Det ble et sterkt møte da Lill Joyanti Delbekk i fjor reiste tilbake til barnehjemmet som tok hånd om henne.
Livet mitt er en gave
Lill Joyanti Delbekk (37) ble etterlatt på en trapp da hun bare var to dager gammel. Det ble et sterkt møte da hun i fjor reiste tilbake til barnehjemmet som tok hånd om henne.
– Jeg er så glad for at jeg kom til Norge og fikk et godt og trygt hjem, sier Lill Joyanti Delbekk (37) når vi besøker henne hjemme på Eidsvoll. Mamma Wenche Delbekk er også på besøk. Lill har dekket på med kaker og kaffe og viser frem fire store fotoalbum med dokumentasjon fra sitt livs viktigste reise. Det er gått noen måneder siden Lill var i Bangladesh. Hun har brukt tiden på å reflektere over det hun har opplevd. Hun syntes der var vanskelig å sortere inntrykkene der og da.
I 1978: En baby ble lagt igjen på trappen til et Mor Teresa barnehjem i Bangladesh. Det var ikke en uvanlig handling. Fattigdommen og nøden var stor, og mange mennesker hadde ikke muligheter til å oppfostre sine egne barn. Nonnen som fant den rosa kurven med den lille babyen den dagen, kunne lese på lappen som fulgte med: «Hun heter Joyanti og er to dager gammel.» Den lille jentas skjebne var på ingen måte unik. På barnehjemmet Missonaries of Charity bodde mange småbarn etterlatt av foreldre som ikke maktet å ta hånd om dem.
Samtidig: Hjemme på Eidsvoll i Norge hadde Wenche og Frank Delbekk gitt opp håpet om å få egne barn. De ønsket så inderlig å bli foreldre og hadde bestemt seg for å søke om adopsjon. Men det var få norske barn som ble adoptert bort på slutten av 70-tallet. Etter å ha ventet i fire–fem år, valgte de å forsøke adopsjon fra utlandet. Inntil da hadde det nesten bare vært mulig å adoptere barn fra Vietnam, men nå fikk de vite at de kunne få adoptere fra India, Bangladesh eller Korea.
– For oss spilte det ingen rolle hvilket land barnet kom fra, sier mamma Wenche. De var åpne og optimistiske da de satte i gang med søknadsprosessen.
Dobbel lykke
I 1978 kom det brev fra norske adopsjonsmyndigheter om at de kunne få adoptere en norsk gutt. Det takket de ja til. Da lille Freddy hadde vært hos dem noen få måneder, kom nyheten om at de også kunne få bli foreldre til ei jente fra Bangladesh. De kunne nesten ikke tro det. Fra å være barnløse skulle de plutselig bli foreldre til to småbarn! To smårollinger skulle fylle huset med barnelatter og glede. De kunne ikke vært lykkeligere. Men adopsjonsmyndighetene anbefalte å vente på den lille jenta en stund slik at de fikk vent seg til livet som foreldre for gutten de hadde tatt til seg. Månedene gikk, og en ny regjering i Bangladesh motsatte seg å adoptere barn til utlandet. En stund var ekteparet usikre på om de skulle få bli foreldrene til den lille jenta de hadde fått et passbilde av i posten. Ei lita tulle med store, mørke øyne og sorte hårtuster på det lille hodet.
– Hun var så søt, minnes Wenche. Det gikk enda noen uker før de mottok den gledelige nyheten: Den nye regjeringen godtok at de barna som allerede var tatt ut for adopsjon, skulle få reise. Wenche og Frank ble løpende orientert om hvordan det gikk med deres nye datter. Nå kunne de endelig våge å glede seg. Hun skulle komme i midten av oktober, fikk de vite. Så kom telefonen de hadde ventet på. I løpet av få dager skulle flyet med 13 måneder gamle Joyanti og de andre barna lande på Fornebu flyplass utenfor Oslo. 16. oktober reiste de spent av sted til flyplassen for å hente sin datter. Flyet var flere timer forsinket. De måtte smøre seg med tålmodighet. Til slutt kom beskjeden om at flyet hadde mellomlandet i Finland, og at barna ikke ville komme før neste dag. Paret reiste hjem igjen. Men om kvelden ringte telefonen. Flyet hadde landet likevel, det var bare å komme.
Der lå hun på et venterom i en lenestol. En liten bylt som de tok i armene. Hun veide bare seks kilo og skrek høylytt. Wenche og mannen hennes ble overrasket.
– Vi trodde hun var frisk, men det var noe som ikke stemte. Hun skrek og skrek, forteller Wenche. Bekymret tok de henne til lege. Da hun ble innlagt på sykehus, viste seg at hun var allergisk mot melk. Den lille jenta hadde heller ingen døgnrytme. Hun hadde ligget i sengen sin nesten hele livet og var ekstremt underernært. Hun kunne hverken sitte eller gå og skrek seg gjennom nettene den første tiden. Men ganske snart kom hun seg til hektene. Med mat, omsorg og kjærlighet la hun på seg i rekordfart.
I løpet av de neste to månedene lærte hun både å sitte og gå. Hun gikk selv da hun ble døpt i Råholt kirke i Eidsvoll i pinsen 1980. Hun fikk det norske navnet Lill, Joyanti beholdt hun som mellomnavn.
Ville reise med pappa
Lill vokste opp i trygge omgivelser og ble en livlig jente. Hun fikk mange venner og ble raskt godtatt i miljøet. Like før hun begynte på skolen fikk hun en bestevenninne som også var adoptert. Det var stor stas. At Lill og broren var adoptert var noe de snakket mye om hjemme hos familien Delbekk. «Lill kom ikke med storken, hun kom med flyet.» Og den ett år eldre storebroren var misunnelig. Han skulle så gjerne ha kommet med fly, han også ...
Så lenge Lill kan huske har hun vært nysgjerrig på røttene sine og landet hun ble født i. Hun ville vite mer om Bangladesh. Hun og faren snakket ofte om å reise for å besøke barnehjemmet der hun hadde tilbrakt sitt første leveår. Men det var ikke bare å sette seg på første fly. Det måtte planlegges. Tiden gikk og Lill ble voksen. Like før julen 2012 døde Lills pappa brått.
– Da pappa gikk bort, ble det enda viktigere for meg å reise til Bangladesh. Hun ville fullføre det hun og faren hadde snakket så mye om. Mamma Wenche hadde ikke lyst til å reise, men forsto datterens behov for å finne røttene sine.
Lill kontaktet Norsk-Bangladesh fadderforening og kvinnen som hadde hjulpet foreldrene hennes med adopsjonen. Hun fikk tilbud om å reise med en forening som jevnlig besøkte barnehjem de støttet i Bangladesh. To år senere, fredag den 14. november 2014, satt Lill endelig på flyet med samboeren, på vei til sitt opprinnelsesland. Hun hadde fylt kofferten med leker og klær til barna som bodde på barnehjemmet.
Tidlig om morgenen lørdag 15. november landet flyet i Bangladesh. Lill ble overveldet av alle inntrykkene. Det var så mye mennesker, så mange nye lukter. Overalt var det en forferdelig fattigdom. I gatene fløt det av søppel, og luften var fylt av eksos.
Sammen med foreningen reiste hun rundt og besøkte flere barnehjem. Ofte sto de opp klokken fire om morgenene og var ikke tilbake på hotellet før klokken 21.00 om kvelden. Togturene var en prøvelse. Særlig da Lill ble magesyk, var det tøft å sitte i en varm kupé stappfull av mennesker. Lill hadde sørget for å ta flere drikkevaksiner før hun reiste, likevel reagerte magen på den nye bakteriefloraen. Hun endte opp hos lege, og etter dette klarte hun knapt å ta til seg mat, bare drikke. Endelig kom dagen da Lill skulle få se hvor hun hadde tilbrakt den spede begynnelsen av livet. Lill var spent før besøket hos Missonaries of Charity. De hadde ingen avtale på forhånd slik de hadde på de andre barnehjemmene de hadde besøkt. Ville de få lov til å komme inn?
– Jeg var også bekymret for hvordan forholdene skulle være på barnehjemmet. Det ville være hjerteskjærende å komme til et hjem der barna ikke hadde det godt.
Tok til tårene
Lill og hennes følge ble godt mottatt da de banket på porten. Hun hadde med seg en tolk slik at de kunne kommunisere med nonnene og de frivillige som jobbet der. Da de fikk høre at Lill hadde bodd på barnehjemmet, kom de bort til henne og smilte og hilste. Hun fikk omvisning og ble overrasket og glad over at det virket så rent og ryddig og pent. De hadde både lekerom og en lekeplass utenfor med fargerike leker.
Da hun ble vist den lille rosa kurven hun selv ankommet barnehjemmet i, begynte hun å gråte. Tenk at de hadde tatt vare på den. Tenk at hun hadde ligget akkurat der som liten baby, alene i verden på en trapp. Det var sterkt å oppleve for Lill som tørket tårene og smilte om hverandre. Barna så ut til å ha det bedre her enn på de andre barnehjemmene de hadde besøkt – det var en lettelse. Det fantes ingen protokoller på Lill eller bilder fra tiden hun bodde her. Å finne ut hvem som hadde satt henne på barnehjemstrappen for 37 år var umulig. Men Lill hadde ingen forestillinger om at hun skulle finne sine biologiske foreldre da hun reiste til Bangladesh.
– Jeg er veldig takknemlig for at de valgte akkurat dette barnehjemmet. Det er en gave. Sjansene mine ville ikke vært store andre steder, sier Lill ettertenksomt. I en egen bok har hun skrevet om opplevelser og inntrykk fra hjemlandet sitt.
– Det var sterkt å komme til et så fattig land. Men selv om folk var fattige, var de utrolig glade og hjelpsomme, forteller hun. Lill er allerede i ferd med å planlegge neste reise til Bangladesh og Mor Teresa-hjemmet. Hun følte raskt sterke bånd til stedet. – Jeg vil gjerne reise ned og hjelpe dem, sier hun.
I Bangladesh kjøpte hun seg en salvar kamiz, som er en drakt veldig mange kvinner bruker i Bangladesh. Lill har tatt den på for anledningen når Familiens utsendte kommer på besøk. Men selv om hun tilsynelatende ligner en kvinne i Bangladesh, føler hun seg aller mest norsk. Lill ser på mamma Wenche og gir henne en god klem.
– Jeg er veldig takknemlig for at foreldrene mine satte meg på akkurat den trappen og for at jeg fikk et så godt og trygt hjem. Det er en gave. For det er tross alt her jeg hører hjemme, sier hun.
Artikkelen sto på trykk i Familien nummer 7/15.
Har du en sterk historie du vil dele?
Kontakt redaksjonssjef Rebekka Østby på e-post, eller send et brev til Familien, 0441 Oslo.
Denne saken ble første gang publisert 10/04 2015, og sist oppdatert 03/05 2017.