Mamma-Sidsel gjør en forskjell
Sidsel er «mamma» til minst 100
Da Sidsel Lundebø fikk sitt første fadderbarn, var det gjort. Livet tok en ny retning.
– Flyktningene her kaller meg mamma, ler Sidsel Lundebø.
Hun nikker mot en dør i gangen. Der inne bor en av flere flyktninger hun har åpnet sitt hjem for. I tilbygget har hun en utleiebolig. I den bor Josef som alle er så glad i, og hans kone. 70 andre har fått bolig gjennom iherdig innsats fra Sidsel og andre gode hjelpere på øya utenfor Bergen.
69-åringen har utømmelige ressurser av omsorg og kjærlighet. Hun hjelper til med alle praktiske ting når flyktningene kommer til Askøy, som bolig, møbler og papirer. Men det viktigste hun kan gi våre nye landsmenn er tid, en klem og følelse av likeverd.
– De har beriket livet mitt. Jeg har fått et helt nytt verdisyn og en ny forståelse for andre kulturer gjennom disse menneskene. Det er altfor mange som ikke forstår hva det innebærer å flykte fra sitt eget land og komme til Norge med to tomme hender, uten storfamilien sin, uten kulturen de er vant til og stolt av. Alt er usikkert, de vet ikke om de får bli i Norge, og de fleste har mange, vonde opplevelser bak seg.
– Tenk om det var deg? Eller meg? Hvordan ville vi ha reagert om vi kom og ba om hjelp, og så ble vi møtt med hat og fordommer?
Sidsel er veldig engasjert. Hun prater ivrig om medmenneskelighet og forståelse. Om de fine menneskene hun har blitt kjent med, men også om vonde og såre opplevelser når flyktninger har blitt sendt ut av landet.
– Jeg ville vært så redd om det var mine barn og barnebarn som måtte flykte fra Norge. Hvis bare ett menneske kunne møte dem med vennlighet, ville det bli så mye lettere å komme til et nytt land. Jeg vil være dette ene mennesket.
Les også: Anna (47) var utslitt og hadde smerter i flere år – venninnen oppdaget hva som var galt
Bodde i bushen
Alt begynte da Sidsel lot seg verve i en fadderkampanje på TV 2. Hun var en travel kvinne, leder i et stort IT-selskap og hadde mer enn nok med jobben. Hun var skilt med to voksne barn og seks barnebarn, likevel hadde hun først og fremst fokus på administrasjon og utvikling i bedriften.
– Jeg hadde skylapper. Jeg jobbet mye og hadde lite tid til overs. Jeg hadde i hvert fall ikke tid til å tenke på resten av verden, sier Sidsel, og rister litt oppgitt på hodet av seg selv.
For når man har det travelt, blir man effektiv. Plutselig er det rom for enda mer arbeid. I stedet for å bli passiv fadder til et barn i nød, ble hun mer aktiv enn noensinne.
Fadderbarnet hun fikk denne tv-kvelden, endret hele livet hennes.
– De oppfordret oss til å besøke fadderbarna. Jeg fikk en gutt i Kamerun og tok fadderorganisasjonen på ordet.
Sidsel reiste til Kamerun, og besøkte familien hun hadde fått et fadderansvar for. Det førte til mange år med årlige besøk i landsbyen de bodde i. Hver eneste ferie, en måned hvert år, bodde Sidsel langt inne i bushen under de samme kummerlige forholdene som folket i landsbyen.
– Jeg tror det fikk dem til å respektere meg. De fikk tillit til meg, sier Sidsel.
Landsbybefolkningen var heldige med sin fadder. For Sidsel brukte all sin kompetanse på å iverksette tiltak. Gradvis bygget hun opp en bistandsorganisasjon som i dag har skapt arbeid og bedret forholdene for 1000 familier i Kamerun.
– Men nå er det et par år siden jeg var der. Etter at krigen brøt ut i landet, kunne jeg ikke reise dit mer.
Men et helt spesielt omsorgsgen hadde nå våknet i Sidsel.
Hjelper hjemme
Utsikten fra stuen og inn mot Bergen er formidabel. Den store eneboligen til Sidsel ligger høyt over Kleppestø sentrum med vid utsikt. I et lite karnapp i den store stuen står en skinnstol. Favorittplassen?
– Jeg sitter ikke der så ofte. Det er som regel en ungdom som tar den plassen, ler hun.
For Sidsel har mer enn gjerne huset fullt av folk. Ungdommene står hennes hjerte nærmest. Men alle er velkommen. Og om hun inviterer til middag, slipper hun å lage mat eller rydde etterpå.
– Jeg blir jaget ut av kjøkkenet. Det er alltid noen andre som ønsker å lage god mat fra landet de kommer fra. Og det har aldri vært noen forskjell på menn og kvinner. De er nesten mer likestilte enn oss.
For noen år siden ble Sidsel engasjert i flyktningpolitikken i Norge. Hun lot seg opprøre av urettferdighet og sterke historier. Ble sint når hun hørte om unge mennesker som ble sendt tilbake til krigsherjede land, og bestemte seg for å stille seg til disposisjon. Hun meldte seg inn i Røde Kors og ble en av flere frivillige på Askøy som stilte med varme hjerter og flittige hender da flyktningstrømmen fra Syria kom til Norge.
– Det har blitt mange langbord med flyktninger til bords, sier Sidsel og nikker mot spisebordet. I stuen er det plass til mange.
Les også: Espen (42) har vært samboer med ei kråke i 15 år
Kastet ut av landet
Hun har vært med på flere fødsler og har fått venner for livet. Selv anser hun mange av flyktningene som nære venner og tenker på noen av de yngste nærmest som sine barn.
– To av guttene ble jeg en slags «fostermamma» for. De kom hit fra Afghanistan og var 16 år. Norge kan ikke sende ut disse barna hvis de er under 18, men jeg har erfart at det finnes smutthull som får dem ut likevel, sier hun.
Amir og Rahmatullah kom til Norge og ble som brødre her. De var ofte på besøk hos Sidsel og hun ble glad i guttene som om de var hennes egne barnebarn. Rahmatullah fikk bli, Amir ble hentet av politiet om natten, satt i arrest og måtte returnere til Afghanistan.
– Det var hjerteskjærende å besøke Amir i fengselet. Han gråt. Vi gråt. Men vi kunne ikke gjøre noe, sier Sidsel som fremdeles kjemper med gråten når hun forteller historien om den dramatiske utkastelsen.
Les også: Hvem er Norges hyggeligste kassadame / kassamann?
Godhet og ondskap
– Men jeg forlot ham aldri. Han har fremdeles en stor plass i hjertet mitt, og jeg har møtt ham senere.
Amir flyktet nemlig igjen. Fra Kabul til Tyrkia og videre derfra. Da han var i Istanbul, dro Sidsel ned for å møte ham.
– Jeg har alltid vært veldig engasjert i historie – blant annet om jødeforfølgelsen. Nå frykter jeg at det er i ferd med å skje igjen. Og jeg kan ikke se på at det skjer. Vi må stå opp mot urett, fordommer og hat. Vi må ikke gjenta det vi har gjort før. Jeg skal i hvert fall ikke ti stille og ikke gjøre noe, sier den engasjerte pensjonisten.
Artikkelen sto på trykk for første gang i Hjemmet i august, 2019.
Denne saken ble første gang publisert 07/02 2020.
