Beveren har sylskarp luktesans

Til tross for flere turer langs vassdraget fra månedsskiftet mars og utover i april, var det lite spor å finne etter beveren. Vi visste at det skulle være flere dyr her, men nå virket det dødt. Tidligere år hadde beveren vært ute allerede så tidlig som i månedsskiftet januar/februar, men i år måtte den tydeligvis ha ordnet seg bra med mat. Eller hadde den egentlig det? Vi fant et tre som den måtte ha felt i løpet av vinteren, men til tross for flere kvelder med rekognosering, så vi aldri ferske spor.

Selvsagt var det andre muligheter. Noe kunne ha skjedd i løpet av vinteren, men mest sannsynlig hadde den gått tom for mat og flyttet lenger opp i elva eller lenger ned til mer fristende vekster. En annen mulighet var jo at andre jegere kunne ha skutt vekk gammeldyra, og da ville det ikke være unaturlig om resten av dyra også hadde trukket unna.

Surt og kaldt

Så langt hadde våren vært kald. To dager med finvær gjorde imidlertid sitt til at aktiviteten økte, og vi fant spor. Ikke på de plassene vi kjente til fra tidligere, men nesten fem kilometer lenger opp i elva. Egentlig litt rart, for det var da vitterlig mye mat igjen på plassen vi hadde observert der under tidligere jakter. Trolig måtte dette være en annen familie. En sur vind den tredje dagen satte en stopper for videre postering. Er det noe beverne ikke liker, i tillegg til kuldegrader, er det urolig vær med sluddbyger. Når det blåser, har jeg flere ganger observert at dyra har blitt utrygge og trukket inn i hulen sin igjen. Bare i kortere perioder har de vært ute.

Beverens arbeidsplass er i vannkanten, og det er når den må vekk fra vannet at farene truer. Beveren virker klossete når den er på land, men la deg ikke lure. Lårmuskulaturen er kraftig, og den kan være eksplosjonsartet når den først bestemmer seg eller blir skremt nok til å bruke muskelfibrene.

Bruk kikkert

Enkelte jegere liker å gå langs land og kikke etter beveren. Bruker du kikkerten ofte, er det klart at sjansen for å oppdage beveren er god, men det er også fort gjort å bli avslørt, selv med riktig vind. Alt avhenger av om beveren allerede er ute når du starter jakta. En bever som glir sakte ut av hulen sin og blir liggende rolig i vannskorpa, kan være utrolig vanskelig å få øye på.

Selv om beveren ikke ser særlig godt, ser den bevegelser. Særlig når han fra sin posisjon i vannskorpen får se faren som nærmer seg i silhuett mot himmelen. Et plask med halen er det eneste du hører, og sjansen er spilt.

Hører dårlig

Hørselen er heller ikke imponerende god. Jeg har ved flere anledninger stilt helt innpå bevere på under ti meters avstand, ofte takket være litt "småpludring" fra bekken. Det er når det er helt stille og mørket har kommet at beveren våger seg lenger inn på land. Men mistenksom som den er, skal det ikke mye ukjente lyder til før den raskt setter kursen mot vannet.

God luktesans

For beveren er luktesansen det viktigste vernet mot fiender. Den kan flyte rolig i vannskorpa og lukte i flere minutter. Har det vært ubudne gjester ved arbeidsplassen i løpet av dagen? Er landet trygt? Føler den seg usikker, slipper den seg ned i vannet igjen, og dukker opp igjen kanskje hundre meter lenger nede. Eller den dukker inn i hulen igjen og kommer ikke ut igjen før det er mørkt. Det er derfor smart å unngå å gå tråkke like ved elvebredden. Dyra har dessuten jordhuler som de kan tilbringe dagen i, og det er klart at den hører om noen kommer tråkkende oppe på taket dens.

Selv om vindtrekket blåser mot deg, og du føler deg trygg på at beveren ikke har sjanse til å være deg, har jeg ved flere anledninger bommet stygt på akkurat dette. Jeg prøver derfor å unngå å stille på bever medstrøms. Da er det bedre å finne seg en post litt oppe fra bredden å sitte og vente.

Ferske spor

Vinteren hadde forvandlet seg fra vinter til vår. Vi hadde drevet spaningsarbeid i flere kvelder uten resultat. Selv om det ikke hadde blitt bever, hadde vi likevel hatt en utrolig fin jakt. Vi hadde sett vinteren forsvinne, og opplevd at våren var kommet tilbake med trekkfugler og nye lyder.

Forvandlingen kom som vanlig med temperaturskiftet. Plutselig en morgen blåste det kraftig fra sør, og mot kvelden løyet det. Vi måtte bare ut, og vi følte oss sikre på gevinst. Alt var perfekt! Den lille vinden blåste i vår retning medstrøms fra der vi hadde funnet vår nye familie. Vi lå på ideelt hold, kanskje 30 meter.

Optimismen ble ikke dempet av at vi så mye ferske bevergnag. Og ganske riktig. Like før klokka slo åtte om kvelden, lå det plutselig en svær bever og fløt i isråka. Like etter dukket en unge opp. Så en til. Vi hadde vært lure nok til å flytte beverens nedgnagde bjørk fra lenger oppe i elva ned til et sted med større oversikt, og det hadde slått til. Den ene av ungene brydde seg lite om mora som satt og været. Den bare ruslet rett opp til treet og ga seg til å gnage. Så gjorde mora det samme før tredjemann også fulgte på. Den lå tynt an, ettersom det var han som var lengst vekk fra råka. Sikringen var avslått, og jeg lå bare og ventet på skuddet.

Avslørt av vinden

Ettersom jeg hadde satt på hørselvern, trodde jeg først at det var kameraten som skjøt og bommet da de tre dyra kastet seg ut i isråka i en vanvittig fart, og forsvant. Ungen lengst unna mistet fotfestet og skle sidelengs ut i vannet.

Men kameraten så bare oppgitt på meg og trakk på skuldrene. Et lite vindkast hadde feid over oss, og advart dyra. Uflaks! Noen dager senere var vi igjen på farten, og da fikk vi vår etterlengtede beverpels.