På jakt etter store katter i British Columbia

På spo­ret av sto­re kat­ter

Nat­tens snø lig­ger kritt­hvit og urørt uten­for hyt­ta da vi våk­ner gry­tid­lig den­ne de­sem­ber­mor­ge­nen i British ­Columbia i Canada. Det er ut­mer­ke­de spo­rings­for­hold.

Pluss ikon
<b>SMARTE:</b> Gau­pe­ne kan være vel­dig ­van­ske­lig å spo­re et­ter­som de har man­ge lure triks for å ­unn­gå hun­de­ne. Men som med alle kat­ter, når hun­de­ne tar de igjen blir det fort stopp!
SMARTE: Gau­pe­ne kan være vel­dig ­van­ske­lig å spo­re et­ter­som de har man­ge lure triks for å ­unn­gå hun­de­ne. Men som med alle kat­ter, når hun­de­ne tar de igjen blir det fort stopp! Foto: Jonas Gangås
Først publisert Sist oppdatert

Det er bare Bart og meg i cam­pen så vi drop­per fro­kost, kas­ter lun­sjen i ba­gen, tar med kaf­fen ut i bi­len og las­ter inn alle hun­de­ne. Med unn­tak av en ung­hund som ikke vil høre et­ter, hop­per de iv­rig inn i hunde­bok­se­ne i den sto­re pickupen. De vet like godt som oss hva dis­se for­hol­de­ne byr på.

Vi rul­ler inn på en grus­vei 10 mi­nut­ter unna hyt­ta. Det­te skal være en av om­rå­dets beste vei­er for gau­pe. Fem cen­ti­me­ter ny­snø lig­ger i vei­en, og bare et­ter fem mi­nut­ter fin­ner vi spor der en gau­pe har kom­met inn­på. Den har gått bort­over vei­en i 500 me­ter, og vi fin­ner sprang­spor der kat­ten plut­se­lig har jum­pet inn i sko­gen. To unge, og en er­fa­ren stø­ver blir slup­pet på spo­ret først.

HØR: Slik lykkes du med støkkjakt

Los i raskt tempo

Med åtte år gam­le Cole i spis­sen går lo­sen ulen­de inn­over åsen i raskt tem­po. Det er stor fart på lo­sen, noe som vit­ner om at gau­pa «is on the jump» – alt­så er like for­an. Det har ikke en­gang gått fem mi­nut­ter før da­gens før­s­te gau­pe sit­ter i tre­et. Van­lig­vis føl­ger det med en spo­rer sam­men med bik­kje­ne, men den­ne gan­gen gikk det for fort, og vi bare tus­ler opp de få hund­re me­ter­ne opp til lo­sen. Jeg knip­ser bil­der før vi kob­ler bik­kje­ne og set­ter de inn i bi­len igjen, så kjø­rer vi vi­de­re på le­ting et­ter nye spor. Det­te er en av lyk­ke­da­ge­ne for gau­pe­ne – i dag er må­let ung­hund­tre­ning. Dess­uten er det sel­ve jakta før skudd­øye­blik­ket som er sjar­men med katte­jakt, så det fø­les godt å la noen gå vi­de­re.

<b>SVÆRING:</b> En­kel­te hann­pu­ma­er kan bli over 80 kilo tun­ge. Man slip­per ald­ri kun én hund på en puma. 
SVÆRING: En­kel­te hann­pu­ma­er kan bli over 80 kilo tun­ge. Man slip­per ald­ri kun én hund på en puma.  Foto: Jonas Gangås

Fine forhold for gaupa

Da­gen byr på yp­per­li­ge for­hold, og det er ikke bare vi som er for­nøy­de med det. Også gau­pe­ne vet å dra nyt­te av spo­rings­for­hol­de­ne, noe vi ty­de­lig ser på alle spo­re­ne som plut­se­lig har krys­set vei­en i lø­pet av nat­ta. Den nye snø­en gjør det let­te­re for gau­pe­ne å både se og lukte spor et­ter ka­ni­ner og and­re byt­te­dyr som de gjer­ne jak­ter på. Vi tre­er to gau­per til ut­over for­mid­da­gen. For­hol­de­ne blir bedre og bedre et­ter­som vit­rin­gen oser opp av spo­re­ne i takt med den svakt sti­gen­de tem­pe­ra­tu­ren.

Selv om for­hol­de­ne er ald­ri så gode, byr da­gens siste gau­pe på ut­ford­rin­ger.

<b>GJEMMESTED:</b> Pu­ma­er fin­ner ofte en stor dou­glas­gran å klat­re opp i. 
GJEMMESTED: Pu­ma­er fin­ner ofte en stor dou­glas­gran å klat­re opp i.  Foto: Jonas Gangås

Hinderløype

Om­rå­det vi jak­ter i har sto­re va­ria­sjo­ner mel­lom års­ti­de­ne. Om vin­te­ren fal­ler tem­pe­ra­tu­re­ne gjer­ne ned i minus 30°C til minus 40°C, og når som­mer­tem­pe­ra­tu­ren blir over 30 plussgrader i leng­re pe­ri­oder her­jer skog­bran­ne­ne – noe som har økt i takt med varm­ere kli­ma de siste åre­ne. Skogbrannene et­ter­la­ter seg sto­re om­rå­der med van­vit­ti­ge hin­der­løy­per av bren­te trær og velta skog. Når gau­pa vi ja­ger tar seg inn i et slikt om­rå­de, blir både hun­de­ne og vi hen­gen­de langt et­ter.

Om om­rå­det

Barts jakt­om­rå­de lig­ger i sen­tra­le de­ler av pro­vin­sen British Columbia i Canada. Her sel­ger han først og fremst jakt på svart­bjørn, puma og gau­pe med hund, i til­legg til mule deer, elg og ulv. I BC fin­nes tre for­skjel­li­ge katte­ar­ter, bobcat, lynx og puma. Bobcat kal­les rød­gau­pe på norsk, og lynx er canadagau­pe. BC er det enes­te ste­det i ver­den hvor man kan jak­te alle dis­se ar­te­ne. De to gau­pe­ar­te­ne er om­trent like sto­re, og vei­er sjel­dent mer enn tjue kilo. Rød­gau­pa er mer mus­ku­løs og tet­te­re bygd, den kan ofte være mer flek­ke­te som gau­pe­ne her hjem­me, men po­te­ne er mind­re, ikke mye stør­re enn en huskatts. Gau­pa er lett og slank, med sto­re po­ter som fun­ge­rer som tru­ger. Den er gulgrå med hvit buk, og nes­ten helt uten prik­ker i pel­sen. Puma kal­les cougar el­ler moun­tain lion og vei­er ofte mel­lom 60 og 80 kilo. En­kel­te in­di­vi­der kan en sjel­den gang veie opp mot 100 kilo.

Kat­ten vi ja­ger er nes­ten ikke nedi bak­ken en­gang, og kun få gan­ger ser jeg spor der den har ba­lan­sert seg fram oppå tre­stok­ke­ne. Luk­ta den et­ter­la­ter seg er mi­ni­mal, og det tar lang tid før vi fin­ner spo­ret ut av det­te vir­va­ret av stokk og trær. Når vi en­de­lig er ute er vi langt bak.

<b>SPORSNØ:</b> Kom­mer det ny­snø er kat­te­ne i farta, og spo­rings­for­hol­de­ne er gode. Her spo­rer Cole et puma­spor.
SPORSNØ: Kom­mer det ny­snø er kat­te­ne i farta, og spo­rings­for­hol­de­ne er gode. Her spo­rer Cole et puma­spor. Foto: Jonas Gangås

Spisshund på sporet

Bart kjø­rer rundt med bi­len, og fin­ner spo­ret der det har krys­set en tøm­mer­vei noen hund­re me­ter for­an oss. Jeg får høre på ra­dio­en at Bart slip­per spiss­hun­de­ne. Trig­ger, en åtte år gam­mel ka­re­ler, og den tre år gam­le laika/jämt­hund-blan­din­gen Cin­der, du­rer av gårde langs spo­ret. Det er her spiss­hun­de­ne vi­ser hva de er gode for. De har en høy­ere fart, og går mye mer på over­vær enn stø­ver­ne. Det er fa­sci­ne­ren­de å se to for­skjel­li­ge hunde­ty­per ut­fyl­le hver­and­re så godt. Stø­ver­ne med de­res gode spo­rings­fer­dig­he­ter, og spiss­hun­de­ne med stør­re has­tig­het og list.

Jeg føl­ger med på GPS-en, og Bart be­kref­ter over ra­dio­en det jeg an­tok; «Cin­der and Trig­ger just treed the cat» kom­mer det fra Bart.

Om jaktaHunde­flok­ken be­står av både stø­ve­re og spiss­hun­der.Ofte føl­ger en spo­rer med for å hjelpe hun­de­ne og pas­se på med tanke på ulv.Kanadagaupe an­s­es som den mest ut­ford­ren­de kat­ten å spo­re, og et­ter­la­ter lite lukt.Man sky­ter kun hann­er, de fles­te hunn­ene har un­ger.
Om jaktaHunde­flok­ken be­står av både stø­ve­re og spiss­hun­der.Ofte føl­ger en spo­rer med for å hjelpe hun­de­ne og pas­se på med tanke på ulv.Kanadagaupe an­s­es som den mest ut­ford­ren­de kat­ten å spo­re, og et­ter­la­ter lite lukt.Man sky­ter kun hann­er, de fles­te hunn­ene har un­ger.

Gaupe i tretoppen

Gau­pa sit­ter nes­ten helt i top­pen av ei furu og stir­rer av­slap­pet ned på oss og hun­de­ne. Den vir­ker ikke redd, mest for­und­ret og opp­gitt over spe­tak­ke­let av bik­kjer som gau­ler og folk som pra­ter og knip­ser bil­der. Et­ter en li­ten stund blir den lei, og hop­per fra tre til tre som et ekorn før den hop­per ned på bak­ken og prø­ver å kom­me seg unna igjen. Men gau­pa er en sprin­ter, og har ikke vel­dig god kon­dis, så den blir fort tatt igjen og blir tre­et på nytt noen hund­re me­ter bor­ten­for. Da kat­ten sit­ter i tre­et kob­ler vi hun­de­ne og av­slut­ter da­gen.

Pumajegeren

Snø­en er to døgn gam­mel da det kom­mer en puma­je­ger til cam­pen. Han er ame­ri­ka­ner og he­ter Ted, og i fjor skjøt han både gau­pe og bobcat, men pu­ma­en klar­te de ikke å få has på. Igjen sit­ter en sa­lig blan­ding av stø­ve­re og spiss­hun­der i hunde­bok­sen i den sto­re pickupen. Vi kjø­rer ut i grå­lys­nin­gen. Jeg sit­ter på med Wyatt i en bil, og Bart og Ted sit­ter i den and­re bi­len.

Det tar ikke lang tid før Wyatt og jeg fin­ner sto­re katte­spor som har gått langs en av de man­ge skogs­bil­vei­ene nær hyt­ta. Et lite dryss av snø har kom­met i lø­pet av nat­ten, noe som kan tyde på at de er minst 12 ti­mer gam­le. Vi føl­ger spo­re­ne litt inn­over sko­gen, og un­der et tre ser vi ty­de­lig av­trykk et­ter en vok­sen puma. Spo­re­ne er 3,75 tom­mer, som be­tyr at det mest sann­syn­lig er en «tomcat» – en vok­sen hann­katt. Vi vi­ser spo­ret til Wyatt sin mest er­far­ne hund Nacho, som for­svin­ner med log­ren­de hale og snu­ta i spo­ret. Et­ter kort tid gjal­ler den ka­rak­te­ris­tis­ke stø­ver­lo­sen mel­lom de sto­re fu­ru­stam­me­ne, der­med slip­per Wyatt den litt yng­re hun­den, Sul­ly, som med stor iver lø­per et­ter Nacho så snø­en spru­ter.

Pumatreff

I star­ten kla­rer jeg å hol­de føl­ge med hun­de­ne ved å jogge ved si­den av spo­ret, men hun­de­ne tar spo­ret lett og farta øker, så jeg blir hen­gen­de et­ter. Jeg hø­rer Bart og Wyatt sam­hand­le på ra­dio­en og Bart kom­mer med Ted for å bli med på jakta. Nå hø­rer jeg stø­ver­ne hal­ser i ett kjør len­ger opp i lia mot top­pen av en ås­kam. Det blir stopp for hun­de­ne på top­pen, og iv­rig et­ter å se hva de lo­ser på skyn­der jeg meg et­ter det jeg or­ker. Li­ke­vel står al­le­re­de Bart og de and­re og ven­ter på meg da jeg kom­mer fram, og hun­de­ne hal­ser iv­rig opp en ge­di­gen dou­glas­gran. Et stort, rundt puma­hode sner­rer ned mot oss og hun­de­ne på bak­ken. Kat­ten har res­ter av blod på hal­sen og kin­ne­ne. Bart tror at den lå på et hjorte­ka­da­ver nedi lia da jak­ten star­tet.

Voksen katt

Et­ter at vi har bun­det hun­de­ne i noen trær, og får dob­belt­sjek­ka at kat­ten er en hann­katt, får Ted en­de­lig skutt puma. Den dei­ser ned­over tre­et og er død før den tref­fer bak­ken. Da ser vi at det­te vir­ke­lig er en vok­sen katt som vei­er nær­me­re 80 kilo. Det å sky­te en puma er i seg selv ikke sær­lig van­ske­lig, men det er alt som skjer før skudd­øye­blik­ket som gjør den­ne jakta så mor­som og ut­ford­ren­de. Det er tid­li­ge mor­ge­ner med spor­le­ting, hunde­tre­ning og sam­ar­beid med hun­de­ne og hver­and­re som gjør det­te til skik­ke­lig jakt. Jeg har vært hel­dig som har fått opp­le­ve det­te mens jeg job­bet seks må­ne­der i Ca­na­da som jakt­guide. De vilt­ri­ke om­rå­de­ne, alle dy­re­ne, den fan­tas­tis­ke na­tu­ren og fol­ke­ne som dri­ver om­rå­det har vært en stor opp­le­vel­se.

HØR: Podkast med «Årets Villmarking» - Bengt-Are Barstad - 2000 dager ute