Tor Arnes kone har Alzheimers
Det er ikke Anne Kari, men det er det likevel
Da Anne Kari Granmo fikk Alzheimer 56 år gammel, ville hun ikke at noen skulle få vite om det. Men ektemannen avslørte hemmeligheten. – Og da jeg fortalte slekt og venner om sykdommen klarte de jo å forholde seg til Anne Kari. Det var godt for henne, sier Tor Arne Granmo (59).
- De første tegnene hos Anne Kari på Alzheimer? La meg bare si at jeg fikk den store overraskelsen da vi fikk diagnosen. I etterkant ser jeg at jeg helt må ha blokkert ut at det kunne være noe galt med kona mi, selv om det var mange tegn når jeg tenker tilbake.
Vi møter Tor Arne Granmo hjemme på Lundamo, 40 minutters kjøring sør for Trondheim. På veggene henger bilder av familien, et av dem er et sort-hvitt bilde av Anne Kari.
- Det tok jeg da vi feiret 60-årsdagen for to år siden. Kjolen kjøpte vi samme dag. Tre kvarter før gjestene kom ville hun ikke ha på seg noen av kjolene i skapet. Hun hadde ingenting sa hun. Hun sa det ikke for å være kokett, hun kjente bare ikke igjen noen av kjolene sine. Jeg ble ganske fortvilet, men dro av gårde for å kjøpe en kjole til henne. Heldigvis likte hun den, smiler Tor Arne, litt vemodig.
Flott dame
Men det første tegnet på sykdommen, var bilkjøringen. Anne Kari hadde i godt voksen alder utdannet seg til hjelpepleier og jobbet på et hjem for døveblinde. Våren 2005 klaget hun til Tor Arne på at det var noe galt med bilen.
- Hun fikk ikke satt den første gir, sa hun. Vi tok en tur og det viste seg at da hun tok av fra hovedveien, i 80 km i timen, fikk hun ikke satt bilen direkte i første gir. Det hadde hun alltid gjort sa hun. Jeg visste jo at det ikke kunne være mulig, men tenkte egentlig ikke noe mer enn det, forklarer han.
Likevel, Anne Kari sluttet å kjøre bil og tok bussen i stedet. Tor Arne måtte legge nøyaktig med penger til bussturen i lommeboken hennes. Hvis hun betalte med en 100-lapp, ble hun fryktelig bekymret over om hun hadde fått riktig veksel tilbake.
- Noe var gærent, det forsto jeg, men jeg visste ikke hva, sier ektemannen.
Anne Kari og Tor Arne har vært sammen i 35 år og gift i 30. De kommer fra samme stedet, Lundamo, og har visst om hverandre hele livet, men det var året etter at Anne Kari ble skilt i 1973, at de ordenlig traff hverandre. Anne Kari hadde to sønner fra før, og fikk en datter og sønn med Tor Arne.
- Anne Kari var en viljesterk dame. Jeg må si vi hadde et spennende ekteskap. Hun føyde seg ikke. Det var aldri noen tvil om hvor man hadde henne, hun var renhårig, til å stole på. Det har vært fine 35 år.
De siste, gode minnene
Alzheimers sykdom
Alzheimers sykdom er en hjernesykdom som vanligvis utvikler seg over mange år. Redusert hukommelse er første symptom hos de fleste pasientene. Andre symptomer kan være manglende evne til å føre en samtale eller problemer med å utføre praktiske oppgaver. Mange blir passive, urolige og irritable, andre kan bli engstelige. I startfasen kan utviklingen av sykdommen være så langsom at det kan være vanskelig å oppdage den, men når sykdommen rammer yngre mennesker, utvikler den seg raskere.
Det var på nyåret 2006 at fastlegen til paret tok affære. Han hadde lagt merke til at Anne Kari var forandret og bestilte time på nevrosenteret på St. Olavs hospital i Trondheim. Undersøkelsene tok sin tid og ikke før en mandag i juni fikk ekteparet høre diagnosen: Anne Kari hadde Alzheimers sykdom. Hun var da 56 år gammel.
- Det var tøft da vi fikk diagnosen. Vi gråt og bantes. "Gå til Ola (fastlegen) og få Vival til meg", sa hun. Hun trodde hun trengte noe beroligende. Jeg fikk medisinen, men allerede dagen etter ba hun meg kaste glasset. "Jeg vil heller være oppegående fysisk, enn å ligge nedsløvet av medisiner", sa hun.
Tor Arne forteller at han Anne Kari alltid var helt åpne med hverandre. De snakket sammen og roet seg litt ned i løpet av uken. Anne Kari bestemte da at det var tre ting de to skulle gjøre sammen før hun havnet på "hjemmet", som hun kalte det.
- Vi har alltid vært glade i å reise, særlig med båt. Så det første vi skulle gjøre var en båttur til Kiel. Det andre var en tur til Sunndalsøra, i fjellet der, og det tredje var en tur til Fosen her i Trøndelag. Der hadde vi vært tidligere og hun ville gjerne oppleve den en gang til. Vi rakk de to første, men innen våren 2007 var hun blitt så syk at det ikke nyttet å dra til Fosen, forteller Tor Arne.
Brøt løftet
- "Du skal binde meg på hender og føtter og få meg på hjem før jeg går naken i butikken", sa Anne Kari til meg. Hun visse hva slags konsekvenser sykdommen ville få, og hun ville hjelpe meg. "Du skal ikke slutte å leve, selv om jeg slutter å leve", sa hun. Det viser hvilken sterk person hun var, sier han.
Men bortsett fra barna, ville Anne Kari at ingen skulle vite noe. Særlig sin egen mor ville hun spare for dette.
- Men det ble ikke sånn. De havnet jo på samme sted til slutt, forklarer Tor Arne. Han sikter til at de nå begge er pasienter på samme sykehjem.
- Vennene våre måtte ikke få vite noe sa hun. Hun mente det var vår sak. Jeg vet ikke, det var kanskje sykdommen som snakket. Men det ble jo etter hvert umulig å skjule at Anne Kari var syk. Da en venninne spurte "Hva er det med Anne Kari?", tenkte jeg meg om i to-tre sekunder: Anne Kari har Alzheimer, sa jeg. "Ja, er det det", svarte hun.
Jeg har ikke dårlig samvittighet. Da jeg fortalte slekt og venner om sykdommen, klarte de å forholde seg til Anne Kari - og det var godt for henne. Jeg vet nå at det er bedre å være åpen, enn å tie, sier han.
Det vanskelige
Fra og med 2008 trengte Anne Kari tilsyn store deler døgnet. Lederen på stedets sykehjem kom innom, men Anne Kari ante hva det gjaldt. "Aha, dere skal ha meg på hjemmet nå", sa hun. For Tor Arne ble det for tøft å gjøre dette mot henne og Anne Kari fortsatte å bo hjemme.
En måned senere var det ledig plass på sykehjemmet. Da hadde datteren Vibeke og lederen for romfordelingen på sykehjemmet, avtalt å bare komme hjem til dem. Tor Arne orket ikke å være der. "Nå tar vi oss en tur, sa de til henne, og Anne Kari fulgte med og fra da av bodde hun på stedets sykehjem.
- Det gjorde det litt lettere, det hun hadde sagt da hun var frisk: At hun ville på hjem når hun ble for syk.
Det var 14. mai 2008 at Anne Kari flyttet inn på "hjemmet". I den første tiden var hun ofte hjemme i huset.
- Julaften var hun her hjemme for siste gang. Da vi fulgte henne tilbake til sykehjemmet og vi skulle gå sa hun til oss: "Hvorfor skal ikke jeg være med". Det var så vondt og jeg kunne ikke orke det en gang til, sier Tor Arne.
I fjor høst forsvant språket i løpet av 2-3 uker, og Anne Kari har også sluttet å gå.
En stor kjærlighet
- Mine følelser? Hva skal jeg si? Av og til har jeg kontakt med henne. Det er ikke henne, men det er det likevel. Om jeg ser hun blir glad når jeg kommer, så blir jeg en stund. Er hun lei, går jeg etter fem minutter. Vi snakker ikke. Vi spiser en banan sammen, eller et eple, eller en appelsin. Det er fint. Noen ville kanskje si at det hadde vært bedre om hun hadde vært død, for den personen Anne Kari var, er for lengst borte. Men jeg har henne, og det hadde jeg ikke hatt om hun hadde vært død.
Av og til så bare gråter jeg, det bygger seg opp og så bryter det løs. Men alt i alt har jeg et godt humør, heldigvis. Jeg tenker ikke så langt fremover. Jeg tar denne dagen og morgendagen, men ikke noe utover det. På en måte kan jeg ikke godta det som er skjedd, men jeg klarer å leve med det.
Det fineste minnet jeg har om Anne Kari er et par uker etter vi hadde fått diagnosen. Jeg var ut og klippet plenen. Anne Kari sto i her i stuevinduet og så på meg. Ansiktsuttrykket var så lyst og hun smilte så varmt. Hun vinket til meg, til mannen sin som hun var glad i. Det står for meg som et vakkert minne.
Denne saken ble første gang publisert 02/06 2010, og sist oppdatert 06/05 2017.