På jakt etter store katter i British Columbia
På sporet av store katter
Nattens snø ligger kritthvit og urørt utenfor hytta da vi våkner grytidlig denne desembermorgenen i British Columbia i Canada. Det er utmerkede sporingsforhold.
Det er bare Bart og meg i campen så vi dropper frokost, kaster lunsjen i bagen, tar med kaffen ut i bilen og laster inn alle hundene. Med unntak av en unghund som ikke vil høre etter, hopper de ivrig inn i hundeboksene i den store pickupen. De vet like godt som oss hva disse forholdene byr på.
Vi ruller inn på en grusvei 10 minutter unna hytta. Dette skal være en av områdets beste veier for gaupe. Fem centimeter nysnø ligger i veien, og bare etter fem minutter finner vi spor der en gaupe har kommet innpå. Den har gått bortover veien i 500 meter, og vi finner sprangspor der katten plutselig har jumpet inn i skogen. To unge, og en erfaren støver blir sluppet på sporet først.
HØR: Slik lykkes du med støkkjakt
Los i raskt tempo
Med åtte år gamle Cole i spissen går losen ulende innover åsen i raskt tempo. Det er stor fart på losen, noe som vitner om at gaupa «is on the jump» – altså er like foran. Det har ikke engang gått fem minutter før dagens første gaupe sitter i treet. Vanligvis følger det med en sporer sammen med bikkjene, men denne gangen gikk det for fort, og vi bare tusler opp de få hundre meterne opp til losen. Jeg knipser bilder før vi kobler bikkjene og setter de inn i bilen igjen, så kjører vi videre på leting etter nye spor. Dette er en av lykkedagene for gaupene – i dag er målet unghundtrening. Dessuten er det selve jakta før skuddøyeblikket som er sjarmen med kattejakt, så det føles godt å la noen gå videre.
Fine forhold for gaupa
Dagen byr på ypperlige forhold, og det er ikke bare vi som er fornøyde med det. Også gaupene vet å dra nytte av sporingsforholdene, noe vi tydelig ser på alle sporene som plutselig har krysset veien i løpet av natta. Den nye snøen gjør det lettere for gaupene å både se og lukte spor etter kaniner og andre byttedyr som de gjerne jakter på. Vi treer to gauper til utover formiddagen. Forholdene blir bedre og bedre ettersom vitringen oser opp av sporene i takt med den svakt stigende temperaturen.
Selv om forholdene er aldri så gode, byr dagens siste gaupe på utfordringer.
Hinderløype
Området vi jakter i har store variasjoner mellom årstidene. Om vinteren faller temperaturene gjerne ned i minus 30°C til minus 40°C, og når sommertemperaturen blir over 30 plussgrader i lengre perioder herjer skogbrannene – noe som har økt i takt med varmere klima de siste årene. Skogbrannene etterlater seg store områder med vanvittige hinderløyper av brente trær og velta skog. Når gaupa vi jager tar seg inn i et slikt område, blir både hundene og vi hengende langt etter.
Om området
Barts jaktområde ligger i sentrale deler av provinsen British Columbia i Canada. Her selger han først og fremst jakt på svartbjørn, puma og gaupe med hund, i tillegg til mule deer, elg og ulv. I BC finnes tre forskjellige kattearter, bobcat, lynx og puma. Bobcat kalles rødgaupe på norsk, og lynx er canadagaupe. BC er det eneste stedet i verden hvor man kan jakte alle disse artene. De to gaupeartene er omtrent like store, og veier sjeldent mer enn tjue kilo. Rødgaupa er mer muskuløs og tettere bygd, den kan ofte være mer flekkete som gaupene her hjemme, men potene er mindre, ikke mye større enn en huskatts. Gaupa er lett og slank, med store poter som fungerer som truger. Den er gulgrå med hvit buk, og nesten helt uten prikker i pelsen. Puma kalles cougar eller mountain lion og veier ofte mellom 60 og 80 kilo. Enkelte individer kan en sjelden gang veie opp mot 100 kilo.
Katten vi jager er nesten ikke nedi bakken engang, og kun få ganger ser jeg spor der den har balansert seg fram oppå trestokkene. Lukta den etterlater seg er minimal, og det tar lang tid før vi finner sporet ut av dette virvaret av stokk og trær. Når vi endelig er ute er vi langt bak.
Spisshund på sporet
Bart kjører rundt med bilen, og finner sporet der det har krysset en tømmervei noen hundre meter foran oss. Jeg får høre på radioen at Bart slipper spisshundene. Trigger, en åtte år gammel kareler, og den tre år gamle laika/jämthund-blandingen Cinder, durer av gårde langs sporet. Det er her spisshundene viser hva de er gode for. De har en høyere fart, og går mye mer på overvær enn støverne. Det er fascinerende å se to forskjellige hundetyper utfylle hverandre så godt. Støverne med deres gode sporingsferdigheter, og spisshundene med større hastighet og list.
Jeg følger med på GPS-en, og Bart bekrefter over radioen det jeg antok; «Cinder and Trigger just treed the cat» kommer det fra Bart.
Gaupe i tretoppen
Gaupa sitter nesten helt i toppen av ei furu og stirrer avslappet ned på oss og hundene. Den virker ikke redd, mest forundret og oppgitt over spetakkelet av bikkjer som gauler og folk som prater og knipser bilder. Etter en liten stund blir den lei, og hopper fra tre til tre som et ekorn før den hopper ned på bakken og prøver å komme seg unna igjen. Men gaupa er en sprinter, og har ikke veldig god kondis, så den blir fort tatt igjen og blir treet på nytt noen hundre meter bortenfor. Da katten sitter i treet kobler vi hundene og avslutter dagen.
Pumajegeren
Snøen er to døgn gammel da det kommer en pumajeger til campen. Han er amerikaner og heter Ted, og i fjor skjøt han både gaupe og bobcat, men pumaen klarte de ikke å få has på. Igjen sitter en salig blanding av støvere og spisshunder i hundeboksen i den store pickupen. Vi kjører ut i grålysningen. Jeg sitter på med Wyatt i en bil, og Bart og Ted sitter i den andre bilen.
Det tar ikke lang tid før Wyatt og jeg finner store kattespor som har gått langs en av de mange skogsbilveiene nær hytta. Et lite dryss av snø har kommet i løpet av natten, noe som kan tyde på at de er minst 12 timer gamle. Vi følger sporene litt innover skogen, og under et tre ser vi tydelig avtrykk etter en voksen puma. Sporene er 3,75 tommer, som betyr at det mest sannsynlig er en «tomcat» – en voksen hannkatt. Vi viser sporet til Wyatt sin mest erfarne hund Nacho, som forsvinner med logrende hale og snuta i sporet. Etter kort tid gjaller den karakteristiske støverlosen mellom de store furustammene, dermed slipper Wyatt den litt yngre hunden, Sully, som med stor iver løper etter Nacho så snøen spruter.
Pumatreff
I starten klarer jeg å holde følge med hundene ved å jogge ved siden av sporet, men hundene tar sporet lett og farta øker, så jeg blir hengende etter. Jeg hører Bart og Wyatt samhandle på radioen og Bart kommer med Ted for å bli med på jakta. Nå hører jeg støverne halser i ett kjør lenger opp i lia mot toppen av en åskam. Det blir stopp for hundene på toppen, og ivrig etter å se hva de loser på skynder jeg meg etter det jeg orker. Likevel står allerede Bart og de andre og venter på meg da jeg kommer fram, og hundene halser ivrig opp en gedigen douglasgran. Et stort, rundt pumahode snerrer ned mot oss og hundene på bakken. Katten har rester av blod på halsen og kinnene. Bart tror at den lå på et hjortekadaver nedi lia da jakten startet.
Voksen katt
Etter at vi har bundet hundene i noen trær, og får dobbeltsjekka at katten er en hannkatt, får Ted endelig skutt puma. Den deiser nedover treet og er død før den treffer bakken. Da ser vi at dette virkelig er en voksen katt som veier nærmere 80 kilo. Det å skyte en puma er i seg selv ikke særlig vanskelig, men det er alt som skjer før skuddøyeblikket som gjør denne jakta så morsom og utfordrende. Det er tidlige morgener med sporleting, hundetrening og samarbeid med hundene og hverandre som gjør dette til skikkelig jakt. Jeg har vært heldig som har fått oppleve dette mens jeg jobbet seks måneder i Canada som jaktguide. De viltrike områdene, alle dyrene, den fantastiske naturen og folkene som driver området har vært en stor opplevelse.
HØR: Podkast med «Årets Villmarking» - Bengt-Are Barstad - 2000 dager ute