Små som biter fra seg

Lille Østen Olaus på 14 måneder stabber rundt foran huset til familien sin i Sandnes. Han plukker opp en liten stein og rekker den til mamma Torill Kristin Eskeland.

- Alt skal studeres, han er en nysgjerrig og ivrig liten gutt. Kanskje er det derfor han begynte å bite, undrer Eskeland seg.

- For det er virkelig ingen tvil om at han kan bite, og det skikkelig hardt, fortsetter hun med ettertrykk.

Utfordringene startet med et bitt i brystet under ammingen, og det skulle vise seg bare å være begynnelsen.

Istykkerbitt veske

Etter hvert begynte Østen Olaus å bite både på mennesker og ting rundt seg hjemme. Mamma Torill må smile når hun viser frem vesken sin som er fullstendig bitt i stykker av den lille krabaten.

- Jeg tror rett og slett han likte følelsen av stoffet i munnen.

Men hun blir fort alvorlig.

- Det er ikke like lett når han biter mennesker. Av til har det rett og slett vært vanskelig å vite hva vi skal gjøre. Han biter svært hardt, de små tennene er skarpe, og det er smertefullt for eksempel for storesøsteren på 4 år.

Det er spesielt når han er trøtt, sulten eller på annen måte utilpass at gutten biter.

Frykter stigmatisering

Torill, som selv er førskolelærer, var litt spent da Østen Olaus skulle starte i barnehagen.

- Jeg vet jo at barnehagestart betyr omveltninger av de kjente rutinene, og det kan være en påkjenning for de små å venne seg til den nye hverdagen.

Hun valgte å fortelle barnehagen om bitingen før oppstart.

- Jeg tenkte at det var best om de var forberedt, og håpet at vi kanskje kunne unngå at noen ble bitt, forteller Torill.

Men allerede den første dagen bet han en av de ansatte på avdelingen.

Som mor synes hun det kan være sårt og vanskelig når gutten hennes har bitt noen.

- Han vet jo ikke at det han gjør, er så vondt for andre.

Hun har også vært redd for at barn og ansatte på avdelingen skal bli engstelige og trekke seg vekk fra gutten hennes.

- Jeg er redd for at det skal være stigmatiserende, at Østen Olaus skal være «han som biter» for de i barnehagen.

Heldigvis har det til nå ikke blitt et stort og vanskelig problem. Etter den første biteepisoden i barnehagen har det vært flere tilfeller der han har bitt, men det har likevel ikke vært så mye som hun fryktet, og det går riktig vei. Torill tror det kommer av at hun har et godt samarbeid med avdelingen i barnehagen, og at de har vært flinke til å avlede ham og til å gi bitingen minst mulig oppmerksomhet.

Samarbeid viktig

- Fra tid til annen møter alle barnehager på et barn som biter, sier Grete Kristoffersen, styrer i Klepp familie- og friluftsbarnehage i Rogaland.

- Denne reaksjonen kan komme når barnet føler seg presset - som i overgangen fra liten til stor avdeling.

Når et barn biter én gang, trenger ikke det bety noe mer enn at det foretar seg et lite eksperiment.

- Det er jo først hvis det gjentar seg, at vi har fått en utfordring, sier Kristoffersen.

Hun forteller at det er ekstra viktig med et godt samarbeid med hjemmet når sånt skjer.

- Det er selvfølgelig ikke lett for foreldrene å få høre at barnet deres har bitt og kanskje skadet et annet barn i barnehagen.

Og det kan selvsagt også være en svært skremmende opplevelse for det barnet som blir bitt.

- Som foreldre kan man fort bli frustrert og sint hvis man opplever å hente et barn med bitemerker, sier Kristoffersen

Hun understreker at det er viktig å bruke god tid på å snakke med alle de involverte rundt bitingen.

- De trenger å få vite at barnehagen tar hendelsen alvorlig og følger opp. Som foreldre skal du kunne føle deg trygg på at barnet ditt blir sett og ivaretatt mens det er i barnehagen.

Ekstra «vakthold»

Kristiansen forteller at de har hatt forholdsvis få episoder av denne typen i deres barnehage.

- Dersom vi opplever at et barn gjentatte ganger bruker uheldige strategier, gir vi en medarbeider ekstra ansvar for å ha barnet ekstra under oppsyn. «Ha barnet i øyenkroken», kaller vi det.

Slik kan de gripe inn før det oppstår et problem, og heller hjelpe barnet til å ta i bruk et annet verktøy for å avreagere eller utforske.

- På denne måten vil barnet oppleve mestringsopplevelser, og slippe irettesettelse.

Men hvis et barn først har bitt, er det viktig å være tydelig på at dette ikke er greit.

- Da må barnet fjernes fra situasjonen, og vi gir masse oppmerksomhet til den som har opplevd noe vondt.

Kristiansen har god erfaring i å samarbeide med dem hjemme, og opplever at ting som regel går seg til.

- Det er normalt at barn av og til reagerer på en uønsket måte. Men samtidig er det godt å vite at vi har gode samarbeidspartnere i kommunen som for eksempel PPT som kan gi oss god hjelp når det er nødvendig.

Ikke uvanlig å bite

Det er vanlig at små barn biter av og til. Men blir det en vane, er det svært viktig at det følges opp.

- Biting blir en måte å finne svar på. Barna lukter, smaker, føler og biter i denne prosessen for å lære om sine omgivelser, sier Klara Øverland, stipendiat ved Senter for atferdsforskning ved Universitetet i Stavanger.

Det kan ha sammenheng med at de får tenner, de klør eller har vondt. Noen ganger kan det hjelpe med en gummileke eller smokk. Men hvis det ser ut som om barnet har plager, kan det være lurt å oppsøke tannlege eller helsesøster.

- Barn kan ikke alltid forklare hva de tenker og føler. De kan vise frustrasjon i form av biting eller å slå andre. Barnehagebarn kan også bite i selvforsvar - kanskje plager noe eller noen dem, sier Øverland.

Når et barn biter, er det viktig at barnehagen finner ut hvorfor det skjer, observerer og registrerer for å se om det finnes et mønster, og for å vite hvordan de skal gripe det an. Med hjelp fra observante voksne vil de fleste oppleve at det går over.

Vær i forkant

Fra barna er spedbarn og opp til et par år, holder det ofte å kommunisere til barnet med en avledning eller med bestemt stemme. Man kan si: «Nei, det er ikke greit å bite», og deretter forklare at det gjør vondt, eller at ting blir ødelagt.

Til litt større barn kan det være nok å si tydelig: «Det er ikke lov å bite», for deretter å forklare barnet at det gjør vondt. Om nødvendig kan eldre barn følges opp med en timeout.

- Det kan for eksempel være: «Du må sitte på den madrassen i to minutter, så kan du komme tilbake til de andre», sier Øverland.

Forsøk dessuten å være i forkant.

- Da kan man si: «Jeg ser at du er lei deg/sint nå - da kan du reise deg opp og gå bort til madrassen og hoppe opp og ned». Eller: «Jeg ser at du er sint. Kan du fortelle meg hva du er sint for?» Slik kan barnet lære at frustrasjonen kan få utspill på annet vis, forklarer Øverland.

Må tas på alvor

Det eksisterer mørketall angående biteepisoder i barnehager, og alvorlige bitt bør registreres på lik linje med barneulykker, mener Øverland. Hun forteller at det er svært viktig at barnehager har en strategi for hvordan biting skal tas opp med barnet og foreldrene - og for når fagfolk skal kontaktes.

- Både for barn som biter og for dem som blir bitt, kan det skape problemer som er til hinder for positiv utvikling hvis de ikke får effektiv hjelp, sier Øverland.

Dersom et barn biter ofte og ser ut til å ha glede av at andre reagerer, er det viktig å følge svært tett opp. Øverland anbefaler bruk av positiv forsterkning - eller belønning av annen atferd som barnet gjør som metode.

- Bitingen vil da ikke gi så positiv gevinst som den andre atferden gir.

Hvis tiltakene ikke fungerer, er det viktig å ta kontakt med fagfolk. Kognitiv atferdsterapi kan være løsningen for noen.

- For enkelte barn kan også biting være et tegn på utviklingsforstyrrelse, og henvisning til utredning må da på plass, sier Øverland.

I noen tilfeller kan det være nødvendig å skille barnet som biter, og den som har blitt bitt, i en periode, for å sikre at begge får best mulig hjelp.

- Barnet som biter, må få hjelp til å finne andre løsninger, mens barnet som er bitt, må få ro til å bli trygg igjen. Begge parter har behov for tett oppfølging.

Les også:

- Menneskebitt er ofte verre enn rottebitt