Mistet datteren Helene i selvmord
- Jeg kan ikke la Helenes valg bestemme våre liv videre, sier mamma Trine.
I et stort og velmøblert hjem i Fredrikstad i Østfold er stearinlysene tent overalt. En mor og hennes datter har ønsket velkommen inn. Trine Sjurseike (48) og Ida (19) har dekket på til kaffe, og smiler og ler mens de småprater om katten Cæsar, alt og ingen ting.
- Der borte ved bildet av Helene brenner lyset hele tiden. Det får ikke slukne, sier Trine, da vi kommenterer hvor koselig det er.
Historien vi skal gå inn i, handler om fortvilelse og dyp sorg. Den handler om en i utgangspunktet normal og flott jente, som fikk det ekstremt tungt og vanskelig, og om en familie som gjorde det de kunne for at hun skulle ha det bra. Den handler om et helsetilbud, som ikke alltid fungerte, og som til slutt sviktet totalt. Men først og fremst handler den om en mor og en søster, som har bestemt seg for å bære sorgen med seg, uten at den er til hinder for ny livsglede.
- Jeg kan sitte i timevis og fortelle om jenta mi og de problemene hun slet med. Det er ingen solskinnshistorie, for Helenes liv var en prøvelse både for henne og oss rundt, men først og fremst ønsker vi å formidle at det er mulig å komme seg videre. Sorgen forsvinner ikke, men den skifter farge, sier den hardt prøvede mammaen.
Tårene fyller øyekrokene når hun begynner å snakke om Helene. Hun var 21 år da hun fikk henne i armene sine, og tenkte øyeblikkelig, slik alle mødre gjør, at hun var det vakreste barnet hun hadde sett.
- Hun var en skjønn jente, som var glad og fornøyd stort sett hele tiden. Som liten var hun aktiv, nysgjerrig og tilfreds, minnes moren.
Helene ble storesøster til Ida da hun var syv år. I tre år etter det var alt som det skulle. Hun spilte fotball og håndball og hadde venner.
Forandringen
- Da Helene var ti år, flyttet vi til en annen kommune og hun begynte på en ny skole. Fra første dag ble hun mobbet. Vi ble fortalt av en lærer at hun hadde rukket opp hånden da han etterspurte svaret på et vanskelig regnestykke, og at de andre elevene ikke likte at hun svarte riktig så raskt som hun gjorde. «Kom ikke her og tro at du kan alt», var det som om de tenkte. Hun ble klassens hakkekylling, og brått forsvant den trygge og gode tilværelsen hun hadde hatt, oppsummerer Trine.
Helene forandret seg og ble veldig stresset og ukonsentrert. All plagingen fikk henne til å oppføre seg annerledes. Hjemme klaget hun på vondt i hodet og magen; hun ville ikke på skolen. På skolen ble hun rastløs, humørsyk og fjern.
- I samråd med læreren koblet vi inn Pedagogisk Psykologisk Tjeneste (PP-tjenesten), og det ble kalt inn til et foreldremøte for å snakke om mobbingen. Dessverre ble vi ikke møtt med den forståelsen som vi hadde håpet på. De andre foreldrene gjorde det klart at deres barn ikke hadde gjort noe galt, forteller Trine. Dagen etter møtet kom en mor og ringte på. «Jeg er så lei meg for at jeg ikke torde å stå frem med tankene mine om det som har skjedd», sa hun. Det var en trøst.
Men for Helene fortsatte utfordringene. Hun fikk diagnosen ADHD og ble plaget og mobbet. Utryggheten og frykten gjorde henne ekstremt stresset - hun fant sjelden ro. En dag ble hun løftet opp og sluppet i bakken av medelever, et fall som resulterte i at fortennene knakk.
- Vi kunne ikke se på at barnet vårt hadde det så vondt, og tok henne ut av skolen og ga henne hjemmeundervisning til vi fikk plass på en ny skole. Etter denne hendelsen bestemte vi oss for å flytte tilbake til vår tidligere hjemplass, der Helene hadde hatt venner og følte seg trygg, forteller Trine.
Livet med en psykisk syk datter
Ble Helene psykisk syk av mobbingen hun ble utsatt for? Kunne hun ha fått et godt liv om hun ikke hadde blitt et utstøtt og ensomt barn? Mammaen har tenkt mye på disse tingene. Det hun vet sikkert, er at datteren aldri kom over det som skjedde, og at hendelsene var langt mer alvorlig enn hun ante den gangen. I samtaler senere kom det frem at de andre barna slo, sparket og dyttet henne. En gang hadde hun blitt holdt liggende på bakken mens en medelev syklet over henne.
Foreldrene trodde at ting ville bli bedre etter at de flyttet, men problemene fortsatte, bare i en annen form. Det var som om utryggheten forplantet seg. Tilbake på «gamleskolen» begynte hun å slite faglig. Etter utallige møter og diskusjoner begynte Helene på en spesialskole. Hun, som var god i matematikk og elsket å skrive, trivdes godt der. I fritiden var hun speider. Hun likte seg ute i naturen. Hjemme var hun snill og god mot mamma Trine, men noen ganger var hun slem mot lillesøsteren.
- Når hun hadde dårlige dager, var hun sjalu på meg fordi jeg hadde venner, men når hun var glad, hadde vi det veldig fint sammen. Jeg var utrolig glad i Helene, sier Ida i dag.
14 år gammel forsøkte Helene å ta sitt eget liv første gang. På det tidspunktet hadde Trine og ektemannen skilt lag.
- Hun hadde kuttet seg og sa «Mamma, du må hjelpe meg», men hun kunne ikke fortelle hvorfor hun hadde skadet seg selv. Jeg ringte sykehuset, helse- og sosialtjenesten i kommunen og Barne- og Ungdoms psykiatrisk (BUP), men ingen kunne hjelpe oss. De påsto at hun ikke var suicidal, husker mammaen.
Lillesøsteren så at storesøsteren brøt opp det låste medisinskapet for å få tak i tabletter. Trine torde ikke å forlate de to søstrene i huset alene av frykt for hva som kunne skje. Hun kontaktet en advokat. «Noe må gjøres!», krevde hun. Da det endelig ble trommet sammen til et møte med fylkesbarnevernet, endte det med at hun måtte gi fra seg omsorgen for sine førstefødte. Hvis hun ikke gjorde det, kunne de ikke hjelpe, sa de.
På et vis har Trine mistet datteren to ganger, og den første gangen var da. Helene var 15 år da hun flyttet inn på en institusjon, der hun ble passet på 24 timer i døgnet. For moren var det ingen lettelse, bare et nederlag og en sorg. Datteren var ikke hos henne - det var ikke sånn det skulle være. Helene selv klandret aldri mammaen fordi hun overlot henne til barnevernet. Tvert imot.
- Men for meg var dette til liten støtte. Det skal da ikke være slik at du må gi fra deg det kjæreste du har for å få hjelpen du trenger, sier Trine og tørker en tåre fra øyekroken. Hun stopper opp, og så smiler hun. – Helene var så flink til å hekle, minnes hun brått.
Ulike diagnoser
Å høre Trine og Ida fortelle om Helene er både gripende og opprørende. Flere selvmordsforsøk fulgte i årene som kom. ADHD-diagnosen ble fjernet og det ble sagt at Helene hadde Asperger syndrom. Trine flyttet til Oslo i kjølvannet av skilsmissen og jobbet som omsorgsarbeider, ambulansearbeider og legesekretær, men var stadig på besøk hos Helene. En jul hun var hos henne, fikk hun sjokk; det var respatexplater foran vinduene og bare et lite juletre med litt pynt - hjemmet hennes var en sterk kontrast til den «julete» stuen hun hadde vokst opp med, og som de hadde som tradisjon. Det føltes som om datteren bare var en brikke i et kaldt system med masse regler. Alle juler etter var Helene hjemme i høytiden. Hele tiden var det besøk begge veier.
Bedringen av helsetilstanden uteble, og da hun var 17 år kastet barnevernsinstitusjonen inn håndkleet og sa til Trine at hun måtte ta Helene hjem. Det ble det ikke noe av, selv om hun var klar for å gi datteren det hun trengte.
- Jeg hadde møtt mannen jeg i dag er samboer med, og vi gikk sammen til møter i barnevernet. «Nå må Helene forberedes på det voksne livet», sa han, og understrekte at styring av egen økonomi var en av tingene hun måtte lære før hun flyttet hjemmefra. 18 år gammel ble hun tildelt en kommunal leilighet med møbler i, og hun fikk en stor sum penger på kontoen. Etter en uke var pengene borte, forteller hun. Hun understreker at Helene tross dette viste bedring. Hun hadde venner som hun var sammen med, heklet smykker og fungerte til tider normalt. De snakket sammen, slik en mor og datter gjør, og hun øynet håp for fremtiden.
Ble mor
Den unge kvinnen med alle utfordringene levde sitt eget liv. Kort fortalt ble Helene kjent med en dansk mann og ble gravid. For å slippe unna barnevernet dro de to foreldrene til Danmark, men barnevernet her sendte bekymringsmelding videre dit. Helene fødte en datter og ble vitne til at den nyfødte jenta fikk hjertestans. Da babyen var syv uker gammel tok de barnet fra henne. Det ble sagt at hun var for usikker som mor, og hun fikk aldri en sjanse til å vise om hun kunne klare å være en god nok mamma.
Facebookgruppe
Hvis du er interessert i å bli med i Trine Sjurseikes gruppe på Facebook, "Et skritt om gangen (Foreldre i sorg) kan du sende henne en personlig melding på Facebook og fortelle hvorfor du ønsker medlemskap. Dette er hva alle får spørsmål om:
Hei. Du har sendt en forespørsel om medlemskap i gruppen "Et skritt om gangen (Foreldre i sorg)". På grunn av gruppens ivaretagelse og vern så blir alle med ønsket medlemskap spurt om hvem de har mistet og alder, så det er fint om du forteller dette.
Kunne hun, med litt hjelp utenfra, ha gitt omsorg til sitt lille barn? Ville hun ha klart det, om det var et nettverk rundt? Moren tenker på det. Ingen i barnevernet tok kontakt med Trine. Hun reiste til Helene i Danmark og forsøkte etterpå å få barnebarnet til Norge via barnevernet på sitt hjemsted, men uten hell. Helene kom hjem da det ble slutt med kjæresten. Hun flyttet til sin og Idas pappa og bodde hos ham til hun fikk bolig av kommunen. Jevnlig besøkte hun datteren i Danmark - de to fikk to timer sammen om gangen, og under tilsyn. Trine satte i gang et apparat for å få kontakt med barnebarnet. Helene hadde frivillig gått med på omsorgsovertagelse, men slet i kjølvannet av den. Savnet etter datteren, pluss store smerter på grunn av ødelagte hofter, førte henne inn i en depresjon. Hun unnlot å reise til datteren fordi det var for vondt å forlate henne.
I oktober 2013 døde mormoren hennes. De hadde stått hverandre nær. Helene klappet sammen og ble lagt inn på psykiatrisk sykehus fordi hun var suicidal.
Forberedt på det verste
Helene hadde masse empati, spesielt overfor dyr. Hun var veldig direkte og flink til å formulere seg. Iblant skrev hun gripende dikt. Da hun kom på sykehuset enda en gang, var hun veldig lei seg fordi hun gruet seg til å besøke datteren igjen.
Har endret rutinene
Både Stavanger kommune og fylkeslegen sier at det som skjedde med Helene, ikke skulle ha skjedd.
- Vi må lære av denne saken, sier kommunaldirektør Per Haarr i Stavanger kommune til Stavanger Aftenblad. Stavanger universitetssykehus har endret rutinene for å forhindre at noe lignende skjer igjen.
- Jeg hadde aldri sett henne så langt nede, sier søsteren Ida.
Venner og familie av Helene ringte til Trine for å fortelle at hun hadde sagt at hun ville ta livet sitt når hun ble skrevet ut fra sykehuset. «Si det til dem på sykehuset», bad Trine, og de gjorde det.
«Ikke send henne hjem, hun kommer til å begå selvmord», tryglet Trine. «Lov meg at hun får bli hos dere og ikke skrives ut», sa pappaen, og de lovet. Likevel ble Helene sendt hjem. Med en ny miks av medisiner, som gir økt risiko for selvmordstanker, lot de henne være alene. «Jeg stiller dere ansvarlig hvis det skjer noe», sa mammaen.
Helene ringte fra leiligheten sin og tryglet og bad om å bli lagt inn igjen fordi hun var redd de mørke tankene hun slet med. Neste dag ville hun ikke innlegges, bare dø. De tok ikke imot henne fordi hun var så ubesluttsom.
- Å være ubesluttsom og vinglete var en del av sykdomsbildet. I papirene hennes sto det «ustabil emosjonell fungering», minner Trine om. I dag vet hun at datteren skrev et avskjedsbrev til henne på dataen. «Ikke klandre deg selv, helsevesenet har sviktet», sto det blant annet.
25. november 2013 ble Helene funnet død. Hun hadde gjort det hun sa hun skulle gjøre. Igjen sto en familie i bunnløs sorg.
Umiddelbart etterpå ble det opprettet tilsynssak, og Stavanger Universitetssykehus gikk ikke fri: «Stavanger Universitetssykehus (psykiatrisk klinikk) har brutt sin plikt til å gi Helene Langeland Pedersen forsvarlig helsehjelp. Oppfølgingen hun fikk etter utskrivning fra psykiatrisk avdeling har ikke vært forsvarlig», sto det i konklusjonen fra Fylkeslegen. Stavanger kommune ble også refset for å ha brutt loven.
Sorgen kjentes så tung og vond at lys ikke slapp inn. Trine kunne ikke få tilbake Helene, men bestemte seg for å forfølge saken for å forhindre at noe tilsvarende skjer igjen.
– I mange år hadde jeg forberedt meg på at Helenes liv brått kunne ta slutt. Kanskje gjorde det tapet lettere å bearbeide. Men min bakgrunn innen krisehåndtering var også til hjelp, sier hun i dag.
Livet videre
Hva feilte Helene, egentlig? Familien tror at diagnosen hun fikk sist, bipolar, er den riktige, og tenker at livet hennes kunne ha sett ganske annerledes ut om hun hadde fått rett diagnose tidligere. Nå er trøsten deres at hun ikke har det vondt lenger, ikke føler frykt, at hun endelig slapper av. På en måte ble døden en befrielse.
Men pårørende skal gå en vei for å kjenne på gleden igjen. Da Trine lo hjertelig for første gang etter den tragiske hendelsen, ble hun øyeblikkelig sorgtung. «Du kan ikke stå her og le, jenta di er død», sa hun til seg selv.
- På ett tidspunkt måtte jeg innse at jeg ikke kunne ha dårlig samvittighet hver gang jeg lo, eller når jeg følte meg glad, sier mammaen nå. Hun forsøker hver dag å finne grunner til å være takknemlig. Hun har sine kjære: Samboeren Kenneth, stedatteren Connie, Ida og Connies lille gutt, som hun får være bestemor til. Og hun har barnebarnet, som Helene brakte til verden. Annenhver måned reiser de til Danmark for å være sammen.
- Da Helene levde, gikk vi i konstant frykt og kunne aldri slappe av. Nå har det verste skjedd, og det er ikke mer å være redd for. Sannheten er at Helene varslet sitt eget selvmord, men likevel ble hun sendt hjem fra psykiatrisk sykehus, selv om pappa ble lovet at hun ikke ville bli skrevet ut, sier lillesøster Ida.
Mamma Trine vil se fremover. Hun har startet en Facebook-gruppe for foreldre i sorg og ønsker å bidra med sine erfaringer for å spre kunnskap og minne om at pårørende kan være en ressurs.
- Det er jo slik at vi som står psykisk syke nærmest er dem som kjenner dem best. Familien er eksperten på den syke, minner hun om. Målet er å få helsevesenet til å se dette og dra nytte av det, i stedet for å se på pårørende som en belastning, sier hun.
- Hva er ditt råd til andre ?
- Husk at det finnes gleder i livet fortsatt, selv om en som står deg nær, er død. Reis deg og sørg for å ha noen å snakke med. Vi kan ikke slutte å leve, selv om noen er død. Å leve forplikter. Jeg må leve med dem som lever, og kan ikke dø med den som døde. Hjemme hos oss brenner alltid et lys for Helene. «Fri som fuglen, men alltid i våre hjerter», står det på gravsteinen hennes. Jeg tenker på henne hver dag, og ønsker at hun ikke døde forgjeves. At helsevesenet og pårørende kan jobbe tettere sammen, er min tanke og drivkraft. Liv kan reddes gjennom min datters historie, sier mammaen.
Dette er ordrett hva Helene skrev til sin kontaktperson i hjemkommunen bare noen få dager før selvmordet:
«Dere ser bare en utagerende, forvirret, ung dame på snart 25 år. Dere ser ikke den fortapte, slitne og desperate jenta, som prøver å rømme fra seg selv. Dere ser ikke den jenta som innerst inne er redd både seg selv og det mørke hullet som fyller hverdagene. Dere ser ikke Helene. Dere ser ei jente som er gal og selvdestruktiv, samt søker oppmerksomhet.
Jeg er i hvert fall ikke klar for å komme hjem ennå. Jeg er ikke klar for noen ting, føler jeg. Jeg er sliten. Jeg orker ikke noe. Er sliten. Er trøtt. Er lei av alt. Smerten innvendig er veldig stor. Sorgen er også stor. Jeg vil bare reise til mormor. Jeg klarer ikke dette. Jeg er ikke et menneske mer. Jeg er bare et skall».
Helene valgte bort livet. Trine vil ikke la det valget bestemme over hennes liv videre.
- Det er ikke synd på meg. Jeg har en familie rundt meg, og selv om jeg bærer på dyp og tung sorg, kan jeg smile, le og fryde meg over situasjoner og øyeblikk. Det hjelper ingen at jeg velger å bli i den mørke kjelleren. Heller vil jeg bidra med mine erfaringer og dele min historie. Det er trøst i at andre står frem og derfor gjør jeg det, understreker hun.
Les også:
Vi vil alltid ha et barn for lite
Camilla (31) har gitt fra seg sønnen sin
Denne saken ble første gang publisert 23/08 2015, og sist oppdatert 08/05 2017.