Krimdronningen Unni Lindell
Mørkredd og lettskremt
Krimdronningen Unni Lindell er ikke alltid like tøff som bøkene sine.
Det ble litt for mye for Unni Lindell å takle da hun i sommer kollapset på hytta etter å ha jobbet intenst med å få et bokmanus ferdig.
- Egentlig så har livet mitt vært litt masete i det siste. Jeg kjenner det faktisk med én gang jeg snakker om det. Jeg vet med meg selv at det er på tide å legge litt om, få mer tid til ro og hygge i hverdagen. Da jeg ble litt overarbeidet i sommer, fikk jeg et signal. Å sitte i fred for meg selv og skrive er deilig. Det er alt det andre som tar knekken på meg. Året er for kort. Nå er det vinter igjen, og jeg hater snø. Men inni hodet har jeg en ny bok klar som bare venter på å bli skrevet.
Gode venner
Unni Lindell har noen gode venner. Hennes vennskap med forfatterkollega Anne B. Ragde har blitt mye omtalt. Men forfatteren har også flere venner, som strekker seg mange år tilbake i tid.
- Jeg har noen få gode venner som jeg vet alltid er der, og som er kjempeviktige for meg. De viktigste er mine forfattervenner Anne B. Ragde og Mark Levengood, og barndomsvenninnene mine Signe og Bente. Med dem kan jeg prate om alt. Ellers er jeg ikke alltid like sosial. Jeg har behov for å trekke meg tilbake i lange perioder når jeg skriver. Da er jeg sær og sier nei takk til alt.
Når lyver Unni Lindell?
- Jobben min er å lyve. Jeg har tjent millioner på å lyve. Allerede da jeg var liten, var jeg god på å lyve, jeg løy så det rant av meg både på skolen og i fritiden. Jeg diktet opp de mest fantastiske historier om hva jeg hadde opplevd og sett, og fortalte dem til alle som orket å høre på meg. Så begynte jeg å skrive ned historiene. Dermed lærte jeg meg også at det var OK med litt løgn så lenge ingen oppdaget det.
Og Unni Lindell begynte tidlig å skrive. Allerede i tenårene sendte hun inn falske virkelighetshistorier til ukeblader.
- Da jeg gikk på ungdomsskolen, diktet jeg virkelighetshistorier til ukeblader. Jeg, som var en vanlig skolejente, diktet opp fantastiske komplotter om liv og død. Det som var kjempeskummelt, var at jeg måtte skrive under på en kontrakt om at historien min var sann og selvopplevd. Den første gangen hadde jeg fryktelig dårlig samvittighet. Jeg så for meg at politiet lå på lur i buskene rundt huset vårt for å ta meg når jeg kom hjem fra skolen. Heldigvis hendte ingenting, og jeg fortsatte å skrive historier.
- Avskyr jåleri
Unni og mannen har kjøpt et stort, nytt hus, som hun kanskje ikke vil karakterisere som miljøvennlig. Men Lindell prøver likevel å gjøre litt for miljøet, som å kildesortere, spare strøm og bruke innpakningspapir om igjen. Og å sløse vekk mye penger på klær, det gjør hun heller ikke.
- Klær kjøper jeg ikke mer enn nødvendig av, og slett ikke dyre designerting. Jeg ville ikke eid en Prada-veske om jeg hadde fått den. Jeg avskyr jåleri og går heller på Hennes & Mauritz og kjøper klær, sier hun.
Les også: Store ord, små tilskudd
Det er spesielt én film som har festet seg til netthinnen til Unni Lindell. Skrekkfilmen «Haisommer» fra 1975 skulle hun helst ønske at hun ikke hadde sett.
- Selv om jeg var voksen, ble jeg vettskremt - og jeg har ikke badet mye i havet siden den gang, skrekk og gru. Jeg grøsser fremdeles, vil ikke se den om igjen, og er nok litt barnslig når det gjelder film. «I seng med fienden» var også skremmende. Jeg er lettskremt. Mørkredd ute, men ikke inne. En gang jeg gikk i mørket og en bil stoppet for å spørre meg om veien, løp jeg ut i grøften, ramlet ned en bratt skråning og brakk håndleddet. Jeg var sikker på at det var en morder eller voldtektsforbryter i bilen, forteller Lindell.
Les også:
Det spøker for Skavlan og Lindell
Denne saken ble første gang publisert 27/12 2008, og sist oppdatert 05/05 2017.