Skyte eller ei?

Av og til må vi jegere klare oss med smuler. Hele dagen hadde jeg brukt for å nærme meg elgoksen som sto innunder fjellskråningen, akkurat noen meter nedenfor der vegetasjonen sluttet. Jeg hadde fått øye på den om morgenen i 10x40 kikkerten. Det er snart seks timer siden. På den tiden hadde jeg forflyttet meg sakte halvannen kilometer i det karrige fjellterrenget. Hele tiden sjekket referansene med kikkerten. Elgen forsvant ut av optikken og synsvidden med en gang jeg slapp meg noen meter ned fra utkikkspunktet. Men elgen skal stå på linje mellom den hvite steinen i ura og den illgule bjørka litt til høyre sånn omtrentlig.

Kryper fram mot elgen

Vinden har vært stabil, det er ingen grunn til å tro at elgen skal ha fått været av meg. Jeg beveger meg på knærne langs et uttørket elveleie. Forsenkningen er fin å bevege seg langs. Svett setter jeg meg med ryggen mot kanten, og tørker dugg av brillene og panna. Så snur jeg meg uhyre forsiktig, og reiser meg sakte opp med rifla i anlegg. Herfra bør det være mulig å se fram til området der elgen etter alle beregninger skal befinne seg.

Må avgjøres på tre sekunder

Enkelte ganger fungerer hodet rart. Mekanisk lar jeg blikket gli over terrenget foran meg - blindt! Det går kanskje et par sekunder før jeg innser at jeg har oversett noe jeg burde fått øye på. En slags forsinket reaksjon om at der til venstre var det noe jeg gikk litt for raskt over. Raskt flytter jeg blikket tilbake, og ser rett på elgoksen. Den er delvis dekket av bjørk og vegetasjon, men jeg ser hodet dens med et kraftig stanggevir og deler av bogen. Oksen står skrått mot meg. Den har tydeligvis hørt eller sett meg, og bare ventet på å få den avgjørende bekreftelsen på at jeg er en trussel. Jeg løfter instinktivt rifla, og finner dyret i kikkertsiktet. Avstanden er ikke mer enn 70 - 80 meter. Overkommelig skuddhold, selv med lang arm. Mens jeg finner roen, merker jeg hvordan tiden tikker av gårde. En, to, tre sekunder. Jeg får meg ikke til å skyte. Det er for usikkert, og så kaster elgoksen seg rundt og avslutter enhver usikkerhet. Sjansen jeg har jobbet for hele dagen, er spolert. Borte. Kun minnet er igjen. Og jeg blir sittende der med den pussige og numne følelsen en har når en har tapt alt på et øyeblikk.

Rødt og grønt lys

En jaktkompis bruker uttrykket "Rødt og grønt lys". Når han får grønt lys, kan det smelle. Når han har rødt lys, er det fordi holdet er for langt, han er usikker på vinkelen til dyret, bakgrunnen eller fordi skuddfeltet er uklart.

For han eksisterer det ikke noe gult lys, bare for å ha nevnt det.

Evnen til å vite når en kan skyte, og når en skal la være, kan man ikke lese seg til. Det må læres gjennom erfaring i felt. Men en trenger ikke lære seg alt med skarpladd rifle. Mye kan gjøres hvis du rusler rundt en sommerkveld og betrakter elg i jordekanten. Ofte er det mulig å komme forholdsvis nært slike dyr.

"Sikt" med håndkikkerten, og vurder hvordan dyret er plassert. Hvordan står kalven i forhold til kua? Hvor langt er det fram til dyret? Hvordan skal skuddet plasseres i forhold til vinkelen til dyret? Se dyret for deg tredimensjonalt, og prøv å beregne skuddvinkelen. Bor du i nærheten av en hestegård, fungerer hester like godt som treningsobjekter.

Raske skudd på skytebanen

Mye kan også gjøres på skytebanen. Nå står nemlig de færreste dyr helt stille på 60 meters hold med bredsiden til deg under jakt. Ofte er det litt mindre marginer å jobbe med. Og for å lykkes med litt mer marginale skudd i skogen, må du besøke skytebanen regelmessig.

Tving deg selv til å skyte skudd fra både sittende og liggende med lang arm. Etter noen ganger, vil de se at du tross alt begynner å merke en viss fremgang. Rifla hopper ikke lengre opp og ned. Du begynner å få draget på skytingen. Da er tiden inne for å tvinge seg til å skyte raskere.

Du har ikke lengre 10-12 sekunder til rådighet før skuddet skal avfyres. Du har 2-3 sekunder. Nyttig å ha prøvd noen ganger hvis en lignende situasjon skulle dukke opp i skogen. Og det gjør den før eller siden.

Du må være på hugget

En må være litt aggressiv under jakt. Jeg vet de foregående ordene kan misforstås, men det er like fullt sant.

Under jakt kan du ikke opptre passivt og avventende hele tiden. De færreste dyr vil stille seg til akkurat slik boka sier på akkurat den avstanden du ønsker. Mange situasjoner må du jobbe deg inn i, eller rett og slett ta grepet om, for å få uttelling. Da MÅ du utfordre og opptre litt aggressivt i situasjonen. Eller være litt frempå, forberedt, våken, eller på hugget om du vil.

Og nei - dette er ingen oppfordring til vettløse skudd eller bajasadferd.

Det går an å angre på skudd en ikke har skutt

En skal aldri angre på et skudd som ikke ble skutt, heter det i et gammelt jegermunnhell. Og det kan vel være riktig enkelte ganger. Men jeg HAR angret på skudd jeg ikke skjøt.

Felles for de episodene er at de skjedde tidlig i jegerkarrieren. Jeg var for uerfaren til å vurdere situasjonen korrekt, og lot være å skyte.

Den ene gangen hadde jeg fulgt et elgspor i nysnø og tåke. Og kom endelig innpå elgen. Det var en gedigen storokse. En kjempe med et stort fjølgevir. Jeg tipper et sted mellom 14 og 20 takker. Oksen hadde lagt seg til på en kolle med utkikk mot sitt eget bakspor. Jeg hadde ingen avstandsmåler, og hadde ikke lært meg å bruke retikkelet i kikkerten til å vurdere avstanden. Avstanden til dyret anslo jeg i tåka til i underkant av 200 meter. Under forsøket på å stille innpå ytterligere, reiste storoksen seg og forsvant.

Senere oppmåling viste at avstanden var bare drøyt 100 meter. Det burde vært et sikkert skudd, og jeg burde skutt. Men i tåke er det lett å bomme på avstanden - spesielt i fjellet uten noe særlige referansepunkter å forholde seg til.

Bakgrunnen må være sikker

I høyfjellet er det et annet forhold som også må vurderes nøye. Kuler flyr langt i terreng uten noe vesentlig innslag av trær.

Det betyr at det er uaktuelt å løsne skudd mot dyr du ser i silhuett. Det KAN befinne seg folk på andre siden av haugen, og det KAN være ei hytte i skuddretningen to, tre kilometer unna.

Sørg for alltid å ha sikker bakgrunn. Hvis du i tillegg unngår homogene superkuler, og holder deg til ordnære blyspisskuler, er mye gjort. Homogene kuler holder godt sammen, i motsetning til ei blyspisskule som flyr i tusen biter ved første kontakt med fjell. Superkuler har det med å rikosjettere langt av lei. Reinsdyr er heller ikke spesielt hardskutt vilt, så du trenger ikke superkuler til denne jakta.