Levi Henriksen om barndommen og sønnen Hermann
– Jeg ville ikke bli som min egen far
Levi Henriksen hadde en overbeskyttende far. Da han selv fikk barn, gikk han i en helt annen retning.
Faren til Levi Henriksen (55) ble mishandlet som barn. Resultatet var at han ble en kjærlig og svært overbeskyttende pappa for sine barn - spesielt yngstegutten Levi. Selv valgte Levi å gå motsatt vei.
– Min far ble fysisk og psykisk mishandlet av sin stefar, noe som førte til at han ble veldig kjærlig og overbeskyttende. Jeg var Yngstebarnet, mine søsken er 23, 20 og 14 år eldre enn meg. Jeg fikk ikke lov til noen ting. Pappa ble sjokkert og sint da han oppdaget at jeg som 18 åring hadde vært og badet alene. Uten at noen var der for å passe på meg. Da jeg fikk barn selv, bestemte jeg meg for at de skulle bli mer hardføre. Derfor slapp jeg Hermann ut i vannet da han var liten. Bare en gang, da.
– Jeg ble jo så redd at jeg spydde av frykt, sier Hermann.
– Jeg ville ikke at Hermann skulle tro at alt var farlig, sånn som det var da jeg var liten. Jeg ble et forsiktig barn. Og det er min fars skyld. Men jeg fikk kjeft den gangen av moren min, og måtte moderere meg, sier Levi.
Pulverkaffe og wienerbrød
Levi Henriksen
Henriksen er en norsk forfatter, musiker og tidligere journalist. Han har gitt ut flere novellesamlinger, romaner og esseysamlinger. Gjennombruddet kom med romanen Snø vil falle over snø som har falt i 2004 som bidro til at Henriksen ble tildelt Bokhandlerprisen samme år. Novellesamlingen Bare mjuke pakker under treet fra 2005 ble filmatisert i Bent Hamers Hjem til jul i 2010.
De siste årene har han også tatt opp igjen musikk-karrieren med bandet Levi Henriksen & Babylon Badlands. Siste plate kom i og het Verden av i går.
Kilde: Wikipedia.no,
Hjemme hos familien Henriksen i Kongsvinger er det Hermann (23) som møter oss i døren og ønsker oss velkommen. Levi står inne i stuen. Med armene i kors foran en ruvende bokhylle, betrakter han oss taust. Hermann spør om vi har lyst på brus, kanskje kaffe? Vi takker ja, og enda et ja, til kaffe. Da setter forfatteren seg i bevegelse. Ikke i rocke-fart, mer slepende og i det han runder hjørnet til kjøkkenet opplyser han «Da blir det pulverkaffe». Alt er gjort klart, varmtvann på kannen og ferske wienerbrød ligger i en kurv med plast over. Levi ber oss velge hvor vi vil sitte:
– Sofaen, eller ved spisebordet? Det er best for deg å sitte ved spisebordet når du skal skrive, så slipper du å ha blokken i fanget, sier han.
Les også: Camilla og Gordon ble rusavhengige som barn
– Det skal være hyggelig å komme til familien Henriksen, sier Hermann mens faren setter tykke, sennepgule keramikkkrus med rykende kaffe på bordet.
Hermann flyttet hjem fra USA for et år siden, nå gjør han ferdig lærerutdannelsen i Kongsvinger og skal bo hjemme et år til. Levi beundrer sønnen for at han har bodd tre år i Amerika. Selv har han bodd i Kongsvinger kommune hele sitt liv. Men han skriver mye om folk som drømmer om å reise ut.
Jålebukk
Hvis Levi hadde fått bestemme hadde han kalt sønnen Elvis eller Dylan.
– Det fikk jeg ikke min kone med på. Hermann er oppkalt etter pappa. Det var en fin måte å hedre ham på. Han døde en måned før Hermann ble født. Det var en merkelig tid. Å ha en far som døde av kreft samtidig som mitt barn vokste i magen på moren. Jeg fikk aldri tatt til meg sorgen eller gleden. Det gikk akkurat en måned fra Hermann den andre døde, til Hermann den tredje ble født, sier Levi.
– I USA kalte de meg «Herm the third», det var kult. For jeg liker USA, akkurat som pappa, sier Hermann.
– Nå må jeg rette litt her. Jeg liker ikke USA. Jeg har aldri vært i USA. Men jeg har vært i Amerika. USA er Donald Trump, Ronald Reagan og Wall Street. Amerika er Mark Twain, Dylan og Elvis, sier Levi.
– Uansett, jeg er stolt over å være oppkalt etter farfar. Han var en bra mann. Men i voksen alder har jeg tatt et navn til, Haraldsrud – mammas etternavn, sier Hermann.
– Jålebukk! sier Levi. Og legger armene i kors og strammer til.
– Men jeg er både pappadalt og mammadalt. SÅ! sier Hermann, smiler varmt og klør seg i skjegget. Og da er det som om noe napper i kinnet til Levi, noe som kanskje kunne blåst opp til et smil. Men det kommer aldri så langt. Levi Henriksen må tas for de ordene han leverer over bordet, smil og mimikk får vi ikke. Datteren Leah (18) som nettopp har flyttet hjemmefra har sagt at: «Pappa er ikke skummel. Bare utrolig irriterende». Det er ikke Hermann enig i.
Les også: Planen var å bli gamle sammen
Øl og betroelser
– Det er pappa jeg kommer til, når jeg har gjort noe dumt, eller når jeg skal snakke om noe vanskelig. Som for eksempel da jeg bestemte meg for å ikke fullføre utdanningen i USA. Sånne samtaler tar jeg alltid med pappa først.
– Det er jo et stort kompliment!
– Det er ikke fordi jeg ikke synes det er så farlig. Men jeg er så smertelig klar over alle gangene jeg har rotet meg bort og gjort feil. Jeg kan jo ikke bli sint på barna mine for de samme tingene jeg har gjort, sier Levi.
– Det hender pappa og jeg tar oss et par øl og forteller gode historier. Vi er to gutter som fort blir emosjonelle på hvert vårt vis. Men når vi sitter slik er han alltid rask til å snakke om mamma. Han sa forleden at han elsker mora mi mer og mer for hver dag som går. Det er fint å høre. Jeg har mange kompiser med skilte foreldre. Jeg legger merke til at jeg har noe som de ikke har.
– Da jeg var liten trodde jeg alle familier hadde det som oss, at hjemmet var et godt og trygt sted der folk er gode med hverandre. Og at man alltid samlet flokken til middag rundt et spisebord. Nå har jeg jobbet som lærervikar på barneskolen, og da har jeg sett at mange barn har det mørkt. Jeg har takket pappa, og mamma for at jeg fikk en så fin barndom, sier Hermann.
Les også: Gerd var familiens usynlige barn
Gratis øl
For ham var det en selvfølge at pappa var hjemme, at han etter hvert ble en anerkjent forfatter, kan han ikke huske at noen gjorde noe nummer av.
– Men det var noen venner som syntes at det var kult at han var den han var. Jeg har aldri opplevd noe negativt eller at noen har sagt at det han skriver er møkk. Men jeg har fått gratis øl i baren når folk har skjønt hvem faren min er.
Det er stas for en student, sier Hermann og ser på klokken. Han skal være på jobb om et kvarter.
– Jeg kjører deg, sier Levi.
– I den grønne?
– Gjerne.
Så brummer det tungt på tunet, og lukten av bensin à la tidlig 70-tall legger seg over plassen. Hermann hopper lett opp på lasteplanet, akkurat som han gjorde i barndommen, da faren tok med han og søsteren på badeturer og overnattinger i skogen.
– Det var ikke helt etter forskriftene å frakte små barn på lasteplanet, sier Levi.
– Men det var veldig gøy, svarer Hermann.
– Du har ikke overbeskyttet ungene dine, Levi?
Og nå smiler han. Fornøyd.
Denne saken ble første gang publisert 20/11 2019, og sist oppdatert 10/12 2019.
