Nudelkongens utrolige historie

- Jeg har aldri vist min nød til noen, sier Mr. Lee.

Vi møter ham hjemme hos datteren Irina. Ved hennes kjøkkenbord i Oslo har far og datter sittet time etter time hver uke i mange måneder. Han har fortalt og hun har notert. Hele sitt liv han brettet ut for datteren - også de tingene han helst vil glemme. Til slutt ble det bok av det: "Det sa min far".

- Det var vanskelig å snakke om den første tiden min i Oslo, sier han stille. For en gangs skyld smiler han ikke.

- Jeg var 17 år og hadde 30 kroner måneden å leve av. Jeg ville ikke vise hvor fattig jeg var, så for ikke å slite ut klærne mine, tok jeg dem av når jeg var på hybelen. Jeg levde på gammelt brød som jeg kjøpte for fem kroner kassen og bløtte opp i vann. På søndager tilsatte jeg en buljongterning, de kostet 75 øre for fem stykker. Det hendte også at jeg kjøpte noen grønnsaker som var i ferd med å bli for gamle. Slik levde jeg i flere år. Til slutt var jeg så underernært at jeg besvimte og ble tatt med på legevakten.

Skopusser på flukt

Historien om Chul Ho Lee, bedre kjent som Mr. Lee - "Nudelkongen" - begynner i 1937 den lille landsbyen Conchan i Sør-Korea. Korea var under japansk kolonivelde på den tiden, og undervisningen på skolen foregikk på japansk. Chul Ho fikk ikke bruke sitt koreanske navn, men måtte adlyde det japanske navnet "Masuyama".

Da krigen mellom Nord-Korea og Sør-Korea brøt ut i 1950, måtte familien Lee flykte, og i kaoset som oppsto kom de bort fra hverandre. 13-årige Chul Ho prøvde desperat, men klarte ikke å finne dem igjen. I to år streifet han rundt i det krigsherjede landet.

- Jeg pusset skoene til folk uten at de hadde bedt om det. "Gratis!", sa jeg hvis de protesterte, og da ga de seg som oftest. Men det var bare den ene skoen som var gratis.

Erklært død

En dag Chul Ho skulle krysse den mektige Imjin-elven, ble han tatt av strømmen og ført vekk. Flere kilometer lenger bort ble han skylt i land og tatt hånd om av amerikanske soldater.

- Jeg fikk bli i den amerikanske leiren mot å gjøre nytte for meg. De kalte meg "Archie", fordi jeg likte tegneserien "Archie Ball" så godt.

"Archie" fikk egen uniform og ble personlig assistent for en amerikansk general. Generalen greide å spore opp familien hans og sørget for at "Archie" fikk møte dem igjen.

- Min mor trodde jeg var et gjenferd. De hadde forsonet seg med at jeg var død, sier Mr. Lee. Etter tre dager med familien vendte han tilbake til amerikansk soldatliv igjen.

Under et nordkoreansk angrep på leiren fikk han hoften perforert av granatsplinter. Slik endte han på et norskdrevet feltsykehus. Skadene var så omfattende og blodtapet så stort at legene til slutt måtte gi opp, og erklærte ham død. Den livløse gutten ble svøpt i et laken og lagt på likhuset.

- Der våknet jeg opp med forferdelige smerter. En sykepleierske som sto ute og tok seg en røyk, fikk høre hvisking fra likhuset: "Help me! Please." - "Hjelp meg, vær så snill." Jeg hadde vært skinndød i mange timer.

Nordmennene sørget for at gutten fikk all den medisinske hjelp de kunne tilby. Etter hvert ble han feltsykehusets maskot, og igjen fikk han et nytt navn: "Arthur". Hofteskaden utviklet seg til det verre, det gikk mark i sårene, og da det ikke var mer de kunne gjøre for ham i Korea, sørget norske krefter for at han kom til Norge. 4. april 1954 ankom Chul Ho, alias "Masuyama", alias "Archie", alias "Arthur" Oslo.

- Asiater var ikke noe vanlig syn i Oslos gater den tiden, så jeg ble intervjuet i blader og aviser. Folk glodde på meg, og enkelte kom til og med bort og spurte om de kunne få ta på håret mitt, ler han.

Fra første dag gjorde "Arthur" sitt beste for å lære seg norsk og tilpasse seg norsk hverdag. Da han i november 1955 leste i avisen at Kong Haakon var blitt syk, sendte han brev til Slottet der han fortalte om seg selv, og avsluttet med: "Jeg skriver dette for å ønsker at Deres Majestet snart må bli helt frisk igjen. Så de kan komme ut igjen til oss, alle som er glad i Dem. Deres ærbødigst Chul Ho Lee".

Ønsket seg gutt

Etter langvarig rehabilitering ved Rikshospitalet og Sunnaas sykehus, flyttet "Arthur" på hybel og begynte på Foss Gymnas. Etter hvert som han fikk krefter til det, tok han strøjobber som pikkolo, dotømmer og avisbud. Alltid tjenestevillig. Alltid smilende.

- En tid var jeg statist på Folketeatret. Jeg spilte japansk gutt som kom leiende på en geit. Geita bodde i Vika og jeg måtte selv hente og bringe den.

Etter artium og handelsskole tok han fagbrev som kokk. Deretter fulgte etterutdanning i Sveits og ved Hotell- og restaurantfagskolen i Stavanger, før han vendte hjem til kjøkkensjefjobb på kunstnerrestauranten Blom. Sin grafikerutdannede kone Anneliese hentet han fra Tyskland. Historien om hvordan han erobret henne, er nok et eksempel denne mannens seige vilje til å lykkes.

- Det var rørende å lese pappas brev til mamma, sier Irina, og kommer med en stor eske full av flypostbrev. Chul Ho og Anneliese var brevvenner i fire år før de møttes første gang. Til henne våget han å fortelle om hvor ensom han følte seg. I 1964 giftet de seg i Tyskland. Da deres førstefødte ble en jente, var Chul Ho en skuffet ektemann.

- Veldig, veldig skuffet, sier han smilende.

Da neste barn også var en jente, ble han enda mer nedtrykt. Og da den tredje jenta, Irina, kom i 1976, nektet han nesten å tro det.

- Min tyske svigermor kjeftet på meg for dette. Hun var rasende, sier han blidt. - Men jeg hadde overlevd så mye at jeg ville at navnet mitt skulle leve videre. Det jeg ikke visste var at også jenter kan føre navnet videre. Så nå er den saken i orden, sier han fornøyd. Alle tre døtrene har beholdt familienavnet: Anja Lee (42) som ble barnelege, Sonja Lee (39) som ble kokk og Irina Lee (34) som ble journalist.

- Pappa forlangte ikke at vi skulle være best, men at vi skulle gjøre vårt beste, sier Irina.

- Jeg sa til dem at uansett hvor hardt jeg måtte jobbe for å få det til, så skulle jeg betale utdannelsene deres, bare de ble til noe - noe som de likte å være. Ville de studere jus ved Harvard, så skulle nok jeg klare å bekoste det, sier Mr. Lee.

Alenefar til tre

På 1970-tallet introduserte han koreansk ginseng for nordmenn, og et par tiår senere fikk han hele Norge til å begynne å spise hurtigkokte nudler. Reklamefiguren Mr. Lee ble dermed født, og Chul Ho ble kjendis. "Er do litt tom i magen, blir do litt tom i hodet. Det sa min mor!" sa han på TV- og kinoreklamer. Mr. Lee sa mye rart. "Hvis do ikke spiser¿ så blir do sulten!" Han importerte med mye rart også. Kokkeluene av papir gikk som varmt hvetebrød, men sokkene med tær ble aldri ble noen stor hit. Enden på visa ble at han ble sittende igjen med flere tusen "tåsokker".

- Vi gikk med tåsokker i hele oppveksten. Pappa bruker dem fortsatt, sier Irina, og skotter ned på farens sorte sokker med figursydde tær.

I 1984 døde Anneliese av kreft, 44 år gammel. Dermed ble Chul Ho alenefar til tre døtre på 16, 13 og 8 år. En ny, tung periode sto for døren, og denne gangen hadde han ikke bare seg selv å sørge for.

- I utgangspunktet var pappa en sånn mann som arbeidet hele tiden og overlot hus og hjem til mamma. Da hun ble borte, måtte han trå til på hjemmeplan også. Det brakte oss ungene nærmere ham, sier Irina.

Etter tre år som enkemann giftet Mr. Lee seg på ny, med Hae Jong fra Korea. Med henne startet et nytt kapitel i familien Lees liv.

I dag har Mr. Lee grunn til å smile. Han lever et godt liv på Oslos vestkant, han har tre døtre og seks barnebarn, en god kone og det han trenger av penger. Hoften er ikke blitt bedre med årene, men nå som før ignorerer han smertene. Det han ikke kan styre er krigsminnene som i stadig større grad gjør seg gjeldende når han sover.

I årenes løp har både han og døtrene knyttet nye bånd til det Korea som krigen fjernet ham fra. Det ble aldri til at han vendte tilbake for godt - til det tok det norske livet for fast grep i ham - men både forretningsmessig og kulturelt har han lagt vekt på å bygge broer mellom sine to hjemland. I 2004 fikk han Kongens fortjenstmedalje for sitt engasjement for koreanske krigsveteraner.

Takket Norge

- Da benyttet jeg samtidig anledningen til å takke Kongen for alt det som Norge har gjort for meg, sier Mr. Lee. For noen år siden skrev han en bok om seg selv som er utgitt i store opplag i Korea. "Be happy!" er tittelen. "Vær lykkelig!" Men i utgangspunktet ingen utpreget solskinnshistorie.

- Nei, ikke bare sol, sier Mr. Lee. Men "evig solskinn skaper ørken". Det sa min mor.

Denne saken ble første gang publisert 19/08 2010, og sist oppdatert 06/05 2017.