet slik jeg kjente det, raknet mer og mer hver dag"

Mange selvmord er relatert til psykiske plager. Overraskende nok er det ikke slik at de som tar selvmord alltid har historikk med mye depresjon. Men depresjon preger mange nordmenn i større eller mindre grad, mellom 20-30 % av oss vil en eller flere ganger i livet oppleve depresjon. For livet er ikke en dans på roser. Ikke for noen. Vi sliter alle med ting som ikke nødvendigvis er synlig. Vi har alle godt av et åpnere og nærere samfunn.

Forskere sier det er en myte at det skjer flere selvmord i julen. Men rådet for psykisk helse forteller at flere tusen har ringt har ringt hjelpetelefonene i romjulen. Takket være åpenheten til familien Behn og en ganske massiv nyhetsdekning, har terskelen blitt vesentlig lavere for mange. Mange flere forstår at det er hjelp å få. Vi har delt og fått kunnskap om hva vi kan gjøre, hvem vi kan ringe.

Slik åpenhet kan redde liv.

Slik åpenhet gjør at vi står nærmere hverandre. Kan mestre livet bedre.

Det er enorm trøst i å vite og merke at du ikke er alene.

Så la oss ta små skritt dere, små skritt i riktig retning. I fredstider, når det ikke er krise. Når folk ér i livet, ikke når de skal begraves.

Jeg tror på å stoppe opp. Løfte blikket. Bry oss. Snakke om og bli klokere - sammen. Skape mer nærhet i samfunnet, større forståelse for det vonde. Så kanskje, kanskje - forhåpentligvis blir det færre kriser. Kanskje orker flere å stå i de tunge stundene og mørke hverdagene. Kanskje klarer flere å tenke, det går over, det blir bedre.

Vi kan begynne med oss selv. Vi kan være enda mer tolerante. Ytre færre stygge meninger. Holde inne det som bryter andre ned. Si oftere hei. Spørre flere, hvordan er det med deg? Være mer tilstede. Si til oss selv og andre at vi er gode nok. Slik vi sier til barna.

Vi går snart over i et nytt år, og mange tenker på nyttårsforsetter. 2020 er et år som skal fylles med 366 dager. Hvis vi alle hver dag klarer å gjøre en ting som bidrar, har vi 366 sjanser hver til å faktisk klare dette. Jeg ønsker meg det i 2020, at vi sammen gjør det til et felles nyttårsforsett. Måtte 2020 bli et år med færre selvmord, og flere som får oppleve at vonde tider kan snus til noe bedre. At flere får oppleve den varmen vi som samfunn nå viser Aris familie.

La oss gjøre det for de som skal leve i 2020 og ikke vente til nekrologer skal skrives. Når vi står sammen blir det lettere å være menneske. Et medmenneske.

LES OGSÅ: Nå må du se på grønne planter som et møbel!