Lurte døden tre ganger

– Jeg våknet av at det smalt. Lyktestolpen sto inne i passasjersetet. Jeg var centimeter unna en sikker død, forteller Vidar Riseth (47) med et skjevt smil.

Iveren etter å utrette noe holdt på å ta livet av ham før karrieren for alvor ble sparket i gang.

Da unge Riseth fikk tilbud fra Rosenborg som 17-åring, hadde faren hans ett krav: Han måtte fullføre utdannelsen som rørlegger.

Hver dag pendlet han mellom hjemmet på Frosta, rørleggerjobben hos Norske Skog på Levanger og Rosenborg-trening i Trondheim. Opp klokken 05.00, hjem klokken 21.00.

Totalvraket bilen

En dag smalt det i bilen han lånte av RBK-trener Nils Arne Eggen. Bilen ble totalvraket. Vidar slapp unna uten en skramme.

– Jeg var først i sjokk, men så fikk jeg summet meg litt. Jeg var egentlig mest stresset over at jeg hadde ødelagt bilen. Jeg ringte Nils Arne Eggen og sa hva som hadde skjedd og at jeg ble forsinket til trening. Jeg fryktet at han ville bli sint, men han sa «Hvordan går det med deg?».

Vidar Riseth fikk beskjed om å sette seg i en taxi og møte opp på Eggens kontor ved Lerkendal. Knappe timen senere sto han der med lua i hånden.

– I løpet av den korte tiden hadde Nils Arne ringt og sagt opp jobben min, fikset meg ny jobb på Ranheim papirfabrikk, leilighet i byen og ny bil. Et halvt år senere var jeg ferdig utdannet, forteller Vidar, og legger til at han siden den gang ikke har rørt en rørleggertang.

Det var første gangen den tidligere fotballproffen stirret døden i hvitøyet, men det skulle ikke bli den siste...

Gjennom en begivenhetsrik karriere har Vidar Riseth kunnet krysse av alle de målene han satte seg allerede som syvåring.

Han har vunnet den norske serien og cupen med Rosenborg. Han har vært proff i klubber som Celtic og 1860 München. Han har spilt i én av de beste ligaene i verden, spilt på landslaget, spilt EM og VM for landslaget og Champions League.

I nærmere 20 år var han regnet som én av Norges aller beste og mest profilerte fotballspillere.

Svelget tunga

Frem til han la opp i 2012, presset han kroppen sin til det ytterste. Bondesønnen fra Frosta var fryktløs, suste inn i taklinger med hud og hår og var aggressiv i spillestilen. Men ikke uten konsekvenser.

– Jeg har fått meg noen «trøkker» opp gjennom årene. Blant annet fem brudd i nesa, diverse kuttskader, og ryggen er blitt knekt opp av kiropraktor over 200 ganger. Da pappa, som driver med hest, så legejournalen min, ble han litt sjokkert. Han sa: «Du vet, hadde du vært en hest, hadde du blitt skutt!», flirer Riseth uanfektet. Det er likevel én hendelse på fotballbanen som har brent seg fast i den tøffe trønderens minne.

Da han spilte for LASK Linz i 1997, var han døden nær igjen. Etter et slag i halsen fra motstanderens keeper svelget han tunga.

– Jeg kjente en klump i halsen og begynte å riste som bare det. Det ble «knappenålstille» på tribunen. Jeg fikk mindre og mindre oksygen, og det begynte å svartne for meg. Akkurat den dagen hadde vi en legevikar på plass som hadde vært borti det én gang tidligere. Med et spesielt grep fikk han tak på tunga, dratt den opp igjen, og jeg kunne endelig trekke pusten, husker Vidar om den traumatiske opplevelsen.

Ble sendt hjem

Etter noen dype åndedrag forteller trønderen at han kikket seg til siden og oppdaget at erstatteren hans var i gang med oppvarmingen. Da tok konkurranseinstinktet over. Det kom ikke på tale – døden nær eller ei!

– Det første jeg tenkte etterpå, var at jeg skulle spille videre! Ikke tale om at han skulle få plassen min. På samme tid tror jeg også det beste er å komme i gang så fort som mulig, så skrekken ikke rekker å sette seg.

Gang på gang har oddsen vært på Vidars side. Bare katten kan sies å ha flere liv enn den ambisiøse trønderen. Hver gang han har blitt slått i bakken, har han sørget for å reise seg igjen.

Det var også tilfelle da han etter en hjertesjekk under en treningssamling på La Manga i 2008 fikk påvist en alvorlig hjertefeil.

– I den perioden falt mange spillere om på banen. En jeg spilte sammen med i Celtic døde under kamp. På det tidspunktet avgjorde UEFA at alle spillere på toppnivå skulle hjertescreenes. Nærmere 200 spillere ble sjekket under treningssamlingen på La Manga. De fant hjertefeil hos én – og det var selvfølgelig meg.

Vidar ble tatt ut av troppen med umiddelbar virkning og sendt hjem til Norge for nærmere undersøkelser. Det viste seg at ett av hjertekamrene var utvidet og ble utsatt for et konstant trykk. En slik tilstand økte sjansen for å få blodpropp eller hjerteinfarkt dramatisk.

Han ble nødt til å ta det med ro frem til situasjonen hadde stabilisert seg og de hadde funnet medisiner som fungerte.

– Jeg priser meg lykkelig for at jeg tok den testen. Det reddet nok livet mitt – nok en gang. I dag går jeg fortsatt på hjertemedisiner, det må jeg også gjøre resten av livet. Jeg har blodtrykksapparat hjemme, og hjertet kontrolleres med jevne mellomrom på Ahus. I dag er jeg 100 prosent og lar ikke lenger hjertesykdommen styre livet, forteller han åpenhjertig.

Hårete mål

To år etter han fikk den alvorlige diagnosen, la han opp som topp­id­retts­ut­øver. Tiden var inne for å rette blikket fremover og søke nye utfordringer.

Gjennom hele fotballkarrieren hadde han tanker om hva han skulle leve av etterpå. Parallelt med livet som proff sørget han for å investere i eiendom. Han startet to pukkverk og et terapisenter – for å nevne noe.

Det var likevel som sponsorsjef i Rema 1000 han skulle ende opp da han ble hanket inn av Reitan-familien. Siden den gang har han klart å holde dramatikken på trygg avstand. I hvert fall nesten.

– Jeg har alltid et ønske om å bli bedre og setter meg hårete mål. Kan jeg ikke gi 100 prosent, takker jeg heller nei. Og så elsker jeg jobben min. Det er nok kanskje også grunnen til at jeg holdt på å gå på en smell for et par år siden. Jeg tok på meg for mye og ble liggende våken på nettene med tankene kvernende rundt i hodet. På et tidspunkt måtte jeg ta grep, avslører Vidar, og forsikrer oss om at han kom ut av det med helsen i behold – også denne gangen.