– Tenkte at jeg ville ta livet mitt

Artistekteparet Steinar Albrigtsen (62) og Monika Nordli (42) sitter på et hotell i Tromsø og ser snøen lave ned over hans barndoms hjemby. Når Her og Nå møter dem er de tydelig forkjølet begge to, men det stopper dem ikke fra å gjennomføre både intervju og flere konserter. Dette ekteparet har vært ute en vinternatt før.

For ett år siden lå Steinar Albrigtsen på Radiumhospitalet og kjempet for livet. Det var i mai 2018 at den folkekjære artisten fikk påvist en ondartet kreftsvulst i magen. Siden fulgte stråling og cellegiftbehandling, en omfattende kreftoperasjon og en tøff sykdomsperiode.

Takker kona

– Monika har betydd alt for meg gjennom denne perioden. Jeg føler at alle sånne kriser enten kan ødelegge et forhold eller føre folk nærmere hverandre. Ettersom vi alltid har hatt et veldig fortrolig forhold, både som venner og etter hvert mann og kone, så tok Monika grep med en gang jeg ble syk, sier Steinar og ser bort på sin kone med et kjærlig blikk.

– Det er klart at det var et sjokk for oss begge da Steinar fikk kreft. Samtidig har jeg opplevd kriser i livet før, som gjør at det kobles inn en slags praktisk autopilot. Jeg tenkte «hvordan kan vi klare dette sammen?». Jeg følte at vi hadde en praktisk tilnærming hele tiden, forteller Monika.

Med utdannelse som sosio­nom har Monika, som til daglig jobber i ADHD Norge, erfaring innenfor helsesektoren. Denne kunnskapen kom godt med da ektemannen ble syk. Som pårørende har hun vært en enorm støtte for Steinar.

Står sammen

– Vi har gått gjennom dette sammen, og det er jeg utrolig takknemlig for. Jeg føler at vi har kommet enda nærmere hverandre, om det i det hele tatt var mulig. Når du kommer ut av en sånn krise, har du vært gjennom en spesiell reise, sier Steinar som kan fortelle at mange av medpasientene ikke var så heldige å ha pårørende som kunne støtte dem på samme måte.

– Det var helt forferdelig å se så mange som var alene, sier Monika. Hun etterlyser et bedre tilbud til pasienter som ikke har pårørende.

Da Steinar ble operert i oktober i fjor, skulle han egentlig være på sykehus i ti døgn. På grunn av en infeksjon i operasjonssåret ble han liggende i 30 døgn. Monika besøkte ektemannen på Radiumhospitalet hver eneste dag, og sto på for å få svar av legene og for å finne ut av hva han hadde krav på.

Sengeliggende før jul

– Det føltes ikke som en jobb. Jeg er så glad i den «guttungen» som sitter her, at i en sånn situa­sjon tenker man ikke – man bare gjør. Jeg skal innrømme at jeg var jævlig sliten da han endelig kom hjem, men i kampens hete tenker man ikke på det, sier 42-åringen.

Like før jul i fjor var Steinar sengeliggende i leiligheten hjemme på St. Hanshaugen i Oslo. Han gikk på flere sterke medisiner og gikk inn i en tåkelignende og depressiv periode.

– Det å komme ut av sykehuset er nesten verre enn å være der. Da fikk jeg nerver fordi jeg var kraftig medisinert. Til slutt begynte jeg å kjenne på at jeg hadde lyst til å gi opp hele greia, at jeg rett og slett tenkte at jeg ville ta livet mitt, forteller Steinar åpenhjertig.

– Da jeg så på innholdsfortegnelsen, viste det seg at på tre av medikamentene jeg hadde fått var «selvmordstanker» listet opp som nummer to av mulige bivirkninger. Først kommer «dårlig mage» og så «selvmordstanker». Jeg ble livredd. Aldri i mitt liv hadde jeg på noen som helst måte vært inne på tanken om å ta mitt eget liv, forteller 62-åringen.

Kona ble redd

– Hvordan var det for deg å oppleve at Steinar ble deprimert av medisinene?

– Da ble jeg redd. Jeg har jobbet ti år innen rusomsorgen, og dette minnet meg om det jeg har sett der. Da jeg så det hvite i øynene hans, så måtte jeg slå i bordet og si «nå må vi gjøre noe», forteller Monika.

Steinar, som kona beskriver som «en sta jækel fra nord», bestemte seg med dette for å kutte medisinene på dagen.

– Jeg så på medisinene og sa høyt «du, din jævel» og så tok jeg alle medikamentene og leverte dem fra meg. Etterpå lå jeg og svettet småstein i fire-fem dager, og var helt skjelven. Så våknet jeg en morgen, hørte fuglene synge, og følte meg i mye bedre form, smiler Steinar.

I løpet av 2019 har «She Belongs To The Rain»-artisten gradvis blitt i bedre form. Etter operasjonen mistet han stemmen, men heldigvis kom den tilbake – og han har kunnet holde flere konserter rundt om i landet.

Blir aldri helt frisk

– Jeg føler meg ikke frisk, og jeg kommer aldri til å bli helt 100 prosent tilbake til der jeg var. Men jeg lever, selv om det er et annet liv for meg. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre akkurat de samme tingene som jeg gjorde før, men må bare avfinne meg med situasjonen.

Steinar og Monika holder ofte konserter sammen, og i tillegg fungerer hun nå som han «sherpa» når de reiser rundt i landet med bagasje og gitarer.

– Jeg kan ikke bære lenger. Det er litt flaut når vi kommer inn på Gardermoen. Kjerringa driver og bærer som faen, og jeg har bare en søt liten sekk på ryggen. Jeg får lyst til å si til folk at «hallo, legen har sagt at jeg ikke får bære». Jeg må jo ta det mer med ro i svingene, ler han.

De to artistene har vært gift i seks år, og i dag er kjærligheten mellom de to sterkere enn noensinne.

– Jeg har ikke møtt en mann som jeg har følt at jeg kan stole mer på i hele mitt liv. Da jeg møtte Steinar, følte jeg at «det er ikke noe mer å lete etter, nå har jeg kommet hjem». Det er veldig fint. Jeg synes vi har et veldig spennende og givende liv. Vi spiller hverandre bedre hele tiden, smiler Monika.

Like verdier

Steinar er glad for at de har de samme verdiene i livet, og at de kan snakke om alt mulig fordi ekteskapet sprang ut av et ekte vennskap.

– Det beste med Monika er hennes empati. Omsorgen hun har for andre. Veldig ofte glemmer hun seg selv oppe i den store sammenhengen. Når hun kommer hjem fra jobb, pleier jeg stort sett å ha middagen klar. Det er liksom min greie.

Ekteparet trives like godt hjemme i sofaen med en god film som på reise rundt i landet for å holde konserter. De siste månedene har de også skrevet musikk sammen – om erfaringene fra Steinar tøffe sykdomsperiode. I slutten av desember skal artisten på ny kontroll på Radiumhospitalet, men først og fremst skal ekteparet nyte livet sammen.

– Nå føler jeg at pasientrollen er borte. Nå skal vi heller konsentrere oss om framtiden og det å være artister og synge. Jeg kjenner på takknemligheten over at jeg har et publikum, og er glad for å være tilbake, avslutter Steinar før han skal gjøre seg klar til en ny konsert i barndomsbyen Tromsø. n