#mAMMALIVET- EN SERIE SPONSET AV RENAULT
Cindy har tre barn med ADHD: – Jeg møtte veggen
Tre barn med forskjellige diagnoser gjør hverdagen til Cindy ekstra utfordrende. Å kjenne sin begrensning, søke hjelp og senke forventningene er blitt løsningen for henne.
Idylliske Roresanden utenfor Grimstad er hjemstedet til Cindy Gutierrez (38) og hennes tre sønner Elias (16), Aron (14) og Noah (11).
Sammen med samboeren Christian Austenå kjøpte hun det hvite huset med eplehage for et halvt år siden.
Hundre meter unna ligger en strand, og Cindy har hesten sin i en stall en kort bilvei fra hjemmet. To hunder er også fast inventar i huset. Annenhver uke bor også Christians barn Rebecca (10) og Fiona (9) sammen med dem.
Kaotisk kos
Sørlandet, hvitt stakittgjerde, hund og hest. Det høres unektelig svært idyllisk ut, men Cindy forteller åpenhjertig at hverdagen ikke alltid er en dans på roser. Det er hun ikke så opptatt av at den skal være heller.
– Jeg er så lei av å se Instagram-innlegg med perfekte familiebilder. Alle smiler, alt er så "vellykket". Sånn er da ikke livet. Kan vi ikke bare slutte å late som, og heller senke kravene litt, sukker hun.
Trøbbel gange ti
Selv vet hun alt om hvilke utfordringer hverdagen kan bringe. Cindys tre sønner har alle ADHD, men med ulike følgediagnoser. Mens minstemann Noah har den mest vanlige ADHD- diagnosen, som innebærer at han er aktiv, har problemer med å holde fokus, og alltid er i bevegelse, har Aron ADHD uoppmerksom type, tidligere kalt ADD.
Så når jeg klager over at min egen sønn ikke hører etter, eller nekter å sove på grunn av en løve under sengen, kommer det tørt fra Cindy:
– Ta ditt barn, og gang utfordringene med ti. Der har du et ADHD-barn.
Les også: - Jeg rekker ikke være en god kjæreste
Vanskelig diagnose
Navn: Cindy Gutierrez, 38 år
Yrke: Akuttsykepleier
Sivilstand: Samboer med Christian. Cindy har barna Elias (16), Aron (13) og Noah (11) fra et tidligere forhold, samt bonusbarna Rebecca (10) og Fiona (9)
Bosted: Roresanden i Grimstad.
Da barna var små var det ingen som visste at de alle hadde ADHD. Aron fikk ikke diagnosen før han var 12, Noah allerede da han var fem år gammel.
– ADHD uoppmerksom type, som Aron har, er vanskelig å oppdage. Noah, som har den mer tradisjonelle ADHD-typen, var lettere å diagnostisere.
Eldstemann Elias har samme type ADHD som Noah. Det var på grunn av storebrorens diagnose at lillebror Noah fikk diagnosen så tidlig.
Det at hun har tre sønner med ADHD er ikke tilfeldig. Flere i familien har ADHD, og forskning viser at genetiske faktorer har stor betydning for utviklingen av ADHD.
Les også: Slik takler du tomheten når barna flytter ut
Oppfølging døgnet rundt
Cindy forteller at det hun finner mest krevende i hverdagen er all den ekstra oppfølgingen sønnene trenger. Skole-arbeid, søvnproblemer, medisinering og lite appetitt er bare noe av det hun må hanskes med. I tillegg kommer den evige kampen for at barna skal få den oppfølgingen de trenger fra skole og andre instanser.
– Jeg må selv sørge for at barna mine får den oppfølgingen de har krav på. Det er det som er mest slitsomt for foreldre med barn med spesielle behov, forteller Cindy, mens yngstemann Noah forsøker å påkalle oppmerksomheten hennes.
Cindys stresstermoteter: – Du bør helst dele deg i hundre deler.
– Når du kommer hjem fra jobb, skal lage middag, hjelpe med lekser og så på dem av gårde på aktiviteter- da går det rett i taket. Du bør helst dele deg i hundre deler, for da trenger guttene mye oppfølging.
-De har gjerne dårlig matlyst fordi de går på medisiner. Eller de kommer på at de ikke liker maten. De har gjerne rotet, og jeg hater jo rot. Barn med ADHD og det å være allergisk mot rot er en dårlig kombinasjon.
– Morgenen er også en hektisk tid. Vi skal smøre niste, og ofte har de har glemt å pakke sekken.
– Toppene på mitt stresstermometer er morgenen før skole. Du må ikke tro at de står opp av seg selv. Så er kanskje humøret til barna dårlig på grunn av dårlig søvn. Så er det medisiner.
– Tiden rundt legging kan også være utfordrende. Da skal de gjerne krangle litt, når de skal ha kveldsmat klokken åtte er de ikke sultne, men akkurat i det de skal i seng en halvtime senere, da skal de ha mat.
– Det er mye vanskeligere å holde på rutiner for barn med ADHD enn dem som ikke har det. Samtidig er de fullstendig avhengig av faste rammer og forutsigbarhet i hverdagen.
Mens Aron og Elias er mer introverte, er Noah nemlig utadvendt og snakkesalig.
– De sier at jeg har mark i rumpa, ler han.
– Ja, sier Cindy bekreftende, og fortsetter å fortelle om hvordan det å i det hele tatt få en henvisning til BUP tar tid.
– Jeg er så privilegert at jeg kan mye om dette fra før, men det er det mange foreldre som ikke gjør.
– Vil du ha medisinering må du selv sørge for at barna får det. Be om at barna får prøve det ut. I tillegg kommer lærevanskene som ofte følger med, og da kan du møte på kapasitetsproblemer hos PPT, så det er også en motbakke. Nok en kamp.
Hun tror skolene ofte føler seg rådville, og ikke vet helt hvordan de skal gå fram. Søvnproblemene flere av barna sliter med fører også til at de er uopplagte på skolen, og dermed må få enda mer hjelp til skolearbeidet hjemme.
– Noen netter sover ikke Noah mer enn to- tre timer, og ikke kontinuerlig.
– To av barna har lese- og skrivevansker også, så hver og en må ha en til en oppfølging. Det tar tid, døgnet har rett og slett ikke nok timer, forteller hun åpenhjertig.
Uansett hvor mye hun har vært oppe med en eller flere av barna i løpet av natten må Cindy tidlig opp for å få de som har sovet nok av gårde på skolen.
– Det får ringvirkninger for alle og blir til slutt en ond sirkel, sier hun.
Klarte ikke mer
Ved siden av å være trebarnsmor jobber Cindy som akuttsykepleier. Hun elsker jobben sin, men å jobbe hundre prosent blir vanskelig med alt som skjer hjemme.
– Hverdagen er hektisk i utgangspunktet, og med tre gutter blir jeg nødt til å jobbe redusert.
Den reduserte arbeidstiden merker hun på lønna. Mindre penger inn, og flere bekymringer med det. For 1,5 år siden klarte hun ikke mer. En dag møtte hun veggen.
– Jeg skulle prøve å få det økonomiske til å gå rundt, på den tiden var jeg alene, samtidig som jeg skulle følge opp gutta. Skolen har jo forventninger til at de skal henge med i alle fag, og de trenger store mengder ekstra oppfølging hjemmefra for å få det til. Uansett hvor mye jobb jeg la inn, strakk det ikke til. Jobben min som akuttsykepleier tar også på både psykisk og fysisk. Så i desember 2018 sa det bare stopp.
Les også: Sommertur til toppen av Galdhøpiggen
Endte på sykehus
Cindy følte hun ikke mestret livet, og forteller at hun mistet livsgnisten.
– Jeg var så sliten at jeg ikke klarte å sove, noe som førte til at jeg ble enda mer sliten. Så begynte jeg å se mørkt på framtiden. Jeg klarte ikke se for meg hvordan det her skulle gå. Jeg kom inn i en ond sirkel, jeg så ingen løsninger, bare problemer.
Cindy var utmattet. Hun kunne bryte ut i plutselig gråt, og orket ingenting.
– Jeg var helt tom for energi. Klarte så vidt det mest nødvendige, som å få ungene av gårde på skolen, og å lage middag, men ikke mer.
Til slutt så venner av Cindy at hun ikke klarte mer. De kjørte henne til legevakten. Samme dag ble hun lagt inn på psykiatrisk avdeling. Der lå hun i nesten to uker.
– Jeg var mest opptatt av å få hjelp til å sove. Jeg trengte å hvile meg. Det var førsteprioritet.
Noah, Aron og Elias besøkte mamma på sykehuset. De forsto ikke at det faktisk var et sykehus. Mamma var jo ikke koblet opp til maskiner eller noen ting.
– De trodde nok at jeg var på et slags hvilehjem, sier hun smilende.
Les også: Som 14-åring ville Camilla ta sitt eget liv
Ærlig om sykdommen
Hun syns gutta tok det med fatning.
– Jeg var helt ærlig med dem om hvorfor jeg var innlagt. Det tror jeg var viktig. Det var en måte for meg å trygge dem på. Når de er godt informert om hva som foregår, så kan de ikke lage seg en egen historie, som kanskje er verre enn realiteten.
Det viktige nettverket
Mens Cindy var syk bodde sønnene hos faren.
– Barna er heldige. De har en far som er der for dem, en stefar som stiller opp, og en bestemor som passer dem. Det er viktig når man har barn med spesielle utfordringer.
Men for å stille opp og hjelpe barn med ADHD, må man ha forståelse for utfordringene deres.
– Det nytter ikke at noen skal ta vare på dem om de ikke forstår utfordringene deres. Da forstår de heller ikke atferden, sier Cindy.
Stefar Christian nikker enig.
Å komme inn i en familie som mammas nye kjæreste er krevende nok i seg selv. Å komme inn som stefar til tre gutter med ADHD gjør det hele hakket verre.
– Diagnosene deres gjør ting vanskelig iblant. Det er ikke bare så si «stopp», det funker ikke, innrømmer Christian.
Cindys beste hverdagstips: - Ikke forvent for mye av hverdagen
● Er du sliten, spør familie eller venner om å avlaste deg. Er du usikker på om du gjør ting riktig i forhold til barna, be om hjelp hos Bufetat eller Familievernkontoret. De har mange lavterskeltilbud som kan hjelpe foreldre, både de med og uten barn med spesielle behov. Ikke forvent for mye av hverdagen. .
● Man føler seg ofte alene når man har barn med diagnoser. Bli kjent med andre foreldre i samme situasjon. Sammen kan dere hjelpe og støtte hverandre.
● Se barnet ditt. Ingen barn er like.
● Har du barn med spesielle utfordringer, vær åpen om det.
● Velg dine kamper med omhu. Prioriter å rette på én uønsket atferd om gangen.
● Man kan fort glemme seg selv og forholdet midt opp i alt. Husk å være kjærester.
Ting tar tid
Måten han behandler døtrene på gir ikke samme resultat om han forsøker seg på samme taktikk med guttene.
– Det er ikke lett, men jeg må bare jobbe med meg selv. Forsøke å lære meg hvordan jeg håndterer de forskjellige situasjonene, sier han, mens han ser bort på gjengen på seks stykk som kaster seg rundt i sofaen.
Han røper at han iblant blir sint, men er ydmyk i forhold til at han må forsøke å lære seg deres reaksjonsmønster.
– Er vi uenige må jeg la dem roe seg først, så kan vi snakke om det, men det er klart det er utfordringer. Jeg må trå litt varsomt.
– Det tar lengre tid for barn med spesielle behov å tilpasse seg nye situasjoner, legger Cindy til.
– Jeg sa først til Christian at vi kom til å trenge et år. Nå tror jeg det blir lenger. Men hjelpen og støtten jeg får av ham er uvurderlig. Jeg hadde ikke klart meg uten ham, avslutter trebarnsmoren.
Hanne Skarsvaag er faglig rådgiver for barn, ungdom og familier i ADHD Norge.
Hun har følgende råd:
–Har du sett ett barn med ADHD, har du kun sett ett. Det er stor variasjon i hvor hardt det enkelte barn er rammet av kjernesymptomene, som er oppmerksomhetsvansker, hyperaktivitet og impulsivitet. De fleste barn med ADHD har tilleggsvansker.
–Jo tidligere man gjør tiltak, jo bedre er prognosene. Merker du at barnet ditt har utfordringer allerede i barnehagen, ta tak i det. Det kan gjøre overgangen til skolen bedre.
–Anbefalt behandling for barn og unge med ADHD er medikamentell behandling og psykososiale tiltak. Medikamentell behandling skal alltid gis sammen psykososiale tiltak som for eksempel psykoedukasjon og kognitiv atferdsterapi. Har barnet atferdsvansker anbefales også foreldreveiledning. Behandling, andre hjelpetiltak og foreldreveiledning kan man få i BUP, PPT, andre lavterskel tilbud eller gjennom barnevernet.
–Mange foreldre med barn med ADHD opplever at andre foreldre og barn tar avstand fra dem. Ofte fordi de er redd barnet ditt har dårlig innflytelse på deres eget, og av mangel på kunnskap. Et tips kan være å informere klassen, elever og foreldre om hva ADHD er og hvorfor barnet ditt reagerer som det gjør, og, ikke minst, hva som kan være til hjelp. Ofte er det små endringer som kan gjøre hverdagen til et barn med ADHD mye bedre.
–Meld deg gjerne inn i en brukerorganisasjon, hvor du kan møte andre i samme situasjon.
–Barn med ADHD trenger struktur, orden, rutiner og forutsigbarhet. Dette kan være krevende, men det er enda viktigere fordi de har store vansker med konsentrasjon og fokus over tid, og de tåler endring dårligere enn andre barn.
–Den vanligste tilleggsvansken hos barn med ADHD er atferdsvansker, hvor den største utfordringen ofte handler om «å knekke de sosiale kodene». De skjønner hva som er rett og galt, men kan ha problemer med hvordan de skal gjøre det. Får de ikke være med på fotballen kaster de kanskje stein. Her kan man gå inn og veilede barna, og hjelpe dem å løse ting på en bedre måte.
–Medisiner hjelper for mange barn, men aller best effekt har medisineringen i en kombinasjon med psykososiale hjelpetilbud.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Kamille nr 09 2020
Denne saken ble første gang publisert 29/06 2020, og sist oppdatert 30/06 2020.
