Toppjakt etter gråtiur'n
Den gamle gråtiur'n er en lur kar som er vrien å overliste, men under riktige forhold kan selv den livslærde vippes av pinnen. Prøv toppjakt for å få has på kongen av norsk fjærvilt.
Skogen er kledd i hvitt, og jeg smyger meg lett og lydløst i pudderet som har falt på skarelaget under. Desember har til nå vært svært variabel med når det gjelder toppjaktmuligheter. Kortvarig snøvær avbrutt av vind og mildvær har ikke vært optimalt for at skogsfuglen skal sitte i trekrona, men nå er det andre boller!
Tiur i lufta
Etter en kort anmarsj er jeg på et platå preget av fjellgranskog isprengt grove furuer. Mange av furuene bærer preg av mange års hardt vinterbeite av tiur. Jeg speider over landskapet etter svarte silhuetter, og etter kort tid får jeg se en tiurtrio som ser nervøst mot meg. Jeg føler meg usynlig her jeg står, men i det sprengkalde, vindstille blåværet har jeg tydeligvis blitt eksponert allikevel.
Jeg måler avstanden til å være gode 400 meter unna. Brått legger tiurene seg på vingene – mot meg! Jeg krøker meg sammen i skjul bak ei snøkledd gran. Fuglene flyr skrått mot meg, men bak en liten åskam. I horisonten, langt unna, ser jeg en ørn. Den er nok årsaken til responsen.
Tiur i sikte
Jeg legger av gårde i hurtig skimarsj for å få utsyn bak åskammen som skiller meg og siste observasjon av tiurene. Idet jeg sklir forsiktig fram får jeg se den ene tiuren i toppen av ei gran på kort hold. Nervøst kikker den mot der den kom fra. Jeg kaster meg forsiktig ned i løssnøen, fisker fram rifla fra sekken og legger sekken som anlegg i snøen.
Her må det handles raskt! De er bare 100 meter til der fuglen sitter. Jeg finner den langhalsede tiuren i siktet, og brystet er fint blottet. Det er vemodig, men utløsende, i det tiuren faller for skuddet. I det samme eksploderer skogen i et hvitt og svart inferno da fire andre tiurer raser ut fra sine «treseter». Fremme ved grana finner jeg en nydelig tiur støpt i snø. Gledelig er det med en ungtiur som fangst, og som alltid føles det godt å kunne høste av naturens overskudd.
Toppjakt = kulde
Toppjakt er gjerne forbundet med bitende kulde, blåfrost og snødekte trær med tiur på topp som ei julestjerne, bare svart. En ting som er sikkert, er at fugl som topper under slike forhold er utrolig lett synlig – og at en sjanse er sjelden lik en annen.
Bitende kulde kan gi utrolig sky fugl. Lett synlig kan de ofte være, men viktigheten av å observere og oppdage i god tid er stor. Skogsfugl ser relativt godt, og de ser i farger. Sammenlignbart med menneskeøyet, bare noe bedre. En fugl ser lett ukamuflert bevegelse på 300–400 meter.
Tryggheten fuglen kan ha er vidt forskjellig fra situasjon til situasjon, og er avhengig av vær og føreforhold. Blåvær gir erfaringsvis relativt sky fugl men gode observasjonsforhold. Snøvær gir ofte «tam» fugl som er vanskeligere å få øye på. Under snøvær, ofte ved første snøfall, kan skogsfugl oppføre seg svært merkelig, og jakta kan fortone seg såre enkel. Fuglen kan være som fortrollet, og flokken kan gjerne bli sittende til tross for at brødre faller til jorden ved siden av.
Gode områder for tiurjakt
● Varierte arealer med blanding av myr, fuktskog og bærlyngskog
● Store myrer med myrkjøler og viktig myrkantvegetasjon
● Små myrer, lysninger og sumpskog i storskogen
● Områder med store, gamle beitefuruer
Her finner du orrfugl og tiur
Toppjakt er ofte forbundet med jakt på tiur og orrhane. Orrhane og tiur kan i mange tilfeller finnes i samme område, og i enkelte tilfeller også flokke seg sammen. Som regel finnes imidlertid artene i separate områder, ettersom tiur foretrekker deilig furubar, mens orrfugl er mest ivrig etter delikate bjørkeknopper og skudd vinterstid. Men, ingen regel uten unntak. I mange områder kan også orrfuglen leve på «underskuddsdiett» av furubar.
«Innlandsjegeren» kan ofte finne fuglen i toppområder og i myrområder, med fjellgranskog og krokfuruskog i fjellbåndet. Her er det gjerne enkeltfugl, eller fugl i vaktsomme småflokker. En toppjeger fra Hedmarksviddene vil nok heller trekke ut mot store furumoer og myrkjøler der tiuren kan flokke seg fra store områder. I flatbygdene er store myrer, med myrkantvegetasjon og fuktdrag, også essensielt for orreflokkene.
Perfekt jaktvær
I noen tilfeller kan forholdene oppfattes som perfekte. Vindstille kaldvær, med løs «smygsnø». Perfekt! Men, under slike forhold har fuglen en mulighet til å unngå å eksponere seg. De kan ligge i snøens skjul dagen lang, eventuelt bare avbrutt av et kort matsøk. Ikke mist motet dersom det ikke er fugl å se – de kan gjemme seg i snøen.
Om du vet hvor fuglene vanligvis legger seg i dokk i området, så oppsøk disse stedene. Er du usikker, så er åpne områder og områder der snøen samler seg i løse fonner mulige plasser. Små myrer og lysninger kan bli besøkt av samme hønsefuglflokk over flere døgn, og om de ikke ligger i snøen er fuglene gjerne i nærheten for å fylle kroa. Tydelige tegn på at fuglen har vært i området er snøfrie trekroner, eller «tresete», som avslører at fuglen har vært der siden siste snøfall.
HØR: Norge på langs med Lars Monsen - Podkasten Villmarksliv
Den sikreste tiden å drive toppjakt på tiur er gjerne i kalde perioder der feltsjiktet er dekket med snø – og uansett er furua nøkkelen. I områder der det er glissent med furu kan jakten drives målrettet opp mot de få beitetrærne som finnes. I grandominerte områder i «gamle» Oppland kan tilgangen på furutrær være såpass marginal at de få furutrærne, som står isprengt i granåkeren, kan være nærmest ribbet for furubar i krona som følge av tiurbeite. Områder som dette kan by på gode oppvekstområder og sommerbeite, men kan i vintertiden være såpass marginale at fuglene må forflytte seg til områder med bedre vinterbeite.
I Sverige er det gjennom forskning erfart at enkelte individer kan foreta vandringer helt opp til 93 kilometer til bedre kår. Tilsvarende er registrert i enkelte dalfører i Troms, der storfuglen kan trekke fra Dividals- og Reisadalsområdet, og over fjellet til Sverige. Samme sees også i mindre geografisk skal i Telemark, der tiur kan finnes i snauspiste furukroner i bjørkebeltet, flere kilometer unna sommerområdene.
Leveområdene krymper
Det er dessverre godt dokumentert ved jaktstatistikk og tidligere fangstberetninger at Norges storfuglbestand har gått ned og at leveområdene har krympet enda nærmere kjernebestandene. Vi opplever heldigvis fortsatt jevne småtopper, dog i en nedadgående bestand. Høsten 2020 skrev seg ikke inn i historien som noe oppgangsår de fleste steder, heller det motsatte. Stedvis betydelige innslag av smågnagerspor på snøen har imidlertid gitt håp for 2021-sesongen.
Toppjakten kan ha store innvirkninger på bestanden lokalt, ettersom hannfugl kan samle seg til store flokker fra mange leikpopulasjoner og fra enorme arealer. Dette kan gi et feilaktig inntrykk av at det er mye fugl generelt. Så høst med måtehold og bedre viten!