gikk på nav og spilte bort morens penger:
Jan-Erik (37) fikk aldri skryt for skolestilene – nå er han stjerneforfatter
Jan-Erik Fjell følte seg som en taper – så begynte han å skrive på en bok.
Med over 500 000 solgte bøker i 14 land har Fredrikstad-mannen Jan-Erik Fjell (37) gjort seg bemerket som en av Norges store krimforfattere.
I august i år kom boka «Gjemsel» ut, som er den sjette boken i serien om Anton Brekke. Krimdebuten hans, «Tysteren», ble belønnet med Bokhandlerprisen i 2010.
I skoletiden var det derimot lite som tydet på at Fjell skulle komme til å oppnå denne suksessen.
– Jeg sluttet på skolen som 17-åring. Alle kompisene mine gikk på skolen, mens jeg lå hjemme, så på TV-shop og kjedet meg. Det hendte jeg stakk opp i storefri for å treffe noen kompiser. Vi satt i kantina og slang med kjeften og var sikkert litt for kule. Og det var åpenbart ikke veldig populært, forteller han.
– Sugerør langt nede i statskassa
Administrasjonen på skolen bestemte at Jan-Erik ikke fikk lov til å oppholde seg på skolens område. Han droppet dermed helt ut, men forsøkte seg senere på høyere utdanning. Det endte med at han hoppet av der også.
– Jeg var ikke flink på skolen. Karakterene var dårlige. Jeg var en av dem som trodde det var kult å sitte på bakerste rad og le av de elevene som faktisk gjorde leksene sine. Det var ikke fett å være nerd på 90-tallet, men nå er det jo nerdene som herjer. Typisk meg å ikke henge med i tiden, smiler han.
Les også: Sjekk hvem Ari Behn feirer jul med
Etter flere mislykkede forsøk på å få skolegang og studier til å fungere, valgte Fjell å slutte på lærerstudiet som 25-åring.
– Jeg husker at jeg kjørte hjem fra lærerhøgskolen. Jeg tenkte «hva faen skal jeg gjøre nå?». Jeg hadde to småbrødre hjemme, og jeg følte at storebroren deres var en samfunnstaper, forteller han åpenhjertig.
– Jeg gikk på NAV, ble uføretrygdet og hadde sugerøret langt nede i statskassa. Livet fungerte, men jeg hadde ikke god selvfølelse. Jeg syntes det var ubehagelig at folk spurte meg om hva jeg drev med. Det er ikke akkurat noe å slå i bordet med at «hei, jeg er ung ufør, og det trives jeg utmerket med!» For det gjorde jeg ikke. Det er ingen skam å være uføretrygdet, men det er jo ikke en situasjon man ønsker å være i, sier Jan-Erik som har sittet i rullestol hele livet som følge av en medfødt ryggskade.
Spilte bort 60.000 kroner
Hverdagen til Fjell besto på dette tidspunktet av å sitte hjemme og spille nettpoker.
Han pådro seg en spillegjeld på 60 000 kroner – der halvparten av beløpet var tatt fra morens MasterCard, uten hennes tillatelse.
– Hun fikk vite det for tre år siden, men da var det nedbetalt for lengst. Det gikk greit, og jeg drar alltid på når jeg skal kjøpe gave til mamma for å bøte på min dårlige samvittighet, sier 37-åringen.
– Nettpoker har jeg sluttet helt med, for det tar for mye tid. Da blir alt annet bortprioritert. Hvis jeg begynte å spille nettpoker på formiddagen, kunne jeg sitte til kvelden uten å spise eller drikke. Da forsvinner alt rundt, og det er kun kortene som betyr noe.
Les også: Kreftsyke Romørens sterke møte
Skrivingen forandret livet
Fredrikstad-mannen bestemte seg brått for å gjøre et forsøk på å skrive en bok, som endte med å selge 500 eksemplarer.
– Jeg tjente 10 000 kroner på den første boka; en kort ungdomskomedie. Ikke akkurat livsforvandlende mye penger, men det brydde jeg meg ikke om. Det som betydde noe da, var at jeg for første gang hadde fullført noe jeg hadde startet på, forteller forfatteren.
– Om jeg ble spurt om hva jeg drev med, så svarte jeg: «Jeg skriver bøker». Det var viktig for meg, for du havner fort i bås når du har et synlig handikap. Men det beste var at skrivingen ga mersmak. Jeg ville bevise for meg selv at jeg klarte å gjøre det én gang til. Så året etter, da jeg var blitt 27, skrev jeg «Tysteren». Og med den forandret alt seg.
Tar oppgjør med lærere
Krimdebuten ble så populær at den videregående skolen Fjell hadde droppet ut av i andreklasse, og som hadde «bannlyst» ham fra å oppholde seg der, en dag ringte og ville ha ham til å holde foredrag for sine elever.
– Jeg sa: «Så klabert kan jeg det!». Da jeg kom dit, var auditoriet fylt opp med elever, og på bakerste rad sto en rekke med lærere. Etter at jeg ble jeg introdusert, kikket jeg opp på dem og sa: «Jeg håper det er klarert med administrasjonen at jeg er her i dag?». Det ble noen smil fra lærerne. Det må ha smakt veldig godt siden jeg husker det fremdeles, ler Jan-Erik.
I dag håver 37-åringen inn millioner på bøkene sine, og han bruker også suksesshistorien som et eksempel til ettertanke i møte med lærere.
– Jeg prøver å fortelle lærerne noe de burde vite, nemlig at det kan hende at han som sitter bakerst i klasserommet, kanskje er den som trenger å bli dyttet litt ekstra og ikke minst bli oppmuntret. Jeg leverte skolestil som alle andre, men det var aldri et klapp på skuldra om at det jeg gjorde var bra. Det er ikke sikkert det var bra heller, men som voksen har jeg tenkt at noen kunne ha plukket opp at jeg hadde noe i meg. For det kom ikke over natta, sier Jan-Erik.
Denne saken ble første gang publisert 21/11 2019.
