Jeg synger for min døde mor

"Susan Boyle, du kan reise tilbake til landsbyen din med hodet høyt hevet. Det ble tre jaer!" sa Simon Cowell.

Et uforglemmelig øyeblikk. Ikke bare for Susan Boyle, men for millioner av seere som da og senere har sett henne på "Britain's got Talent". Foran en målløs dommertrio og et jublende publikum oppnådde hun verdensberømmelse på noen få sekunder. Med penkjolen på, med ny permanent, og med sin avdøde mors giftering i gullkjede rundt halsen, sang hun seg inn i alles hjerter. Men den hun egentlig sang for, var moren.

- Motet til å stille kom fordi jeg ville hylle mamma, sa hun.

Moren, som døde i 2007, hadde lenge prøvd å overtale datteren til å melde seg på "Britain's got talent". Hun visste at Susan fortjente et større publikum enn menigheten i kirken og gjestene på den lokale karaokepuben.

- Jeg skyldte mamma å gjøre det. Men nå angrer jeg at jeg ikke gjorde det før, sier Susan.

47-åringens braksuksess på britisk TV 11. april i år blir aldri glemt av dem som så på - ikke av dommerne heller. Allerede etter de første klokkerene tonene begynte Piers Morgan å klappe henrykt. Simon Cowells øyebryn forsvant nesten opp i hårfestet, og Amanda Holden reiste seg sammen med publikum og ga henne stående applaus.

De eneste som ikke lot seg overraske, var innbyggerne i Susans hjemby, Blackburn i Skottland. De vet hva hun er god for. Der har hun gjort seg bemerket som amatørsangerinne helt siden 12-årsalderen.

Skadet under fødselen

Hittil har Susan levd et beskyttet liv i barndomshjemmet, en kommunal arbeiderbolig i en stille gate i West Lothian-området. Hun er den yngste av ni søsken. Faren Patrick var lagerarbeider på bilfabrikken British Leylands, og moren Bridget jobbet som stenograf. Hun var 47 år gammel da Susan ble født, og fødselen var lang og hard. Det påførte Susan en hjerneskade på grunn av oksygenmangel, noe som ga henne en spesiell personlighet og gjorde at hun slet på skolen. Bare i sangtimene var hun en ener. Lærerne oppmuntret henne til å synge, og sørget alltid for å gi henne utfordrende sangroller i skoleforestillingene.

Etter grunnskolen jobbet Susan som kjøkkenhjelp på West Lothian College i flere år. Hun gikk ofte på konserter for å høre profesjonelle sangere, og tok sangtimer både privat og ved Edinburgh Teaterskole. I ungdommen vant hun flere lokale talentkonkurranser, og i 1995 dristet hun seg til å prøvesynge for det britiske talenshowet "My kind of People".

- Men da var jeg så nervøs at jeg ikke fikk til noe som helst, forteller hun.

Rundt årtusenskiftet gjorde Susan sin hittil eneste innspilling, på en veldedighetsplate der hun blant annet synger "Cry Me a River". CD-en ble brent i bare 1000 eksemplarer, og engelske bookmakere tipper at den vil bli et verdifullt samleobjekt. Men innspillingen er allerede i ferd med å spres på Internett.

Foreldrene beskyttet henne

Med sitt godtroende vesen ble Susan et mobbeoffer helt fra barndommen av. Også som voksen har hun måttet tåle mange nedlatende bemerkninger.

- Foreldrene mine var redde for at noen skulle utnytte meg, så de ville ikke la meg flytte hjemmefra, forklarer hun åpenhjertig.

Susan har aldri åpent gitt uttrykk for noen bitterhet over folks holdninger til henne. Det er ikke hennes stil.

Selv om Susan har lærevansker, er hun ikke dum. Ved en anledning trakk hun seg fra å prøvesynge for det engelske talenshowet "The X-Factor", fordi hun mente deltagerne ble vurdert etter utseende. Hun var klar over at hun ville bli møtt med skepsis i "Britain's got Talent" også, men avslo å forandre image.

- Jeg vet godt hva de tenkte, men hva spiller det for rolle så lenge jeg kan synge? Det var ingen skjønnhetskonkurranse heller. Jeg tok meg selv på alvor og konsentrerte meg om sangen.

Susan fikk likevel et sjokk da hun så seg selv på TV. Men denne damen tar seg ikke mye høytidelig.

- Jeg ante ikke at jeg var så feit. Jeg var jo stor som en garasje! Kanskje det var utseendet mitt som fikk folk til å gråte, sa hun selvironisk. - Nå skal jeg slanke meg og få meg noen andre klær, det går ikke an å gå rundt og se så kjedelig ut som meg.

Det som imidlertid bekymret Susan før TV-opptredenen, var alderen. Bare et par uker før showet ringte hun den gamle sanglæreren sin og sa at hun trodde hun var for gammel, at dette var et show for ungdom. Heldigvis klarte han å overtale henne til å delta.

Etter at faren døde rundt 1990, ble Susan igjen hjemme for å stelle for moren. Da moren døde for par år siden, fortsatte hun å bo i barndomshjemmet, sammen med katten Pebbles på 10 år. Hun har aldri vært gift, og "never been kissed" - aldri blitt kysset, som hun har sagt. Det siste har hun nå trukket tilbake.

- Jeg sa det bare på spøk, forklarer hun.

(Saken fortsetter under bildet.)

Susan sjarmerer alle. Publikum blir rørt til tårer når hun synger, og mediefolk blir milde når hun snakker. Videoen med hennes "I dreamed a Dream" fra Les Misérables har sprengt alle rekorder på nettstedet YouTube. Oprah Winfrey og Larry King har intervjuet henne, og medier fra hele verden valfarter til lille Blackburn for å møte henne.

Et helt nytt liv

For å beskytte sin lille plenflekk for tråkk fra verdenspressen har Susan måttet sette opp plankegjerde foran det beskjedne murhuset sitt i Yule Terrace.

- Dette er veldig uvant. Jeg begynner fortsatt å le når noen spør om autograf. Og tenke seg til, det selges T-skjorter med bilde av meg! Det er til å miste pusten av, sier en overveldet Susan, som har vært arbeidsløs i årevis og drevet med frivillig arbeid i den lokale kirken "Vår Frue av Lourdes". Hun er en hengiven katolikk.

- Stemmen min er en gave fra Gud. Men jeg begriper ikke at jeg ikke gjorde dette før, sier hun.

Da Susan fikk sine tre ja på "Britain's got Talent", var knapt et øye tørt. Og da hun danset ut av scenen i sine hvite pensko, ga hun millioner av mennesker en leksjon i at man aldri skal forhåndsdømme noen.

Fortsatt gjenstår det noen runder av konkurransen, og 30. mai er det finale. Om Susan vinner hele talentshowet, eller ikke, kommer hun ikke til å trenge mer arbeidsløshetstrygd. Simon Cowell, som også er plateprodusent, har for lengst sikret seg platekontrakt med henne.

- Men prøver han å forandre på henne, kommer jeg og tar ham. Susan må få være akkurat slik hun er, advarer meddommer Amanda Holden.

Hva Susan selv mener, holder hun for seg selv. Hun bare smiler sitt underfundige smil og synger for alle som vil høre. Fremtiden ligger og lokker med store inntekter og enda større berømmelse. Vi krysser fingrene for at begge deler kun vil bli til glede for henne. For det har Susan Boyle fortjent!

Denne saken ble første gang publisert 17/05 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.