Melankoliens mester

Seks år etter «Eg og Edith» er Herborg Kråkevik ute med ny cd, kalt «Annleis enn i går».

Men «Kråka» har for all del ikke sittet på rumpa i mellomtiden. Tunge teaterroller i Oslo, Bergen og Odense, en mye omtalt halvt-selvbiografisk bok (med tilhørende sjokkoppslag i tabloidene), samt tre show, er litt av det hun har fylt tiden med.

Rank på en stol insisterer Herborg på at noen av de nye sangene må spilles før hun svarer på spørsmål.

Vips smyger den myke stemmen hennes ut fra laptopen og inn i hjernebarken. Visst er det vakkert.

- Stakkars deg som har måttet lide deg gjennom så mye melankoli, sier hun etterpå med et halvsmil om munnen.

Melankolsk kraft

Såpass lenge har denne dama vært i gamet, at hun burde være ganske robust. Men som alle har hun sin akilleshæl. Det ser ut som om hun sukker innvendig når spørsmålene sirkler rundt om det private. Men hun svarer da, pliktskyldig nok.

- Spørsmålet jeg er mest lei av å få, er hvordan jeg klarer å kombinere familie og jobb. Det er så mange ting å være opptatt av her i livet. Hverdagstrivialiteter bruker jeg nok tid på hjemme, om jeg ikke skal kjede resten av verden med dem!, sier Herborg.

Hun kommer selv inn på morsrollen i sangen «Ein vanleg dag».

«Det var ein vanleg dag. Eg stod i alt som held meg fast», slik begynner sangen.

- Cd-en bærer nok litt preg av at jeg til tider har følt meg litt skvist mellom alle rollene. Men forhåpentligvis handler det ikke om tidsklemma - det er et relativt utskrevet tema, spør du meg.

I albumet «Kråkeviks songbok» ga hun nytt liv til gamle sanger. Den nye cd-en er, ifølge Herborg selv, den som er mest her og nå.

- Den er melankolsk, men ikke nostalgisk. Melankoli er en kraft i livet mitt. Ofte er det snakk om savn. Det er godt å bruke det for å komme inn i en stemning eller en tekst. Men hvis man bare lever i en melankolsk boble, blir der litt slitsomt for andre, kommenterer hun.

Ord gir mening

Noen samler på sko. Herborg samler på ord. Ei linje kan plutselig falle ned i hodet på henne.

Et ordbilde som kom rekende var «vinden som vaiar i voldsomme trær». Den dukket opp da hun kjørte fra Skagen til Aalborg og det blåste i de flotte eiketrærne langs veien.

I år fant den plass i sangen «Den gladeste damen». Den er tilegnet Ingrid Wiggen, som døde av brystkreft da hun var 34 år.

Sangen er en hyllest til livsgleden hennes og refleksjoner over vår begrensende tid på jorda.

- Det er viktig å løfte horisonten litt fra egne problemer, det er en god motvekt til negativ melankoli. Hver gang jeg synger den sangen, reflekterer jeg litt over hvor mange timer jeg bruker til å tenke negativt. Jeg er altfor flink til å dytte meg selv ned. Går det en stund uten at jeg opptrer, glemmer jeg at jeg kan synge.

Setningen henger i luften. Høythengende priser og sjenerøse terningkast farer over netthinnen.

- Men kan du ikke bare sette på en av cd-ene dine? Så har du motbeviset?

Herborg nærmest snøfter til svar.

- Jeg skal ha stort overskudd for å sette på noe av mitt eget. Jeg er ikke selvdigger!