Jeg har ventet på Thorvald i 53 år

- Det tar en halv time for ham å gå etter at vi har sagt vi skal gå. Av og til bare går jeg og står utenfor og venter. Det er veldig irriterende. Jeg bruker å si at Thorvald har et annet nervesystem enn oss andre. Jeg er ikke så veldig sosial, mens Thorvald er ekstrem. Han får aldri nok av mennesker.

Da vi var sammen i russetiden (i 1950) og gikk for eksempel ned på Karl Johan, så stoppet Thorvald hele tiden for å snakke med mennesker. Vi kom aldri noe sted, minnes Karin.

- Aldri har Karin sagt at jeg ikke kan reise. Tvert imot. På en måte er det en avlastning at jeg ikke er hjemme, forteller Thorvald. - Det er mye støy med meg; møter, reiser, telefoner. Men jeg trives med det, det er sånn jeg er. Jeg venter telefoner og jeg må ta dem, jeg kan ikke svikte.

Et hav imellom

Karin og Thorvalds kjærlighetshistorie har vært fortalt før, og Karin vegrer seg for å fortelle den enda en gang til. - Det virker så selvopptatt.

Men hun kan i alle fall avsløre at hun husker hun traff Thorvald ett år før han husker det.

- Det var på fjelltur en påske, og han var sammen med sin daværende kjæreste. Jeg husker jeg syntes de var så søte og hyggelige begge to, sier hun. - Men dette husker ikke Thorvald. Jeg hadde anmeldt ungdomsbøker i VG.

Jeg traff ham igjen fordi han vel gjerne ville ha litt spalteplass. Så ble vi kjærester, men i russetiden tok det slutt.

Like etter emigrerte hele Karins familie til Canada.

- Jeg kan ikke si jeg tenkte så mye på Thorvald i de årene jeg var der. Det var en dramatisk ting å emigrere i de dager. Hele Atlanterhavet lå mellom, og det var på ingen måte en liten ting å krysse det. Nå for tiden er det ingenting; ett av våre barnebarn studerte i USA, og jeg tror han var hjemme to ganger det første året, sier Karin.

Men Thorvald tenkte mer og mer på Karin, og i løpet av 1953 ble han overbevist om at Karin var den eneste rette for ham. Han reiste over til Canada, bare for å oppdage at hun skulle gifte seg om fem dager, og Thorvald måtte dra hjem med uforrettet sak.

Tre år senere, i 1956, skrev han et brev til Karin, som hun ikke svarte på. Men hun var blitt skilt, og da hun samme sommer reiste hjem på ferie til Norge, for første gang på seks år, sendte hun et telegram til Thorvald om at hun kom.

Thorvald var på fjellet da han fikk beskjeden og kjørte fort, eller «fløy lavt», som han beskriver det i sin biografi for å treffe henne igjen. Dagen etter bestemte de seg for å gifte seg.

- Det var det mest halsbrekkende jeg har gjort noen gang. Lykken er bedre enn forstanden, sier Karin. Paret har nå vært gift i 53 år.

- For å leve sammen må man ha selvstendighet, en viss styrke og bestemthet, mener Thorvald.

Karin beskriver Thorvald som balansert og harmonisk.

- Jeg var vant til å omgås vanskelige mennesker, og det skremte meg. Thorvald er så harmonisk.

- Jeg tar alt i beste mening. Jeg bruker å si at jeg vil heller bli lurt selv, enn å lure andre. Jeg blir veldig opprørt om noen antyder at jeg har lurt dem, det er fjernt for meg, sier Thorvald.

(Teksten fortsetter nedenfor bildet.)

Tre barn

Karin og Thorvalds tre barn er Camilla, Jens og Nini. Om barneoppdragelse er paret samkjørte.

- Karin og jeg var enige om at barns eneste sjanse til å få et liv i trygghet er hjemme hos mor og far, som skal hjelpe, støtte og rose. Barna våre har de fellestrekkene at de er snille, og de er snille mot hverandre. De har en enorm sans for humor, og de er selvstendig tenkende mennesker. Det som er forskjellig, er at de har valgt ulike veier i livet, sier Thorvald.

De har ikke lyst til å snakke om Ninis narkotikaproblemer som kom frem da Thorvald utga sin biografi i 2001. Men de opplevde reaksjonene etter boken som veldig positive. Ikke minst var det viktig å påpeke at narkomani er en sykdom.

- Vi mottok hundrevis av brev, og Karin satt i to dager og besvarte telefoner. Vi fikk også vite at mange vi kjenner hadde slitt med samme type problemer. Det var Nini som ville jeg skulle skrive om det vanskelige, og vi skrev den biten i boken sammen. Hun har vist en enestående styrke ved å slutte med narkotika og å skifte miljø, sier Thorvald.

Fred er det beste

Thorvald Stoltenberg har alltid vært engasjert og ønsket å bidra. Han var fredsmegler i Nicaragua i 1984-1986, på Balkan

i 1993-1995, og som det kommer frem i boken «Fredskrigeren», lyktes det ham ikke å få i havn noen fredsavtale på noen av stedene.

- Jeg ser ikke på det som et nederlag, men som en del av en utvikling. Man må se det som et ledd i en lang prosess. Skulle man bare involvere seg i det man visste ville bli en suksess, måtte man heller holde på med fritidssysler. Jeg er opptatt av å finne løsninger. Når jeg blir invitert til å holde foredrag om politikk, er jeg mer opptatt av å skissere løsninger enn å snakke om hva som gikk galt. Og hvis noen ber meg om å delta i en prosess, sier jeg ja.

Karin har også hatt en karriere, noe som ikke er selvsagt for kvinner av hennes generasjon.

- Min mor syntes det var helt forkastelig og ukvinnelig å forsørge seg selv. Da jeg ble skilt i Canada, mente hun grunnen måtte være at jeg ikke hadde forstått hva som krevdes av en hustru. Men det har aldri vært min tanke å ikke arbeide.

Karin Stoltenberg er utdannet genetiker og tok sikte på å bli forsker.

- Men da Thorvald begynte i Utenriksdepartementet, regnet jeg med å reise verden rundt med ham, og da var ikke det aktuelt. Jeg begynte å studere statsvitenskap og fikk etter hvert jobb, først i Norad og deretter i Forbruker- og arbeidsdepartementet, der jeg ble ekspedisjonssjef. Jeg var også statssekretær

i Gros andre regjering. I min yrkeskarriere er jeg mest stolt av stortingsmeldingen om selvbestemt abort som jeg nesten egenhendig skrev selv.

- Som ung så jeg for meg et stillferdig liv som forsker med en konsert av og til som utskeielse.

Thorvald: - I stedet ble det konsert hver dag!

Karin nikker.

- Det ble det.