Nei, det er ikke DIN feil at du er sliten!

KOMMENTAR: Det var mange som lettet litt på øyebrynet da de leste tittelen på innlegget mitt i VG i sommer: «Jeg har skulka jobben, og det må vi snakke om». Jeg viste til Kamilles undersøkelse, der én av tre kvinner sa at de hadde blitt hjemme fra jobb på grunn av en følelse av stress eller utmattelse. Og erkjente at jeg er én av dem.

Jeg husker spesielt en dag jeg kjente skikkelig på det. Jeg hadde kommet meg opp, levert ungene i barnehagen, satt meg på kontorstolen min og skrudd på pc-en. Jeg kikket så vidt på de uåpnede e-postene og møteagendaen for dagen. Og kjente meg plutselig skikkelig uvel. Jeg gikk på toalettet og satte meg på dolokket. Var jeg kvalm? Uff, holdt jeg på å bli syk? Vondt i hodet hadde jeg også. «Jeg føler meg ikke helt bra, jeg», sa jeg til kollegaene mine, og pakket veska. 30 minutter senere satt jeg på trappa utenfor huset mitt og trakk litt luft. Jeg følte meg umiddelbart bedre. Fortsatt vondt i hodet. Fortsatt uvel. Men bedre. Helt til den dårlige samvittigheten slo over meg, og jeg tenkte: «Jeg skulle jo vært på jobb.»

FATTIGE RÅD

Kvinner har høyere sykefravær enn menn, vesentlig høyere. Men det er ingen som kan forklare det. Hvem vet om sykefraværet skyldes at vi er så mange som er så slitne. Det viktigste vi kan ta med oss, er at det ikke er du eller jeg som er problemet, selv om mange motdebattanter i sommer pekte i den retning. Dette handler ikke om «Generasjon perfekt» som lager red velvet-cupcakes med My little pony-tema til barnebursdagen. Dette handler om at vi av og til blir så slitne at vi risikerer å bli, eller blir, syke av det. Og når vi er så mange som kjenner på det, er ikke det et personlig problem, det er et samfunnsanliggende.

«Det blir helt feil å legge skylden på den enkelte kvinne. Vi må heller prøve å finne ut hvorfor det er slik», sier statssekretær Guro Angell Gimse i Arbeids- og sosialdepartementet, som vi har snakket med.

Skulk, det er det det føles som. Men er det egentlig det? Jeg følte meg i hvert fall som en skikkelig unnasluntrer den dagen. Heldigvis har jeg en jobb som på mange måter kan gjøres hvor som helst og når som helst, det er det dessverre flest menn som har. Det er vanskeligere å ta igjen tida senere hvis du er sykepleier eller barnehagepedagog. Jeg har også en sjef og en arbeidsplass som er imøtekommende og fleksible. Det er det også, dessverre, mange kvinner som ikke har. Da blir rådene om å ta opp problemet med lederen sin ganske fattige.

En moderne arbeidsgiver ser at medarbeiderens verdi ikke er antall timer på kontorstolen, men resultatene. Arbeidsgiver ser også verdien av medarbeidere som er tilstede og som har noe å gi! Det hadde vært lite å hente fra meg den dagen jeg satt der på dolokket. Desto mer ga jeg dagen etter, da jeg endelig klarte å trekke pusten helt ned i magen!

Jeg skrev kommentaren i VG fordi jeg mener det er viktig at vi prater om dette, at vi ikke fortsetter å tegne et bilde av at alt er så enkelt og greit – så enkelt, faktisk, at de som ikke mestrer det bør føle seg mislykka. Samfunnet vårt legger opp til at vi skal være moderne, likestilte, familiekjære karrierekvinner, det skal vi være glade for. Men det har sin pris, og akkurat nå betaler vi den selv gjennom den skammen vi kjenner når vi ikke strekker til. Vi må jo være en skuffelse for generasjonene før oss. De som kjempet for rettighetene våre!

LES OGSÅ: Fysioterapauten til Siri Kristiansen, "Derfor går du ikke ned i vekt"

Flere i full stilling

Jeg har ikke noe ønske om å spole tiden tilbake og bli hjemmeværende mamma, men det er god grunn til å vise at bildet av den glade og vellykkede dama, det idealet vi strekker oss mot, faktisk ikke er så lett å etterleve uten fleksibilitet og et godt støtteapparat.

«De fleste familier i dag går i prinsippet ikke rundt. Ideen om at vi kan klare alt i alle faser av livet tror jeg ikke noe på», sier psykolog Karen Kollien Nygaard. Og på Forskning.no kan vi lese at blant par med barn under skolealder, er det bare i litt over halvparten av tilfellene at begge foreldrene jobber fullt. Hvis det er flere kvinner i full stilling vi vil ha, og Erna Solberg mente det da hun ba oss føde flere barn, ja, da krever det bedre tilrettelegging.

LES OGSÅ: "Med bekymringene kom søvnproblemene", skriver Henriette Steenstrup

Kamille har intervjuet parter i samfunnet som sitter i nøkkelroller for faktisk å gjøre en forskjell! Les hva de sier her:

TOPPSJEFEN:

"Vi ledere kan gjøre mye. Ikke minst kan vi se hele mennesket."

– Jeg leste innlegget fra Strand i VG og kjente at det rørte seg litt i magen. Dette er en fin anledning til å sette ord på den følelsen, sier Grete Aspelund, administrerende direktør i Sweco Norge.

– Jeg synes dette er en svært urovekkende utvikling, som jeg er godt kjent med både fra mitt eget liv og som arbeidsgiver for mange dyktige kvinner. Stress og utmattelse fører ikke bare til mistrivsel og en følelse av å ikke strekke til, men også til økt sykefravær. Samtidig som vi er et av verdens beste land å bo i, har vi også verdens høyeste sykefravær, og det er en stor samfunnsmessig belastning. Vi trenger alle i arbeid for å opprettholde vår velferd. En tilleggsdimensjon er at arbeidslivet går glipp av dyktige mennesker som ellers ville gjort en forskjell for bedriften, kunder og kollegaer, sier Aspelund, som har gått gradene fra mellomleder til toppleder.

– Jeg skal være ærlig å si at jeg har lært mye underveis! I dag har jeg en større verktøykasse som jeg kan møte medarbeiderne med, og jeg synes det er lettere å vise forståelse enn jeg gjorde da jeg selv var en stressa og pressa småbarnsmor. Med «verktøykasse» mener jeg hele spekteret fra å låne øre, til å se på arbeidsmengde og prioriteringer, til mentoring og coaching, helsehjelp og en mer tilpasset arbeidshverdag, sier hun og fortsetter:

– Vi ledere kan gjøre mye! Ikke minst kan vi se hele mennesket – det er vanskelig å prestere på jobb hvis du har store belastninger privat. Og så kan vi bruke våre egne erfaringer til å hjelpe andre. Jeg vil aldri glemme blodsmaken i munnen da jeg løp mellom to barnehager og t-banen for å rekke jobben, i tillegg til at jeg gjerne ville gjøre en god jobb. Den erfaringen er grei å ha med seg.

Aspelund sier hun ofte tenker over hvor heldige vi er som har så gode sosiale ordninger i Norge.

– Den velferden vi har baserer seg på at alle er i arbeid, samtidig som vi har ordninger som beskytter oss dersom vi blir syke eller uføre. Jeg anser dette som en utfordring som først og fremst bør løses i dialogen mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Videre tenker jeg også at vi ofte har for høye forventninger til oss selv og omgivelsene: Vi strekker oss etter det perfekte både når det gjelder hjem og familie. Her har også sosiale medier bidratt til et økt press, sier hun.

– For meg er gjensidig tillit og ansvarlighet helt grunnleggende. Jeg fokuserer på gode leveranser, noe som krever et godt og utviklende arbeidsmiljø. Vi har en etablert praksis for at folk står på for å levere det beste de kan, og som arbeidsgiver viser vi fleksibilitet tilbake.

BLI ABONNENT: Få 8 utgaver av Kamille hjem i postkassa for kr 299*

STATSSEKRETÆREN:

«Det blir helt feil å legge skylden på den enkelte kvinne.»

– Først vil jeg si at jeg synes det er svært modig av disse kvinnene å stå fram og fortelle at de har brukt en egenmelding når de ikke egentlig har vært syke. De belyser et problem vi må snakke mer om, sier Guro Angell Gimse i Arbeids- og sosialdepartementet.

– Når det er sagt, synes jeg ikke det er en god idé å bruke sykemeldinger for å få en tiltrengt fridag. Nå vet ikke jeg hva som er prøvd før de har gått til det skrittet å sykemelde seg. Men jeg tenker umiddelbart at arbeidsgiver må være sitt ansvar bevisst. Arbeidsgiver har plikt til å tilrettelegge for sine ansatte. De bør strekke seg langt for å unngå at den ansatte ser seg nødt til å sykemelde seg. Den ansatte må også tørre å ta den praten med arbeidsgiveren sin, si hva man trenger for å mestre arbeidshverdagen på en bedre måte.

Nye rapporter konkluderer med at det er stor forskjell på prosentandel kvinner og menn som er sykemeldte, forteller statssekretæren.

– Kvinner ligger langt over, og tallet er økende, uten at man vet helt hvorfor. Her må man se på det strukturelle i samfunnet. Det blir helt feil å legge skylden på den enkelte kvinne. Vi må heller prøve å finne ut hvorfor det er slik, sier hun.

– Det ligger en del skjulte tall her også, tror jeg. Hvis jeg skal uttale meg veldig generelt, så er det jo flest menn i autonome jobber, altså jobber der man er mer selvstendig. Kanskje noen menn tar en dag på hytta eller i skogen, hvis de kjenner at de trenger en pause? I yrker der det er flest kvinner, som i en del omsorgsyrker for eksempel, er ikke dette mulig på samme måte. I eksempelvis turnusyrker kan tilrettelegging være en utfordring. I disse tilfellene må arbeidsgivere være spesielt oppmerksomme på at dette kan føre til uønskede sykemeldinger. Arbeidsgiver skal tilrettelegge, og selv om det er vanskeligere i en del tilfeller, bør det ikke være umulig.

Angell Gimse mener at vi trenger mer forskning.

– Forskning på kvinnesykdommer har ikke vært prioritert. Migrene og muskelsykdommer koster samfunnet store summer. Kanskje noen av svarene ligger her. At vi må forske mer på årsaker og behandling av disse plagene. Det er nok også noen mørketall når det gjelder vold i hjemmet og negativ sosial kontroll, sier hun.

– Selv om Norge er et av verdens mest likestilte land, er det også viktig å snakke om fordelingen hjemme. Der må kanskje også en del kvinner slippe mannen mer til!

FASTLEGEN:

«Hvis mange pasienter hadde tatt symptomene på alvor tidligere, og tatt en dag eller to med egenmelding, så kunne en lengre sykemelding vært unngått.»

– Min erfaring er at kvinner generelt har svært høy arbeidsmoral. Når de kommer til meg og forteller at de er slitne, stressa eller sover dårlig, trekker jeg aldri troverdigheten deres i tvil, sier fastlege Eivind Kamøy.

– Terskelen for å sykemelde seg er høy hos de fleste kvinner jeg møter som lege. Noen ganger må jeg overtale kvinner til å ta en pust i bakken. Hente seg inn igjen, ta kroppens signaler på alvor. Av og til kommer kvinnelige pasienter og ber om sykemelding, til tross for at de har mulighet for egenmelding. De føler at de har et tillitsproblem på arbeidsplassen, at de ikke blir trodd. Dette synes jeg er ekstra trist, at ledere ikke er tydelige på at de tar sine ansatte på alvor. Noen ganger er det små ting som skal til. Kanskje er liten tilrettelegging på arbeidsplassen hadde vært nok for å unngå sykefraværet?

Kamøy forteller at han sjelden er involvert når en person bruker egenmeldingen sin, og at han har derfor ikke tall eller statistikker rundt dette.

– Når de kommer til meg, har det for mange allerede gått for langt. Da kjenner pasienten kanskje at hun burde ha stoppet opp, eller sykemeldt seg, for lenge siden. Kvinner har et noe høyere sykefravær enn menn, ifølge norske tall. Og tross flere studier og prosjekter over de siste årene, møter man på såpass mange variabler at ingen har klart å finne noen god vitenskapelig forklaring. Det skyldes sannsynligvis flere faktorer, sier han.

– Jeg tror at hvis mange pasienter hadde tatt symptomene på alvor tidligere, og tatt en dag eller to med egenmelding, så kunne en lengre sykemelding vært unngått. Hvis en av mine pasienter er gravide og har et yrke som viser seg i tyngste laget mot slutten av svangerskapet, tar vi ofte en samtale om dette på forhånd.

Kamøy opplever at kvinnene i største mulig grad ønsker å unngå sykefravær under graviditeten.

– En gradert sykemelding er å foretrekke, og den kan i visse tilfeller også være et resultat av manglende forståelse for tilretteleggingsansvaret hos den enkelte arbeidsgiver. I andre tilfeller er det nødvendig å sykemelde kvinnen helt og fullt fra jobben – og det bør møtes med aksept fra samfunnet og arbeidsplassen. Min erfaring er at det oftest ligger en nøye vurdering fra fastlegene bak en slik avgjørelse, at man har diskutert enhver annen løsning, sier fastlegen og legger til:

– Det er et problem at sykemelding på grunn av stress, søvnløshet og dramatiske livshendelser ofte diagnostiseres under psykiatribegrepet. Det er fremdeles en del stigmatisering i samfunnet vårt rundt psykiske plager, dessverre.

PSYKOLOGEN:

«Mange er burned out – still walking. De knekker, henter seg litt inn igjen – og knekker igjen.»

– Jeg er ikke overrasket over tallene som kommer fram i Kamilles undersøkelse. De fleste familier i dag går i prinsippet ikke rundt. Ideen om at vi kan klare alt i alle faser av livet tror jeg ikke noe på, sier psykolog Karen Kollien Nygaard, som jobber mye med utbrenthet.

– Fellesforståelsen i samfunnet i dag er at når vi får barn, skal vi være like sosiale som før, vi skal trene like mye, vi skal gjøre superkarriere og ha minst like mye sex som vi pleide. Det går ikke, men vi får jo ingen «likes» hvis vi logger av, roer ned og setter grenser. Det bryter for mye med ideen om å være vellykket kvinne i vår tid, sier hun.

Psykologen mener at vi gjenkjenner suksess, men at vi ikke ser kostnadene. Something’s got to give, er budskapet hennes.

– Enten må du skalere ned kvaliteten på det du gjør, eller så må du bestemme deg for hva som er viktigst i livet og prioriere det. Jeg har gjort det siste. Jeg baker gjerne tre-fire trau med cookies til skoleavslutningen – fordi jeg har glede av det. Samtidig har jeg valgt bort noe annet. Jeg rekker ikke nylakkede negler – og er ikke postbar på Instagram mens jeg holder på. Ingen får til alt, selv om det kan se sånn ut i sosiale medier. Alle har sine mørke hjørner, sier hun.

– Mange er burned out – still walking. De knekker, henter seg litt inn igjen – og knekker igjen. Vi må anerkjenne at livet ikke er verken statisk eller perfekt. Selvsagt trenger man en dag hjemme i ny og ne! Du kan godt sitte på jobb og være «flink», men du produserer jo ikke hvis du er helt utslitt. En leder er opptatt av produksjonskraften din. Det er bra for bedriften at du er hjemme når du er syk, men også når du har lite energi og ikke klarer å produsere. Kostnadene ved at du blir langtidssykemeldt er så mye større.

Dessuten er det ofte i stillhet og nedetid at de virkelig gode ideene kommer og innovasjon finner sted, mener psykologen.

– Lederne må skape tillit slik at arbeidstaker tør å komme til dem. Ingen ledere er bedre enn den informasjonen han eller hun får. I bedrifter som ønsker et høyest mulig prestasjonsnivå, er det avgjørende med såkalt psychological safety. De ansatte må tenke: «Er det verdt risikoen å gå til deg og si fra?»

Kollien Nygaard tror at det er like mange menn som kvinner som er utbrent, men at det er mer tabu for menn å snakke om det.

– Jeg er sikker på at hvis man hadde sett på kategorien «deprimerte menn», så er det mange av dem som egentlig er utbrent. Men menn gjenoppretter ofte balansen fortere enn kvinner når de først får verktøyene. For oss kvinner kan det være vanskeligere, særlig å koble oss av barna, sier hun.

– Heldigvis er ikke utbrenthet en kronisk sykdom, eller en permanent skade. Å finne tilbake balansen i livet er mulig for oss alle. Første steg er å akseptere at du, som alle andre, har et begrenset «budsjett» med fysiske og psykiske krefter. Steg to er å bestemme deg for hva du ønsker å velge bort.

LES OGSÅ: "Vi sendte tekstmeldinger mellom etasjene", forteller Alexander og Therese som oppsøkt parterapaut.