Avslører sin store drøm

Nevenyttige Gaute Grøtta Grav (40) vil ta vare på den norske kulturarven. Han lever opp til sine ord. Ikke bare har den populære programlederen skrevet en innholdsrik bok om gamle teknikker, håndverk og oppskrifter, men han bruker dem daglig.

– Det er artig og ikke minst samlende for hele familien, slår den blonde karen fast.

Uventet karriere

På et 1950-talls kjøkken på Norsk Folkemuseum er han i sitt ess. Vi får smake nylaget jordbær- og plommesyltetøy og høstens saft av rips. Alt er laget helgen før på småbruket i Isfjorden. Et sted han og kjæresten Cathrine Montero Moen (29) stortrives.

– Er det ikke godt? Spør han og minner om en nåtidens «askeladd».

Først og fremst fordi han av utseende ligner Caprinos versjon av eventyrfiguren, men også med tanke på ordets bruk: Som en betegnelse på en som gjør en uventet, eventyrlig karriere. For i snart 20 år har vinneren av TV 2s første «Farmen», gårdsgutten fra Møre og Romsdal, hatt som jobb å sende folk tilbake i tid. Slik at de kan leve som våre forfedre.

– Heldige meg! sier han smørblid.

– Som 22-åring søkte jeg en psykisk og fysisk utfordring, og meldte meg på Farmen. Bakenfor lå håpet om en fremtidig TV-jobb. Slik startet mitt eventyr!

Fantastisk oppvekst

Det som formet ham skjedde i Rauma. Der vokste han opp med tre generasjoner under samme tak. På den andre siden av tunet bodde oldeforeldrene på morssiden.

– I gamle dager var mange i bygda skreddere, forteller Gaute.

– Karene rodde til Lofoten for å selge sine nysydde plagg. Morfaren min endret derimot karrierevei i voksen alder, og utdannet seg til lærer som 40-åring. Jeg vokste opp med fine rollemodeller.

I likhet med Askeladden har Gaute to brødre. I virkelighetens fortelling er han den eldste.

– Oppveksten i Isfjorden var fantastisk, sier han takknemlig.

– Den definerte meg.

Sterk av hardt arbeid

En av oppgavene hans var å mate dyrene på småbruket; 13 sauer, to hester og en haug med kaniner.

– Også hardt arbeid har blitt fine minner. Som å stå utenfor fjøset i minus femten grader og hugge med øks på en stivfrossen siloball. Strå for strå måtte rives ut. Langt borte kunne jeg se kompisene i slalåmbakken. Jeg var ikke mer enn 12 år, men tenkte: «Dette gjør meg sterkere som person».

Hjemme lærte han alt fra å kinne smør, garve skinn, lage såpe og stearinlys, og ikke minst foredle råvarer til velsmakende måltider.

– Nå er denne basiskunnskapen i ferd med å gå tapt og det er veldig synd. I det å skape ting fra bunnen av, ligger store verdier. Det trenger heller ikke å ta mer tid. Visste du, sier han, – at det for eksempel bare tar et kvarter å lage en potetåker?

Lærer barna norsk kulturarv

Ivrig beskriver han hvordan du i mai kan dekke en bit av hagen eller blomsterbedet med avispapir, legge settepoteter ovenpå og strø nyslått gress over til slutt.

– Sim-sala-bim! I oktober kan du hente opp nypoteter!

Gaute synes det meste går litt for raskt og trådløst i vår tid.

– Døtrene mine er ofte med og safter, sylter og baker, forteller han., – og ekstra stas er det å ha med farmor Lovise (66).

Slik blir jentene, Tiril (9) og Yrja (7) – som han har med ekskona Silje Hvarnes – på lystbetont vis kjent med norsk kulturarv.

Synger med samboeren

I bagasjen har Gaute også utdannelse fra den prestisjefylte Paul McCartney-skolen i Liverpool.

– Jeg har skrevet flere sangtekster om oppveksten, sier han og viser til albumet «Gardsgut», – men å leve av musikken var for meg aldri aktuelt.

Hjemme spiller han ofte på flygelet.

– Og Cathrine synger, deler han blidt.

– I likhet med jenta er stemmen vakker.

Paret er samstemte på flere vis. Cathrine er med ham på Folkemuseet, slik hun helgen før syltet og saftet med storfamilien i Isfjorden. På sikt ønsker de å flytte dit.

Savner dyrene

– Jeg savner å leve tettere på dyr. I min barndom var det å ri på hest like vanlig som for andre å sykle.

Samboerparet har ennå hverken felles to- eller firebente, men en svart katt som venter ved Isfjorden.

– Hver morgen «banker» han på ytterdøra. Om vi ikke straks åpner blir han høylytt misfornøyd, ler Gaute.

«Har du det bra, Morten?» pleier jeg å spørre og får alltid et langt mjauende svar. Han er en kul syvåring, avslutter den sympatiske gårdsgutten.